Det regner og det regner og alt blir så fint og vått…

Kristiansand er under alvorlige angrep fra oven. Moder jord synes tydeligvis at Kristiandsand har ett stort behov for å vaske seg litt… Det har nå regnet sammenhengende i over ett døgn og ingenting tyder på at det har tenkt å gi seg med det første…

Dette fører til at min motivasjon for lange turer synker litt. Jeg er jo ett luksusdyr fra det tørre østland og er ikke vant med slikt vær over lengre tid. Høsten er og blir en vakker årstid. Trærenes nydelige rødlige og gulige flammende farger er helt nydelig. Sommerens spiring og blomstring er forbi og vinterdrakten er på vei frem. Nydelig. Men tross nydelig skogsskue og ett inspirerende terreng ble det i dag ingen lang tur. Var vel ute i ca en time, gikk for det meste langs med skogsbilveien.

Jobbet mye med innkalling og avstandssitt i dag. Har funnet ut det at Rex begynner å bli litt voksen nå og med all skryten jeg har fått om han på ulike treninger så burde jeg kanskje prøve å få surret oss til en jaktprøve eller ti. Hadde jo vært morro å fått en premie på han Men, før vi kan tenke noe mer på jaktprøve har vi litt grunndressur som må skjerpes. Avstandssitten må terpes, likeså med innkallingen. Jeg må ha en følelse av at han er trygg på disse to før jeg kan tenke noe mer på jaktprøve i allefall. Søket er godt nok og fuglearbeidet hans er vel egentlig også ganske greit, utfordringen blir å komme opp til han i stand, få han til å sitte under flukten til rypa og at han kan kalles inn ved behov (f.eks avslutning av slipp). Kan ikke hyle og skrike på en jaktprøve, så da må man terpe hjemme.

I dag prøvde jeg meg på innkalling med provokasjon. Hadde Rex løs, kalte han inn for så å kaste en gjenstand ut i skogen (= spennende lyd som han vil sjekke ut). Provokasjonsidéen funket gull. Rex stoppet nesten hver gang for å se om han skulle sjekke ut hva det var for noe gøy der ute i skogen. Første gangen gikk han ut i skogen litt og jeg måtte ta i før han hørte. Men mot slutten var det bare å legge på en innkallingskommando i det han stoppet opp så kom han. Hurra! Vi er på rett vei og her skal det jobbes videre. Utfordringen er definitivt det å få Rex til å avbryte det han synes er morsomt for heller å komme til meg. Om han bare er passelig interessert i omgivelsene kommer han som en kule nesten alltid. Avstandsitten funket glimrende hver gang i dag. Midt mens han var ute på springmarsj ga jeg kommando, og det mer gira han var det fortere satte han seg. Her tror jeg det egentlig bare er repetisjon til det uendelige som behøves. I allefall om det forsetter som i dag så slipper vi noe særlig korreksjon, stress, mas eller læring her

Prøvde oss også på litt «grip og bær»- apporttrening. Det funket sinnsvakt dårlig. Han åpnet så vidt munnen, men så snudde han bare hodet vekk og overså meg (og apporten) slik han pleier. FRUSTRERENDE ! Men siden ting ikke har blitt bedre av å la han slippe unna før prøvde vi oss i dag på å legge den inn for så å få han til å være den. Det førte til at han bar den fint (hurra), men med utrolig lite motivasjon og glede. Prøvde å løpe og tulle litt for å øke motivasjonen. Det hjalp litt, men ikke nok. Skjønner virkelig ikke hvorfor det er sånn. Hjemmer er han superivrig hver gang jeg drar frem apporten og løper av sted og ut i søk som bare det. Men på tur så kobler han helt ut. Sliter generelt med kontakt på tur. hmm… kanskje vi må begynne å jobbe og kreve litt mer av han på tur? Slik at han venner seg til at tur også kan bety jobb? hmm.. begynner egentlig å gå tom for løsninger her, så har noen glupe idéer er det bare å dele dem

Bilder av den umotiverte apportør:

«teite, teite dame!»

Rex søker frelse fra apporten