På oppdagelsesferd…

Inspirert av gårsdagens frie ferdsel i naturen tok jeg og Rex i dag også turen til venstre ved parkeringsplassen. Eneste egentlige mål vi hadde var å finne ett vann, Bånntjønn, hvilket vi fant etter ca 10 minutter. Kjapt levert, så da måtte vi finne på noe nytt. Og hva er vel bedre enn å la nysgjerrigheten og setternesa vise vei?

Vi tok først turen rundt vannet, som innebar at vi måtte passere en gammel demning. Litt løse steiner, men de var mest på toppen så det gikk greit. Deretter fant vi en sti som vi fulgte i ca 10m før den forsvant. Kanskje det egentlig var en regnsti og ikke en vandresti? Settern fikk iallefall vise vei, noe som snart viste seg å ikke være så lurt. Takk og lov fikk jeg i går beltet mitt tilbake fra Kristine, litt mindre å tenke på når settern viste vei igjennom einerkratt og nåleskog. Blir litt sånn «vil du være med så heng på, AU! der stakk det en nål inn i armen min!». He he, men er litt av moroa det. Og midt inni tjukkrattet fikk nesa teftet av noe. Med en ettertenksom nese ble det stopp for å vurdere situasjonen før Rex justerte retningen sin litt og gikk frem igjen. Ikke det enkleste området for meg å henge på i stillhet men Rex festet en ny stand. Kroppen var i helspenn mens han analyserte. Dessverre er ikke jeg like fugletaktisk som han og skulle «bare» flytte på en liten gren som sperret veien for meg. Og vips! Ut fra under ett tre 1m frem og til venstre for oss fløy det opp en fugl. Jeg rakk ikke å se hva det var, men den flakset nå og luktet godt. Kanskje var det en brun en av samme slag som i går?

Utrolig morro med tre fugl på to dager, fare for at det blir flere turer utenom de vanlige stiene og veiene heretter. Rex utredet fint og i dag hadde jeg vettet med meg til å roe han litt mer ned før vi fortsatte. Han ble pent nødt til å gå bak ett god stykke og han slapp ikke frem igjen før han var tilbake til normal pustefrekvens og ikke stress frekvens. Fra fuglen gikk veien snart videre på en ukjent med veldig fin sti i åpen og grønnkledd skog. Vi fant ett lite fjell vi måtte opp på og som vi fulgte ett godt stykke tilbake hjemover igjen før vi til slutt plutselig var tilbake på gamle stier og veier. Artig hvordan det alltid går stier og veier i alle retninger. Bare en ny retning eller en ny sti og plutselig åpner det seg en helt ny verden av naturopplevelser. Nytt lys, nye trær og når man står der nede mellom åsryggene i den halvdunkle skogen og tar seg tid, ja da oppdager man ganske mye. Først hører man ingenting. Men så kommer gradvis en ny frekvens, naturens frekvens, inn. Først dråpene som faller fra blad til blad nedover de regnvåte trærene før de treffer bakken. Så kommer den lave snusingen til hunden, din egen, stadig roligere, pust etterfulgt av fjern bekkesildring. En liten fugl kvitrer i det fjerne før kråka skjærer igjennom med en hissig beskjed. Ett eller annet, jeg vet ikke helt hva men noe, våkner inni meg når jeg går slik som dette. Jeg havner liksom i en helt annen verden. Det er som om naturen selv, med sin ro og sin balanse kryper inn og tar plass. Eller er det kanskje bare det at naturen alltid renner i blodet mitt og når vi endelig kommer så i kontakt med den viser den seg til det fulle? Noe skjer iallefall, en svak kribling, en dragning og intens følelse av tilhørighet og ro.

hmm.. merkelig, men fantastisk. Naturen er fantastisk. Gleder meg allerede til neste tur. Kanskje vi snart må planlegge en overnattingstur`?

Rex og den lille bygda vi bor i

Høstgyllen skog ved Bånntjønn

Rester av tidligere tiders mennesker. Kanskje har noen bodd her?

