Rett og slett bare tur…

I dag tømte jeg hodet, koblet sammen magebeltet, bånd og tredde selen over hodet på Rex før jeg vandret av sted uten noe som helst annet mål enn naturnytelse! Og den planen gikk helt fullstendig perfekt i boks.

Tenk på det, kun 20 minutters gange fra sivilisasjonen føler man seg som midt i villmarka. Man følger en gjengrodd kjerrevei rundt vannet. Kjenner lukten av fuktig jord og våte høstblader. Kjenner hvordan høstlufta kjøler behagelig i pannen etter en bratt bakke. Fyller lungene med frisk luft og kjenner hvordan naturens kraft fyller en med ny energi. Fabelaktig. Intet annet å si.

Man setter seg på en stein og ser utover det blikkstille vannet der den høstflammende åsen speiler seg med all sin prakt. Ingenting bryter speilflaten. Ingen vak, ingen bølger. Ingenting. Man kan nesten tro at man sitter stille og ser på ett fotografi så stille som verden er. Stillhet ja. Tenk det, rett borti skogen finner vi bolighus, veier, mennesker og folkeliv. Men her inne i skogen, i naturen, ja her hører man ingenting. Ingenting annet enn lyden av ingenting. Stillheten som bare naturen kan gi. Langt i det fjerne hører jeg toget som varsler sin ankomst, så langt der borte. Men her er jeg, i naturen. Ved ett stille speilbilde av stillheten som jeg hører rundt meg.

Med ett brytes speilet av to ender som tar seg en høstlig svømmetur. Så stille og rolige svømmer de langs overflaten i lyset av høstsolen. Tankene er ikke der, hodet slapper helt av mens den studerer de to villdyrene. Så rolige, så alene. Høstluften er skarp og kulden kryper oppover ryggen. På tide å bryte opp. Gå videre. Men man skal ikke lengre enn 5 m før stillheten og roen brytes av en muskler i helspenn og en nese som jobber overtid. Der! Ut av buskaset flyr en bekkasin. Instinktene våkner og roen brytes av intensitet som ligger i luften. En sitrende fuglehund som lydig klasker rumpa i bakken, mens resten av kroppen dirrer etter å fortsette jakten. Å få tak i bekkasinen. Å få utløp for det aller mest grunnleggende som styrer hele han. Men denne gangen slapp byttet unna. Veien går videre opp mot åsryggen. Kanskje neste gang?

Jeg er priviligert og utrolig takknemlig. Tenk at jeg bor i ett land der jeg bare trenger å gå ett par minutter for å komme ut til slike opplevelser. For å kjenne den ekte følelsen av å være til. I naturen. I det elementet jeg så absolutt er ment for å være i? Så nærme, men alikevel så langt unna mennesker, skole, biler og larm. Blant stillhet, dyr og lukten av høst lader jeg krefter. Ingen kaffekopp, red bull eller sjokolade kan veie opp for det energipåfyllet jeg får av naturen. Hjernen har fått en pause fra teorier, grublinger, spørsmål, undring og idéer. Snart er man klar for å gjennoppta tankespinnet, men bare litt til skal jeg kjenne på den gode følelsen av naturens energi. Følelsen av å være midt i ingenting, men samtidig så midt i alt.