Familien «utenfor stien»…

Dagens ferd har vært en opplevelse. Været sto oss bi og hele familien la i vei. Kristoffer valgte først at vi skulle gå til venstre for der hadde han ikke gått før, så fant jeg ut at vi tok neste til høyre for der så Kristoffer en sti jeg aldri hadde sett før. Denne stien forsvant ganske snart inn i tettvokst skog og plutselig var familien på ekspedisjon i ukjent terreng med egne bein som eneste veiviser.

Vi fulgte åsen bortover mens vi gradvis jobbet oss oppover i terrenget. Først gikk vi gjennom løvtrær og bregner (slappe og brune for anledningen) på noe som antakelig en gang i tiden har vært en vei/ sti, men som nå var så godt som totalt gjengrodd. Vi kavet oss fremover, Rex dro og jobbet ivrig av sted (og siden jeg enda ikke hadde fått beltet mitt fra Kristine hang jeg etter så best jeg kunne:P). Merkes godt at iveren hans er ganske mange hakk større med en gang vi befinner oss i nye områder. Mens vi gikk der og trasket oss fremover i livlig prat og solskinn hørt vi «flaks, flaks, flaks» og brått fløy det opp en brun fugl rett forran oss på stien (ok, 10-15m kanskje. men nesten rett forran). Rex holdt i det øyeblikket å gå ut av sitt gode skinn og et var bra han var i bånd, eller så tror jeg ikke sitten hadde vært like kjapt gitt… Er utrolig morro å se og kjenne hvordan den vanligvis så sedate hunden min bråvåkner og alle instinktene hans skyter inn og overtar hele han iløpet av sekunder. Fra vanlig surring og snusing på stien går han til helspent og 100% fokusert på FUGL. Utrolig morro. Litt synd at Rex ikke oppdaget fuglen før den fløy, men gøy var det nå å se fugl alikevel. Rex ble smålig gira etter dette og de første 100-metrene dro han på som en gal (*kremt* her skulle jeg vel egentlig roet han ned litt mer… får bli neste gang). Før vi visste ordet av det var vi ute av lauvtrærene og hadde kommet oss ett godt stykke opp i høyden.

Bregner, gult gress og løvtrær var byttet ut med grønn lyng, mose og furutrær. Vi hadde nå kommet oss såpass opp i høyden at vi fikk en flott utsikt over det vanlige turterrenget vårt. Plutselig så ting helt annerledes ut enn de gjør når vi vandrer rundt «der nede». Solen begynte nå også å snike seg nedover, i øst skimtet vi ett svakt rødgult lys som strak seg for siste i dag over åskammen ved siden av oss. Hvem trenger vel kunstgallerier når man kan få slike vakre opplevelser rett bortenfor stuedøra? Det lukter bedre, høres bedre ut og gir utrolig mye mer. I allfall til meg. Og mens vi sto her på toppen og nøt tilværelsen fikk Rex teftet av noe igjen. I retning rett ned… Så han fikk bare gå til kanten, men nesa hadde rett den for før vi rakk å komme helt bort til kanten flakset det opp enda ett befjæret dyr (antakelig noe orrhønete eller røyete) til fuglehundens glede og smålige frustrasjon (hvorfor kan han ikke løper etter den liksom? «Rex, du kan ikke fly…»)

På toppen av åsen fant jeg og Kristoffer oss en flott plass for å bygge hus, med kveldsolen rett inn stuevinduet;) he he. Herifra hadde vi en noe spennende vei ned igjen da vi måtte følge åskammen langt bortover før vi fant oss en akseptabel klatreskråning, det meste gikk bare rett ned uten noe annet enn glatt sten. Men vi fant oss til slutt en litt mildere skråning der Rex vi øvd seg på å gå bak og vi tobeinte fikk testet balansen og klatreevnen. Vel nede fulgte en delvis sti ett stykke før Kristoffer fant seg en ny liten topp han skulle over. Rett etter her fant vi en ganske tydelig sti som plutselig førte oss til skogen rett ved den vanlige turveien vår. Til Rex sin store glede (?) skulle han nå endelig få undersøke denne skogen. Det gik på kryss og tvers hit og dit innenfor båndets grenser og vi endte opp med alle beina i en myr. En våt myr. Takk og lov for nesten vanntette sko (de begynner å ha ett lite behov for litt stell etter en noget fuktig høst) og evnen til å gjette rett på tuer med feste. På myren fikk Rex gå litt løs, en frihet han selvfølgelig benyttet til å dra avgårde. Rart han er mest i bånd? Fjottehund! Men vi fant han igjen rett borti skogen heldigvis og med han trygt tilbake i «lenken» vandret vi hjem til vårt varme og fine hus etter en herlig dag i skogen. Ca. 30 min etter at vi kom inn døra åpnet himmelen seg og regnet har holdt oss inne resten av kvelden… 🙂

De brune fuglene ble etter konferering med mor og far, samt fugleboka, gjenkjent som orrhøne. Moro!

Var det hit pip-pipen fløy?

Friluftshund.net skuer utover sitt landskap

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s