Hit kommer man når settern er veiviser…

Stein med mosehatt, syntes denne var litt morsom

Plutselig var man tilbake på den faste veien

Familien «utenfor stien»…

Dagens ferd har vært en opplevelse. Været sto oss bi og hele familien la i vei. Kristoffer valgte først at vi skulle gå til venstre for der hadde han ikke gått før, så fant jeg ut at vi tok neste til høyre for der så Kristoffer en sti jeg aldri hadde sett før. Denne stien forsvant ganske snart inn i tettvokst skog og plutselig var familien på ekspedisjon i ukjent terreng med egne bein som eneste veiviser.

Vi fulgte åsen bortover mens vi gradvis jobbet oss oppover i terrenget. Først gikk vi gjennom løvtrær og bregner (slappe og brune for anledningen) på noe som antakelig en gang i tiden har vært en vei/ sti, men som nå var så godt som totalt gjengrodd. Vi kavet oss fremover, Rex dro og jobbet ivrig av sted (og siden jeg enda ikke hadde fått beltet mitt fra Kristine hang jeg etter så best jeg kunne:P). Merkes godt at iveren hans er ganske mange hakk større med en gang vi befinner oss i nye områder. Mens vi gikk der og trasket oss fremover i livlig prat og solskinn hørt vi «flaks, flaks, flaks» og brått fløy det opp en brun fugl rett forran oss på stien (ok, 10-15m kanskje. men nesten rett forran). Rex holdt i det øyeblikket å gå ut av sitt gode skinn og et var bra han var i bånd, eller så tror jeg ikke sitten hadde vært like kjapt gitt… Er utrolig morro å se og kjenne hvordan den vanligvis så sedate hunden min bråvåkner og alle instinktene hans skyter inn og overtar hele han iløpet av sekunder. Fra vanlig surring og snusing på stien går han til helspent og 100% fokusert på FUGL. Utrolig morro. Litt synd at Rex ikke oppdaget fuglen før den fløy, men gøy var det nå å se fugl alikevel. Rex ble smålig gira etter dette og de første 100-metrene dro han på som en gal (*kremt* her skulle jeg vel egentlig roet han ned litt mer… får bli neste gang). Før vi visste ordet av det var vi ute av lauvtrærene og hadde kommet oss ett godt stykke opp i høyden.

Bregner, gult gress og løvtrær var byttet ut med grønn lyng, mose og furutrær. Vi hadde nå kommet oss såpass opp i høyden at vi fikk en flott utsikt over det vanlige turterrenget vårt. Plutselig så ting helt annerledes ut enn de gjør når vi vandrer rundt «der nede». Solen begynte nå også å snike seg nedover, i øst skimtet vi ett svakt rødgult lys som strak seg for siste i dag over åskammen ved siden av oss. Hvem trenger vel kunstgallerier når man kan få slike vakre opplevelser rett bortenfor stuedøra? Det lukter bedre, høres bedre ut og gir utrolig mye mer. I allfall til meg. Og mens vi sto her på toppen og nøt tilværelsen fikk Rex teftet av noe igjen. I retning rett ned… Så han fikk bare gå til kanten, men nesa hadde rett den for før vi rakk å komme helt bort til kanten flakset det opp enda ett befjæret dyr (antakelig noe orrhønete eller røyete) til fuglehundens glede og smålige frustrasjon (hvorfor kan han ikke løper etter den liksom? «Rex, du kan ikke fly…»)

På toppen av åsen fant jeg og Kristoffer oss en flott plass for å bygge hus, med kveldsolen rett inn stuevinduet;) he he. Herifra hadde vi en noe spennende vei ned igjen da vi måtte følge åskammen langt bortover før vi fant oss en akseptabel klatreskråning, det meste gikk bare rett ned uten noe annet enn glatt sten. Men vi fant oss til slutt en litt mildere skråning der Rex vi øvd seg på å gå bak og vi tobeinte fikk testet balansen og klatreevnen. Vel nede fulgte en delvis sti ett stykke før Kristoffer fant seg en ny liten topp han skulle over. Rett etter her fant vi en ganske tydelig sti som plutselig førte oss til skogen rett ved den vanlige turveien vår. Til Rex sin store glede (?) skulle han nå endelig få undersøke denne skogen. Det gik på kryss og tvers hit og dit innenfor båndets grenser og vi endte opp med alle beina i en myr. En våt myr. Takk og lov for nesten vanntette sko (de begynner å ha ett lite behov for litt stell etter en noget fuktig høst) og evnen til å gjette rett på tuer med feste. På myren fikk Rex gå litt løs, en frihet han selvfølgelig benyttet til å dra avgårde. Rart han er mest i bånd? Fjottehund! Men vi fant han igjen rett borti skogen heldigvis og med han trygt tilbake i «lenken» vandret vi hjem til vårt varme og fine hus etter en herlig dag i skogen. Ca. 30 min etter at vi kom inn døra åpnet himmelen seg og regnet har holdt oss inne resten av kvelden… 🙂

