Hundeavl, klima og menneskers likegyldighet?

Den siste uken har denne dokumentart blitt delt mye på facebook blant mine hundeglade venner, dokumentaren om rasehunders last tre år etter den forrige. Jeg så den forrige dokumentaren og ble den gang satt ut av hvordan enkelte mennesker tenker om hund. Denne dokumentaren (som dessverre forsvinner fra nrk nett- tv i kveld, men kanskje kommer den i reprise på tv eller finnes på nett? «pedigree dogs exposed- three years on«) følger i stor grad opp den forrige dokumentaren. Først i forhold til reaksjonene den fikk i England spesielt og om hvilke følger den har fått der.

Det er positivt å se at den engelske kenneklubben har gjort flere grep de tre årene mellom dokumentarene for å bedre forholdene for rasehunder og hvilke kriterier som legges til grunn for avlen. Alikevel viser dokumentaren at en del hundemiljøer og mennesker har en lang vei igjen før de er der jeg mener man bør være for å avle på hund. Dokumentaren fokuserer på bare noen få raser, men jeg er overbevist om at svært mange av våre elskede hunderaser har både lignende skavanker og lignende folk i sine respektive miljøer som de denne dokumentaren fokuserer på.

Etter mitt syn burde en frisk, sunn og funksjonell kropp være det aller viktigste kriteriet å legge til grunn for valg av foreldredyr. En frisk kropp er uten sykdommer (slik som kloløsningen en del gordonsettere sliter med eller syringomyelia hos Cavalier king charles spanielen som det var fokus på i dokumentaren), en sunn og funksjonell kropp er en kropp som er i riktig hold, er i daglig bruk og som har alle de funksjoner en hund var ment å ha. Hunden skal heller ikke bli syk eller få problemer pga den kroppen den har (f.eks mops som ikke får puste eller hudfolder fulle av bakterier, sår og sopp).
En frisk, sunn og funksjonell kropp er også viktig sett i forhold til den bruken hunden er tiltenkt. Jeg synes bruksegenskaper skal telle mer enn «skjønnhet» i valg av foreldredyr. For meg som driver med tur- og jaktliv med settere er en god nese, et hode som kan å tolke det nesa fanger inn og en sterk kropp som tåler belastninger over tid mye viktigere enn lange faner, riktig stopp eller om det er en hvit eller sort flekk for mye…
Selv for selskapsdyr er det viktigere at hunden fungerer godt i et familieliv og er sosialt omgjengelig enn at den er «pen» eller «søt». Utseende i form av hundens «skjønnhet», «rasetypiskhet» eller «søthet» bør være under bruksegenskaper og en sunn, frisk og funksjonell kropp som utvalsgkriterier for avlsdyr. Mener jeg. Man kan jo f.eks spørre seg hvilken nyttefunksjon fanene til setteren egentlig har? Visst ser det staselig ut når de spankulerer rundt, men jeg er ikke helt overbevist om at snøklumper mellom tærne og borrefloker helt er verdt det for hundens del. Men fanene kan heldigvis klippes av når hunden ikke skal stilles ut. Lite kan gjøres med hjulben og manglende neselengde…

Med det sagt så er jeg overhode ikke imot utstillinger. Utstillinger er et fint sted å bedømme hundenes kropp og selvfølgelig rasetypiskhet. Man må bare sørge for å ha rasestandarder det skal dømmes etter som ivaretar en god hundehelse og ikke fremelsker sykelige attributter…

I dokumentaren blir jeg kanskje mest overrasket over hvor likegyldige enkelte personer fremstiller seg selv og sitt syn når det er snakk om ting som i mitt hode er klare etiske problemer. Det være seg at søsken eller mor- barn parring er helt ok eller at det ikke tas hensyn til alvorlige fysiske skavanker og sykdommer i avlen og søken etter ære og berømmelse. Jeg har alltid ment at en av våre husdyrs fremste fordeler er at de faktisk kan slippe unna lidelsene når de blir for overveldene, kanskje er baksiden av medaljen at de også må lide for vår likegyldighet i søken etter å være «noe»? Jeg forstår rett og slett ikke hvordan noen kan mene at det er rett å gjøre en mor- sønn eller søskenparring. Føles ikke det etisk og moralsk totalt feil? De fleste raser har nok individer til at man kan unngå slike parringer (ikke det at gordonsettern er en rase fri for slikt… dessverre). Jeg forstår heller ikke hvordan noen kan mene at en hund som ikke kan puste, har for stor hjerne i forhold til hodeskallen eller knapt kan stå på egne bein er «frisk og riktig».

Denne likegyldigheten og tilsynelatende manglende evnen til å se det store bildet minner meg litt om det jeg føler jeg møter i forbindelse med miljø- og klimadebatter. Enten vet man ikke bedre, eller så velger man bare å ikke ta det innover seg fordi man har det fint med det man selv driver med. Det har forundret meg lenge. Kanskje er det jeg som må prøve å sette meg inn i andres sted og prøve å forstå hvordan man ikke kan bry seg?

Ikke vet jeg, det jeg vet er at jeg iallefall ønsker friske og sunne hunder med kropper som gir dem fordeler fremfor ulemper. Som bidrar til at de blir arbeidsglade brukshunder.  Så får raserarieteter komme sekundert 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s