Sikre vårtegn…

Det ligger enda snø i marka, men der har vi (dessverre) ikke vært på lenge. Her nede i «lavlandet» derimot er våren i gang for fullt. Hver eneste dag blir morgenturen vår forskjønnet med våryr sang. Fuglene kvitrer i vei. Et sikkert tegn på at våren er her.

Andre sikre vårtegn er at den fuglen her har ankommet i store flokker:

Image

Dette er da en ringdue, ikke en bydue, og trekker vekk fra kalde nord vinterstid. Nå er den tilbake for fullt, på dagens tur telte jeg iallefall 10 stykk. Som eier av en fuglehund med stor sans for flaksende ting med fjær gikk det litt tregt over beitemarkene i dag:

Image

Duestand i bånd er nemlig et annet sikkert vårtegn. Og som den eldre og erfarne herremannen Rex er vet han at å høre på meg er dumt. For da flyr nemlig duene før han har kommet inntil. Jeg vet at duene flyr uansett og at det ikke er jakttid. Derfor prøver jeg alltid å få med meg Rex, men det er ikke alltid han hører etter. Spesielt ikke når vårens første duer er i nesa… I dag vant han og jeg lot han få snike så tregt han bare ville. Betalingen var at jeg kunne ta en hel haug av bilder. Ikke at det er så enkelt når man samtidig skal ha en hånd på båndet og se etter hva annet enn duer som kan dukke opp på veien vår. Begge bildene viser iallefall Rex i duestand. Det er en litt rar ting det der med å løfte framlabben slik. Det er jo slik de «skal» se ut på elegante bilder, men etter dagens studering av Rex tror jeg egentlig det hele bare er en del av en fryslek. Det snikes fremover mot byttet (her ringduen) og ved det minste tegn til å bli oppdaget: *frys* og med det full stans i tilfeldig posisjon før man litt senere kan snike videre.

Image

Rex kan jobben sin godt og kom helt frem til gjerdet før duene fløy opp (fra veien utenfor gjerdet). De fløy bare opp i nærmeste tre, men det var langt nok til at jeg fikk med meg Rex videre på en finfin tur i flott vårsol og mild vårbris. Herlige vår. Man kan virkelig kjenne på kroppen hvordan alt våkner til liv igjen etter vinterdvalen. Solen tiner og varmer, men i skyggene er det enda kjølig. Friskt, yrende og vakkert 🙂

Et siste sikkert vårtegn fant vi mot slutten av turen:

Image

Klynge på klynge med vakker blåveis. Blåveisen liker seg i kalkrike områder, sprer seg sakte og blir borte for alltid om man drar den opp med roten. Alikevel er den ikke fredet som mange tror, men den er jo ganske vakker der den står naturlig er den ikke? Om man vil ta med vårskjønnheten innendørs avslutter jeg dagens blogg med et sitat fra barneskolen:

«Tre blåveis er også en bukett»

 

Eventyrlig vestlandsskog…

WoW!

I mangel av et bedre norsk ord starter jeg med et overbrukt engelsk ord. Det oppsummerer godt den følelsen jeg har i kroppen etter dagens tur. I dag har jeg og Rex vært på tur i den skogkledde brattlien bak huset vårt her på Voss. Og her ble vi minnet på hvorfor vi en gang startet opp en blogg. For det er turer som i dag alt handler om. De hverdagslige eventyrene som ligger så nært egen dør at man ikke tenker over at de ligger der før man plutselig står midt inni dem.

Vi vandret ut døren og oppover den samme grusveien vi har gått hver eneste dag. Litt bort og mye oppover. Flott fine graner på begge sider av veien, snøkledde topper over og den fagre vossabygda under oss. Jeg gledet meg over varmende solstråler fra en blå himmel da Rex forsvant under en tett grankvist. Med 1.april og en rekonvalent hund ble det til at jeg brått også gavnet under den kvistet. Og på andre siden fant vi en sti. «Hmm, montro hvor den går hend?» tenkte jeg og lot hundenesen føre oss oppover brattlia. Stien ble svakere et stykke, men vi fulgte det som lignet mest på en sti og snart kom vi til noe typisk vestlandsk:

010414f

En foss!