De brune fuglene ble etter konferering med mor og far, samt fugleboka, gjenkjent som orrhøne. Moro!

Var det hit pip-pipen fløy?

Friluftshund.net skuer utover sitt landskap

Ett effektivt døgn…

I går hadde jeg eksamen på 1.hjelpsprøven. Passelig stressa og med litt vel dårlig forberedelse (trodde jeg iallefall) kom jeg meg frem i god tid for repetisjon og siste pugg med Anette. Prøven starten med en rett/ galt teoriprøve. Her fikk jeg 52 av 60 mulige poeng og bestod med glans:) Så var vi over på praktisk prøve. Vi hadde tre caser: bevisstløs- ikke pustende pasient: Hjerte lungeredning (alt rett og topp karakter. Flinke meg!), bevisstløs pustende pasient: stabilt sideleie (stod her også uten noen spesielle kommenterer) og til slutt var det pulsåreblødning ( bestod denne også, men bommet kraftig på at man kunne gi pasienten vann. Effektiv måte å lære at potensielle sjokkpasienter aldri skal ha mat eller drikke). Så nå kan jeg kalle meg selv en kvalifisert 1. hjelper. HURRA!

I natt kom lille Philip til Øyvind (storebror) og Caroline (kone til bror) til verden og med det ble jeg tante. Dobbelt Hurra!

Og som om det ikke var nok prestasjoner på ett døgn fullførte jeg i dag min første eksamen. Skriftlig eksamen i globalhistorie. Skrev om naturgrunnlag og økonomisk utvikling i historisk perspektiv. Hadde liksom litt for mye jeg skulle skrive ned, så litt usikker på hvor sammenhengende og vel skrevet det ble, men stå det gjør jeg nok:) Trippel Hurra!

I kveld har jeg vært på jobb, mens gutta har sløvet på sofaen med fotball og vært på en liten tur i skogen. I morgen har jeg fri og på kvelden blir det New Moon på kino. Meget spent på den, elsker bøkene men var svært misfornøyd med film en så litt skeptisk til om toern kan bli noe bedre.

Sol ! :)

Det hender at det faktisk hjelper å klage litt, for etter ukesvis (føles iallefall slik) med bare regn, grått og kjipt vær våknet jeg i dag til sol, kjølig luft og blå himmel. Hurra!

Fortsatt i eksamensmodus, men man måtte ut på tur når vi endelig hadde såpass bra vær en dag. Rex var litt overivrig i dag så tenkte egentlig å bare følge veien inn til snuplassen og tilbake slik at vi kunne trene litt innkalling og Rex kune løpe litt løs, men plutselig så jeg en sti jeg bare måtte ta og da ble det plutselig tur i nytt område.

Vi startet med ett kvarters vandring langs veien. Rex svinset hit og dit, mens jeg prøvde å trene litt innkalling. Han er i ett veldig «jeg skal bare tisse her og snuse her først»- modus for tiden, utrolig irriterende egentlig, så da konsentrerte vi oss om å bare rose ordentlig når han kom inn til meg uten all verdens avbrytelser. Dette med innkalling er egentlig ganske tricky. Når hunden kommer kan man jo ikke være sur, det å komme skal jo alltid være koselig, men når frustrasjonsnivået over en mindre lydig hund øker skal jeg innrømme at det ikke alltid er like lett å huske på å være smørblid når han kommer inn… Men han stakk ikke av her, han bare brukte litt tid på å komme. Om jeg sier skarpt «nei» etterfulgt av «hit» kommer han stort sett ganske greit selv om han surrer rundt en eller annen busk, men hadde vært greit om han kom uten at jeg trengte å bli streng…

