På sopptur…

Endelig har også jeg kommet meg i ut i skogen på soppsanking. Jeg er så heldig at jeg har en soppekspert i vennekretsen og i forrige uke kom vi oss ut på tur i skogen. Sopptur er en litt stille aktivitet der man går sakte fremover mens man leter intenst på bakken. For en fuglehund er det regelrett litt kjedelig og meningsløst, så Rex ble igjen hjemme. Som representant for avdeling «hund» hadde jeg derfor med meg Burre:

Burre omfavner en… slimsopp?

Vi var ute et par timer og fatt en del ulik sopp. Mye traktkantarell som ble med hjem, men også en del sopp som hverken burde spises eller fristet å spise…

Disse soppene var i kategorien «må ikke spises». Jeg har tidvis hukommelse som en gullfisk, men jeg husker at de ble kategorisert som giftige. Fine farger mot den grønne mosen derimot, det hadde de 🙂

Når sopp har begynt å spise sopp… da er det best å la naturen ta seg av soppen selv… Litt spesielt, men samtidig litt vakkert 🙂

Min gode venn Marckus bestod soppsakkyndigeksamen nå i høst og kan virkelig sine saker. Soppfunn som ikke var åpenbare (imotsetning til f.eks kantarellen) ble nøye studert og vurdert før de enten ble igjen i skogen eller kom med i kurven hjem.

Marckus på jobb. Akkurat her var det et større parti med Traktkantarell 🙂

Akkurat i det vi vurderte hvor vi skulle ta lunsjrasten begynte det så vidt å dryppe noen dråper ned fra himmelen. Da valgte vi å returnere til bilen med fangsten. Et godt valg, vi rakk så vidt å komme oss inn i bilen med sopp og sekker før det høljet ned utenfor. Da var det bare å avslutte dagens jakt for heller å ta med fangsten hjem.

Masse deilig traktkantarell. Disse ble forvellet og deretter fryst ned for å spares til senere. Juletilbehøret er sikret 🙂

Det meste av soppen ble behandlet og spart til en senere anledning, men etter en småvåt og fin dag i skogen måtte vi så klart smake på fangsten. Soppsuppe ble dagens middag:

Nam, nam!

Oppskriften er enkel:

Forvell en passende mengde sopp (bruk den soppen du har i kurven, blanding er bra).
Samtidig smørstekes rotgrønnsaker etter ønske til de blir blanke i en kjele.
Hell kraften som kommer ut av soppen over i kjelen (men sørg for at all sopp blir forvellet).
La grønnsaker og kraft surre noe før melk/rømme/ fløte og krydder tilsettes etter smak. Salt og pepper er klassikere men ulike urter, litt chili og kanskje en dæsj vin(/eddik) kan også være godt. La det hele småkoke til smak og konsistens er som ønsket. Tilsett sukkerertene helt mot slutten (de smaker best litt småcrunchy).

Brødet var ikke mer avansert enn en pinnebrøddeig som ble stekt i ovnen siden regnet tok lunsjpausen vår. Kjevles ut til passe tykkelse og stekes på 150- 175 grader midt i ovnen til det er gyllent. Smør platen med olje, krydre gjerne brødet og snu det underveis dersom den ene siden blir raskere stekt enn den andre.

Reklame

Turglade dager…

På onsdag hadde jeg min aller siste eksamen (hurra!) og da var det rett hjem for å pakke sekk.
Torsdag dro vi av sted og vandret langs Rondanestien fra Maridalen til Hakadal. Vi tok buss 51 fra Nydalen til Hammeren (går en gang i timen). Herifra fulgte vi Skjersjøelva opp til Skjersjødammen. Her kan man velge å følge veien eller en natur- og kultursti opp. For oss ble valget enkelt. Natur- og kulturhistorie er noe jeg synes er spennende. Å lese om hva som en gang har vært, prøve å se for seg hvordan det var da steinrøysen forran oss var en aktiv ferdselvei eller hvordan tømmerstokkene dundret nedover elvestrykene. Historisk tømmer- og skogsdrift fasinerer meg. Sammenlignet med livet jeg lever er det rart å tenke på livet i den gamle tømmerskogen der hestene arbeidet og mennene slet. Fra små tømmerkoier og øks, via tunge drag for arbeidshesten til en fartsfylt elvereis før tømmer på vanndrevet sag ble til plank og annet nyttig. Jeg kan ikke annet enn å la meg fasinere, la fantasien jobbe og prøve å se for meg et liv så fjernt fra det jeg selv lever. Det slitet det må ha vært! Jeg er nok en liten tømmerdriftnerd…