Riktignok en liten en, men det var iallefall en foss. En litt for lurvete Rex (stylisten hans må visst komme seg på jobb) fikk avkjølt seg selv og slukket tørsten før ferden gikk videre oppover lia. Underveis gikk vi gjennom en åpen grind, antakelig et gammelt skille mellom innmark og utmark som fortsatt er i bruk. Ferden varierte mellom tydelige tråkk, småbekker og ruter i terrenget vi lagde selv der vi syntes det så fint ut å gå. Vi passerte et lite utsiktspunkt, tok til høyre inn i skogen og over en liten snøflekk…

010414a

Gjør ikke stylisten jobben tar jeg den selv sa Rex og tok et forfriskende snøbad

… og der åpenbarte eventyrland seg:

010414b

Tykk, grønn mosedekt bunn, lavdekte trær. Den merkelige og totale stillhet man bare finner langt inni skogen. En gammel røys pakket inn i mosens myke dyne vitner om en annen tid. Å vandre inn i dette skaper en følelse av magi og eventyr. Man blir oppmerksom på helt annet vis. Nesten som man lurer på om det er troll og enhjørninger man ser mellom trærene langt der borte…

010414

«Er det kanskje et eventyrdyr jeg lukter?»

010414e

«Vestlandet siste furu»

Om vi kanskje ikke fant troll og enhjørninger var det likefullt mye forunderlig å se. Som denne gamle og krokete fura. En gang et lite håpefullt frø, så et stolt og sterkt tre før det nå står der avkledd og døende. Det er nok ikke vestlandets siste furu, men det var noe spesielt med denne kroken som sto der så ensom blant alle grantrærene. Som et symbol på noe som ikke lenger er. Et øyeblikk i hverdagens eventyr…. Helt dødt er det nok heller ikke, for dem av oss som har hatt skogøkologi vet at trærene først virkelig kommer til  liv når de dør. Da sopp, biller og andre små skapninger tar bolig i den gamle stammen. Sakte men sikkert blir død til liv og etterhvert blir furua til jord. Kanskje dette det ned et nytt furufrø og gir liv til et nytt tre? Eller så vokser det vel til ei lita gran som håper på å bli stor og sterk som «far sin».

010414d

Om ikke det da knekkes overende hard og brutalt av en sterk vestlandsvind? Denne en gang så ranke og sterke grana måtte tydeligvis bøte med livet under forrige uvær. Naturkreftene er mektige. Se hvordan det har falt og kilt seg fast mellom de andre trærene i skogen på sin vei ned. Bakken nådde grantoppen ikke, men kanskje kommer det noen småkryp også hit og rydder opp?

010414c

Skogens eventyr forteller en annen historie til dem med fire ben og en jaktende nese. Kanskje fant Rex eventyret om den store hjortebukken og hvordan han unnslapp jegerne? Spennende lukter var det iallefall. Måtte overtalelse til for å få Rex med videre på ferden.

Og ferden videre gjennom eventyret gikk som det ofte må gå i et vestlandseventyr; har man først gått opp må man også gå ned.
På en åpen og mosegrønn slette snodde en liten bekk seg forbi oss. Ikke lange veien skulle vi følge den før bruset fra en foss slo mot oss. Bratt nedover lia det gikk med både hund, menneske og vann. Stien hadde vi for lengst vandret oss vekk ifra, så her var det bare å ta  i bruk retningssans og egen vurderingsevne for å finne riktig vei hjem.

Mellom høye grantrær og veltede vindfall gikk turen bratt nedover lia. Å ha en gammel og veldressert turhund var her gull verdt. For her måtte hunden vite når han skulle vente, når han skulle gå og ikke minst at han ikke måtte gå i bena til eieren sin. Halvveis nedi lia fant vi et steingjerde. Dessverre modernisert med piggtrådd. Rex måtte pent tåle å både vente, løftes over og vente litt til. Vi kom begge fra det uten en skramme, men noen burde ta med seg saksa og rydde opp.

Straks etter gjerdet fant vi igjen stien og snart vandret vi gjennom den samme åpne grinda som i starten av eventyret. Et litt annet veivalg herfra og ned til grusveien. Snipp, snapp snute så var vestlandseventyret ute!

Og den første stien bak grankvisten? Den passerte vi på veien ned, fortsatt usynlig for den som ikke eventyret søker 🙂