Litt inn på veien vår oppdaget jeg en ny sti som først førte oss opp til en hytte i skogen, eller skal jeg si ett telt med en trevegg. Merkelig konstruksjon, så ut som ett partytelt i tre og presenning med en gigantisk ovn inni og masse julepynt. Sikkert noen lokale sin festplass i skogen. Videre derifra fulgt vi stien videre til vi kom til ett kryss der vi enten kunne gå tilbake til veien eller prøve en ny sti. Selvfølgelig måtte jeg teste ut en ny sti og den endte i ingenting, men vi fulgte bekken til vi fant ett passelig sted å komme over (var stort sett for mye vann og for bredt til at det gikk ann å passere) for så å følge en ny sti/tømmervei videre innover. Litt oppover her så jeg på klokken at det var på tide å tenke på studier igjen og vi tok veien rett ut i skogen der jeg tenkte at vi skulle komme tilbake til stien som er en del av «runden» vår (hvilket vi gjorde). Inni skogen her var Rex løs, men type rett ved meg og vi måtte starte vår alternative vei ved å passere en myr. Og tror du ikke jeg klarte å plumpe? Endelig har vi opphold så man slipper å bli våt på tur og så klarer jeg søren meg å plumpe hele venstrefoten langt ned i myra… arg! Men heldigvis har jeg tjukke og gode sko med ullsokker inni så minus lukta som kommer av myrvann gikk det helt fint:P

Vel over myra kom vi inn i ganske åpen skog og Rex virket svært ivrig etter å undersøke denne skogen så da lot jeg han få søke ut. Han oppførte seg først veldig bra. FIn kontakt, begrenset søk hvor han jevnt krysset forran meg slik at han alltid var innenfor rimelig rekkevidde. Eksemplarisk på innkalling var han også. Vi hadde to slike slipp før han på det tredje fant stien vår og av sted løp han. Fjottehund!

Jeg ropte og plystret, men bikkja var borte. Gikk litt opp på høyden for å se om jeg så han, men ingen hund å se så da gikk jeg litt videre på stien. Her så jeg sporene hans og fant ut at det var like greit å bare komme seg tilbake på skogsbilveien, sikkert der han kom uansett. Riktig tenkt! Rett før jeg nådde ut på veien kom Rex løpende i full fart på nabostien og inn til meg. Delvis flink og delvis ikke flink, men han fikk go` ros fordi han så tydelig var på vei inn til meg og ikke jakt når han kom. Han fikk alikevel fotkommando og gikk fot ett lite stykke til jeg fant ett nytt åpent skogsfelt jeg kunne trene litt «hold deg i nærheten» på. Dette gikk fint og på vei ut igjen dro han avsted, men ble ganske fortumlet når han kom ut på skogsbilveien og oppdaget at jeg ikke kom etter han. He he, han ble liksom bare stående og titte inn i skogen etter meg. Vandret litt frem og tilbake i skogkanten før han til slutt satte seg ned for å vente. Da flyttet jeg litt på meg for å se om han kom, men det gjorde han ikke. Han løsnet heller seg selv ut for så ta ferden rundt en liten bakketopp ved siden av meg. Da kalte jeg han inn med en kort kommando og i full fart kom han inn. Hurra! Herifra var det vel egentlig bare strake vegen hjem og nå ligger bikkja fornøyd og slapper av mens jeg nok en gang skal hive meg over oppgaver og eksamensforberedelser etter en flott og innholdsrik lørdagstur i skogen:)

Dagens bilder er tatt med ett noe dårlig mobil kamera, men opplevelsene må dokumenteres:

Bekken vi måtte fine en vei over. Den var jevnt over mer enn 50 cm, så vassing var ikke ett alternativ i dag

Rex venter på at jeg skal finne meg en vei over og benytter tid til å se på verden rundt seg

Litt i bredeste laget her kanskje?