Natur- og kulturminnestien forteller ikke bare om tømmerdrift, men også om ferdselsveier, eierskapsforhold, bo- og arbeidsliv for tidligere tiders markabeboere. For meg beriker de små infoplakatene turen, spesielt i kulturlandskap med tydelige spor av mennesker. Framme ved Skjersjødammen kunne vi avslutte kulturminnevandringen med å lese om Oslos første vannkraftverk som var nettopp her. Rørene som førte vannet byttes for tiden ut, etter over 100 år i drift. Bak dammen ligger Skjersjøen vakkert til:

Skjersjøen en stille sommerdag

Været har disse dagene, som dere ser, vært strålende. Sol fra nesten skyfri himmel og tidvis på kanten til for varmt. Godt er det da med en norsk natur full av rent, friskt vann for både to- og firbeinte! 🙂 (Men ikke fra Skjersjøen, den tilhører Maridalsvannets nedslagsfelt og er en del av drikkevannskilden i Oslo. Vannet herfra må vi finne i springen hjemme).

Videre fra Skjersjøen gikk turen opp bakken til Fagervann der vi spiste lunsj før vi vandrer nedover til svært kjente trakter på Øyungen. Her har vi vært forbi flere ganger på tur, både til fots og med ski på bena. Skar er et vanlig utgangspunkt for turer i denne delen av marka og ligger bare knappe 2,5 km fra Øyungen langs lettgått skogsbilvei. Rondanestien følger videre langs Øyungen opp mot Liggeren går før den svinger østover til Tømte. Egentlig er det her lagt opp til overnatting på Tømtehyttene, men de tar ikke i mot hund så vandret derfor rett forbi til Finntjern. Etter en litt for varm dag hadde jeg pådratt meg migrene, så det første jeg gjorde var å stikke hodet ned i vannet for å kjøle det ned. Finntjern er litt grunt og grumsete, men til en kattevask fungerer det fint selv om svømmingen blir utsatt til større vann. Det ble ganske snart middag for oss begge. Rex fikk sin vanlige meny, mens jeg spiste pasta diParma med picnic-skinke. Man koker opp pastaen etter pakkens anvisning og har så i oppkuttet skinke mot slutten slik at den blir varm. En fin måte å heve Toro-gryta litt på 🙂

Rex nyter naturen og filosoferer kanskje over livet?

Og så var det bare å nyte kvelden i naturen… Det letteste  jeg har gjort på lenge. Etter månedsvis med skolearbeid, jobb og praksis var det vidunderlig å bare sitte helt i ro. Gjøre ingenting. Bare fuglekvitter og naturens ro. Se på endene som svømte rundt. Fiskene som hoppet og fiskeren på andre siden av vannet som prøvde å få seg mat. Det fikk han dessverre ikke, men det ga jo meg flere fiske å se på utover kvelden. Jeg leste litt bok, klødde Rex bak øret og tenkte for meg selv der jeg satt mitt i naturen at livet er godt. Heldig er jeg som klarer å ta innover meg den roen, stillheten og opplevelsen naturen gir. Syklistene som suste forbi oss på veien tidligere på kvelden hadde helt sikkert også sin opplevelse av natur, men jeg tror ikke de rekker å kjenne roen og balansen naturen gir når de raser innover. Sykling er utrolig gøy og en flott treningsform, for sinnet derimot tror jeg en stille stubbe å sitte på gir mye større utelling.