Godt man har vanntette støvler når dette skjer med trærene man prøver å gå på…

Setter i farta! Rett etter at han ble sluppet ut på første skog-/myrsøk

Eksamenstrollet er over meg…

Da begynner første eksamen å nærme seg med faretruende høyt tempo. Eksamen i 1.hjelp på mandag med røde kors og globalhistorie på tirsdag. Merker jeg blir litt småstressa for føler ikke at jeg har den oversikten over pensum som jeg burde ha… Sittet ett par timer nå og fått litt mer oversikt, men spent på hvor langt jeg rekker å komme meg gitt… Men man får bare gjøre sitt beste og satse på at hjernen gir alt når den store dagen kommer

For å hindre total nedsmelting av hjernekapasiteten min trosset jeg og Rex nok en gang værgudene og tok oss en litt lengre tur i skogen i dag. Gikk «runden» vår med noen små avstikkere og litt bakkeløp (forsøker fortsatt å bli litt sprekere:P). Regnet var med oss hele veien, herlig! Rex surret og svinset fornøyd rundt blant trær, lyng og busker. En ting regnet skal ha credit for er at det blir veldig rent og pent overalt. Luften blir liksom enda litt friskere og om man bare overser det faktum at man blir våt og kald er det ganske pent å se utover en nyvasket og lyngkledd skog. Hjalp for å friske opp hodet uten tvil! Deilig med ett avbrekk fra lesingen…

Regnet for mye til at jeg fikk tatt noen bilder i dag, men var iallefall en flott tur i våt mark. Nå er klær og skog hengt på badet til tørk og bikkja ligger fornøyd krøllet sammen på teppet sitt ved siden av pulten min og svir nesa på ovnen (hva er det med hunder og selvgrilling?) og jeg skal drikke te mens jeg studerer til den store gullmedaljen (evt til hjernen sier takk og farvel:P). Har funnet frem apportutstyret så for vi kanskje lurt inn litt «hold»- trening når hjernen blir sliten og bikkja lei av min rolighet?

Oooh! herlige høst…?

Måtte ringe mamma her forrige dagen og få ut litt frustrasjoner knyttet til været vi har her nede i sør. Altså, jeg er vant til at høsten innebærer mye regn men nå begynner jeg å få litt nok av at den konstant renner ned her ute. Deprimerende for meg å våkne hver eneste dag til en grå og regntung dag merker jeg, humøret blir skikkelig umotivert… Så hva er vel da bedre enn å ringe mamma Optimist som forteller meg hvor fantastisk høsten er?

For er det ikke ganske deilig egentlig å gå ut i regnet, kjenne at man lever, bli litt (mye…) våt og kald for så, med god samvittighet, kunne ta seg en varm dusj og krølle seg sammen i varmen på sofaen? I teorien har egentlig mamma ganske rett. Og det er jo akkurat dette jeg tidligere har elsket med høsten. Det å komme seg ut, bli skikkelig kald og våt for så å kunne komme inn i varmen. Ta seg en dusj og så kose seg med varme og lunhet mens regner pøser ned ute, gjerne med ett teppe og en varm kopp kakao (mamma har kokt ganske mange liter kakao til meg opp igjennom årene jeg hang i stallen…).

Inspirert av gamle minner sparket jeg meg selv hardt bak (iallefall mentalt, kneet mitt er ikke helt fleksibelt nok til å få inn ett ekte spark:P) og gikk en skikkelig tur med Rex. Eksamenstiden er vel egentlig over meg så det blir lite langturer i tiden fremover, så greit for han å få seg en ordentlig tur. Vi tok oss en litt lang runde rundt vannet med innlagte intervalløkter (god trening å løpe intervall med tursko…) og «nyte naturen»- pauser. Rex svinset i kjent stil hit og dit, magebeltet har vi lagt igjen i Lillesand så ble ikke den helt store trekkjobben i dag. Gjorde sikkert ikke Rex noenting

Var vel ute i en times tid, så det jeg tenkte at skulle bli en skikkelig tur ble vel bare en middels tur, men bikkja fikk da litt trim og snust på litt skoglukter. Vi fant på veien ett tilsynelatende bevergnagd tre, det andre så langt i år. Morro!!! Håper vi en dag kan få øye på beveren (helst slik at den ikke oppdager oss og føler seg truet da, vet ikke helt hvor tilregnelige beverne er…) i levende livet. Hadde vært knall gøy, har aldri sett bever før. Håper i spenning

På siste biten hjem var han også helt overbevist om at han hadde funnet lukten av noe veldig spennende i skogen. Med nesa i stiv-vinkel inn i skogen og en forsteinet kropp var han omtrent umulig å rikke på. Siden han ikke avanserte selv måtte jeg gå litt på og da fulgte han etter før han igjen fattet stand. Nok en gang sto han helt fast, men jeg fikk han litt lettere frem her og plutselig løsnet hele hunden og begynte å utrede området istedet. Det har nok vært noe spennende der tidligere, men vi fant ingenting selv om Rex dro meg med litt videre på kryss og tvers innover i skogen. Etter ett passelig antall minutters lok og rot fant jeg ut at dagens jakt var meningsløs og krabbet meg ut av skogen med bikkja mer eller mindre frivillig på slep før vi fant veien vår hjemover igjen og Rex fokuserte på grøftekantens lukter. Det var en fin tur, mamma hadde rett gitt. Det er fint på tur i skogen om høsten også selv om man blir våt og kald på ferden.

Våt setter på tur

Siden jeg alltid bare tar bilder av Rex tenkte jeg å prøve å ta ett selvportrett av meg selv… Vet ikke helt om jeg kan kalle meg selv stø på den kunsten der enda gitt, men jeg ser jo nesten normalt ut iallefall:P

Mr. Bever har vært på besøk

Snakker vi mye vann? Om man går litt bakover i bloggen kan man se bilder fra denne bekken som nå omtrent har blitt en foss. I september hadde vi elvepasserings-trening (14.9) omtrent på samme sted som bildet over her er tatt. Ikke sjangs for å kunne få til det nå iallefall. Tror heller det blir svømmetrening gitt… Eller uvfrivillig rafting?

Sol og blå himmel= kosetur

Når man endelig har en skyfri (iallefall så godt som) dag i sør, uten regn, med stor del blå himmel og antydning til sol er det ikke stort annet å gjøre enn å snøre på seg turskoene og dra med seg pelsen ut på tur. En pels som forøvrig rimelig kjapt ble til en logrende hund i fullt engasjement, tydeligvis flere enn meg som var lei regnet…

Tanken vår var egentlig og gå en litt lengre tur siden været var så fint, men det hender at planene endres og i dag var en slik dag. Ble til at vi tok en tur opp i det gamle hogstfeltet der vi grillet for en tid tilbake. Her var det oversiktlig og fint, men god utsikt over vannet jeg kunne nyte mens Rex løp rundt og undersøkte verden med nesa si. Egentlig litt morsomt det der. Går vi tur i tett skog eller langs veiene må jeg følge med Rex 100% for at han ikke plutselig skal dra av gårde, men på denne stubbehaugen løper han bare rundt og svinser i lykkeland. Hale, ører, tunge og kropp til alle kanter. Kan ikke gjøre annet enn å gi deg selv enn god latter og ett godt humør av slikt. Å se den lykken som lyser ut av hundekroppen når den får leke rundt slik er ganske formidabel

Vi surret vel rundt med litt innkalling, bakkeløp, utforskning, tulling og naturnyting i en times tid før vi fornøyde tuslet ned igjen med solen i pannen. En herlig liten dag i skogen. Skogen er fantastisk. Luktene, solen som varmer og lyden av løpende hundepoter, kvitrende fugler og kanskje en kvist eller to som knekker før ett plask avslører at settern er i vannet for væskepåfyll. Herlig!

Endelig blå himmel!

Rex skuer utover vannet sitt

Peneste settern

Nesten litt barsk også…

Rex i farta!                                  Forsøk på naturkunst:)

Barnehagehund og stallfest…

Torsdag ca litt ut på dagen pakket jeg og Rex tingene og tangene våre for ett aldri så lite pysjamasbesøk til Kristine og Aiko. Jeg er en liten surrebukk, men vi rakk akkurat første buss, 2. buss kom ganske kort tid etter 1. hadde kommet frem og 3. bussen kjørte pent inn på plass bak 2.bussen i det vi gikk av buss #2