Morgenstund ved Finntjern

Etter en flott natt ved Finntjern blant mygg, fuglekvitter og orreleiker ( det var flere i skogene rundt oss) var det tid for frokost. Pannekaker med smør. Sukkeret hadde visst blitt igjen hjemme. Når man sover ute sommerstid våkner man ganske tidlig, derfor har man god tid og kan nyte både utsikt, hundekos og tekopp før sekken pakkes for ferden videre. Med avgang klokken ni hadde de allerede blitt varmt nok for shorts og t-skjorte, men ikke varmere enn at det var behagelig å vandre. Fra Finntjern går man gjennom variert terreng. Fra typisk Nordmark- granskog, gjennom hogstflater fulle av unge løv- og bartrær til man et lite stykke etter Fløyta kommer inn over Gruvåsen og etterhvert Karlshaug naturreservat. Her endrer naturen karakter. Først til lyng- og furuskog før det i selve naturreservatet nesten ser ut som om man er på vei mot fjellet og tregrensen med myrer, røsslyng og steinheller. Lunsjen inntok vi ved Hyttetjern før vi fikk en rask og enkel vei nedover til Hakadal. Herifra kunne vi ta toget hjem, glade og fornøyde etter et døgn i naturen. Måtte det snart bli flere av dem tenkte vi.

Og det ble det! I dag har vi vært på tur til Enebakk med Arya og Aina. Ferden gikk til kjentmannspost 48 syd på Andersrudåsen. Det skrytes av utsikten over Bindingsvann. For oss klarte den ikke helt å veie opp for det stoore industriområdet på andre siden av vannet. I rett vinkel kan man nyte utsiket over vannet uforstyrret, men industrien bråker likefullt i bakgrunnen. Vi valgte en annen rute enn den beskrevet i kjentmanssheftet og fikk derfor en real utfordring for samarbeid og fysikk i dag. Gikk til «NATO-tårnet» og derfra på kompasskurs og orienteringsevne rett gjennom skogen. Opp og ned i ulendt terreng før vi en topp for tidlig nesten satt fast. Her var det stupbratte sider, hvordan komme oss ned i dalen og over på riktig høyedrag? Vi måtte først trekke nesten til enden av ryggen vi gikk på før vi brukte alt vi hadde av fjellgeitgener til å klatre oss ned bratte sider. Godt med hund som har vært med før og vet både hva vent, hopp og løfting betyr. Etter lunsj på toppen slo vi ny kompasskurs mot en høyspentledning og fulgte den gjennom nye kuperte utfordringer tilbake til veien. Posten er mer verdt disse utfordringene enn utsikten. Gøy å få utfordret fjellgeita i seg selv og orienteringsevnene litt. Flink hund har jeg og! 🙂

Skogstrollet Rex etter å ha rullet og kost seg i lyngen

 