Fredag skulle det være stallfest, Kristine var (selvfølgelig?) i arrangementskomitéen så pysjamasfesten begynte med handletur hit og dit. Jeg fikk til og med oppleve norges første hööks- butikk, sett den i mang en katalog så på tide jeg fikk ta den i nærmere øyesynd. En stor og åpen butikk, men litt sånn passelig rotete og uoversiktlig også. he he. Etter hestebutikk ble det mat og pynt innkjøp, før vi returnerte til stallen for litt rydding, kosting og vasking før den store festen. Fikk også hilst på Eldanne, kaldblodshoppa som jentene på stallen har ett redningsprosjekt på. Meget pen og trivelig hest, håper hun finner seg ett godt hjem snart. Mer om henne kan du finn her: dyrenett.no/no/s/an/vis.asp

Etter at stallarbeid var unnagjort tilbrakte vi kvelden inne i Kristines koselige hus med Burritos på menyen (Kristine har lært seg nye triks), prat, fjas og litt krim på tv. Veldig trivelig:)

Fredag begynte med utslipp av hester, burritos til frokost og enda mer fiksing i stallen. Det kom også en liten barnehage på besøk, så Rex fikk testet sine evner som barnehund. Overraskende nok (eller ikke…) gikk det fullstendig smertefritt. Når han fikk små barn som skulle klappe han på alle kanter med små stikkende hender ble han litt stresset, men når det bare var 2-3 barn gikk det helt fint. Eneste er at han vil snuse på alt som er nytt og det syntes noen av barna at var litt skummelt og da hylte de litt og da syntes Rex det var skummelt. Det gikk som sagt for det meste bare bra og Rex fikk seg en ny fan eller tre.

Litt utpå dagen forsvant barnehagen og i øsende regn ble det inntak av hester som skulle tørke litt før man byttet dekken og satte de ut igjen (de skulle stå ute utover natta så greit med nye dekken i regnværet), så var det på tide å sette ut bord, pynte, vaske over det siste, være med på lydsjekk før hundene fikk tur og vi 2-beinte etterhvert kunne finne oss litt mat, dusje og pynte oss for den store festen. Pyntingen bestod i sminke og tidenes tjukkeste ullgenser med hester på (mammas fantastiske arbeid) før vi vandret ut i stallen og tok i mot de første folkene. Det tok ikke lange tiden før folk strømmet til, pratet gikk og stemningen var god hele kvelden. Rundt halv ti kom kveldens artist, Hawk Christensen (www.hawkchristensen.com/) og hevet stemningen enda ett par hakk. En morsom og livat kveld (iallefall for oss som beveget oss ut på dansegulvet) som ble rundet av med rydding, nedrigg, inntak av hester og kveldsfôring før hundene fikk tisse litt og vi alle kunne finne senga etter en flott kveld.

I dag har man bare sløvet og transportert seg selv hjem.

Kokken Kristine kutter grønnsaker og pakker tortillas (fotografen holdt seg til steking av kjøtt)

Rex med sine nye venner

Stemningsskapende og flink artist: Hawk Christensen

Koselig stemning i stallen:)

En sprek dag…

Oi, oi! familien friluftshund har vært spreke i dag. Først dro Rex og Kristoffer på en halvtimes joggetur på morgenen og etter skolen dro jeg og Rex ut i en halvitmes tid til med intervalltrening før jeg måtte sprinte hjem for å motta ny vaskemaskin (hurra). Etter at vaskemaskinfolket hadde dratt igjen ble det en halvtimes intensiv styrketrening på meg. Svei godt på siste settet, så meget spent om jeg egner meg for noen som helst grad av beveglse i morgen….

Godt å røre på seg, noe jeg tenker hver gang jeg får sparket meg selv bakt til å gjøre det. Alikevel tar det lang tid mellom hver gang… Merkelig system det der…

I kveld var det første kveld på barmarkskurset. Hadde søksteori og oppdaget at det finnes utrolig mange måter å søke på. En interssant og spennende dag på kurs, endelig noe som var helt ferskt (selv om fornuften nok en gang gjør en gjeldene gjesterolle…).

Har også lest ferdig om apport i boka vår i dag, så da blir det «hold»- terping fra i morgen av. Så får vi se når han er klar for å terpe videre på annen lærdom