Tur til post #41 Rundtjernbakken…

Med første eksamen vel overstått i går var det omsider tid for tur igjen 🙂 Jeg og Rex er jo egentlig en del av denne gjengen som kaller seg «kjentmannsjeger», men det har vært en stund siden vi har vært ute på jakt.  Våre første poster tok vi i fjor sommer og vi har gjenom året som snart har gått rukket å ta 15 poster. Vår første jakt resulterte i 3 poster, men skulle ha resultert i 4 poster om vi hadde vært gode nok jegere. Det var vi ikke. Rundtjernbakken ville ikke la seg finne og vi måtte til slutt kaste inn håndkle etter en hel dag ute og snu snu nesene hjemover…. Siden den gang har vi studert kart og lest beskrivelser på Kjentmannsforumet. Med nyskrevne notater i hånden og godt mot satte vi kurset nok en gang mot Østmarka og Rundtjernsbakken. Kollektivt er en veldig fin måte å komme seg ut i marka på. Buss 76 mot Bøler T stoppet ca 150 meter fra skogen. Herifra gikk turen først på skogsbilvei et lite stykke før vi fant en fin blåsti innover de nyvaskede bergene.   For meg virker det som at glatte berg blandet med bærlyngskog og furu er typisk for Østmarka. Tror vi har gått i lignende terreng samtlige turer vi (eller jeg) har hatt til Østmarka. Jeg liker det. Man må kanskje passe litt på fotfestet, men det gjør skogen åpen og lys. Som dere (kanskje) ser på bildet var det litt regn i lufta i dag. Ble ingen skader, men det var enkelte tilfeller det var greit å følge litt ekstra med på hvor jeg satte bena. Som da vi fant denne utrolig flott utsiktsplassen: Glatt på berget og rett ned bare noen meter forran bålringen. Her er det sikkert veldig fint å sitte i solnedgangen! 🙂 Vandringen gjennom skogen gikk friskt av sted. Rex var svært ivrig og levde godt opp til rasens rykte i dag. Litt hit, litt ditt og så litt hit igjen. Overalt måtte han sniffe. Hvem har gått her? Hvor gikk de hend? Hva kan jeg si til dem? For den tobente var det bare å henge på, konsentrere seg om hvor bena landet og styre sånn ca i riktig retning av dagens turmål. Vi møtte lite folk ute i dag, men ved Solbergvannet gikk vi nesten rett på en dame. Jeg var litt for opptatt av å nyte utsikten… … og naturens nydelighet til å få med meg at andre kom lydløst på stien. Heldigvis oppdaget jeg henne akkurat i tide og situasjonen ble reddet med et «hei» etterfulgt av et smil og «beklager». Hun smilte fint tilbake og så vandret vi videre hver vår vei på stien. Litt bort, litt opp, litt ned, litt bort og litt ned senere kom vi frem til Rundtjern. Her hadde vi jo vært en gang før og spent var jeg på om vi skulle finne frem nå som vi hadde med oss veibeskrivelse. Det var nesten som en liten skattejakt. 100m nord, over en myr, under en gren og opp en bakke. En bratt bakke. Etterhvert som pusten ble tyngre vokste håpet. Noe så bratt må da bety at vi er på vei opp et unnarenn? Iallefall så åpent og annerledes vegetasjonen var der også. Vått og glatt var det, glad er man da får å ha med seg en godt voksen turhund som vet hvordan man skal oppføre seg. Litt andpusten nådde vi toppen av bakken. Ifølge veibeskrivelsen var det nå bare å holde litt mot høyre, men mest rett fram, så skulle vi enten nå posten eller et stup. Vi fant begge deler 😀 Hurra! Burre jubler, Rex leker kul og jeg klapper meg selv på skulderen for at vi endelig fant fram. Den som ikke gir seg uten kamp vinner kampen! 🙂 Takk for utfordringen post 41!  Boken ble stemplet etter retningslinjene før ferden gikk langsmed ryggen ned igjen mot Rundtjern. Morsomst med nye veier, greit å unngå for bratte og glatte bakker når man har med seg hund på tur. På veien nedover mot Rundtjern hørte vi en merkelig lyd. Litt som en and og litt som en elghund i los. En elghund i los på veldig dårlig batteri. Begge undret vi hva lydet kunne være. Svaret skulle vi få ganske snart. Det var nok nærmest anden… En ensom liten Kanadagås. Det virket som om den var litt på leting, kanskje hadde den en make et sted? Eller kanskje en løs hund hadde tatt maken dens? Vi kunne ikke gjøre så mye med noen av delene, men vi kunne beundre den mens vi spiste lunsj. Noe den også ville ha. Sakte og sikkert svømte den seg mot oss. Det synes Rex var veldig spennende. Gåsen var både nysgjerrig og sulten. Det tok litt tid, men den måtte komme nesten helt bort. Brødbitene så jo så gode ut der de plasket i vannskorpen. Hunden derimot, den var skummel. Så fort Rex gjorde en bevegelse snudde fuglen og svømte raskt utover tjernet igjen. Gode instinkter hos både fugl og hund. Lunsjen ble bort og mens vi pakket sekken kom maken gåsen hadde lokket sånn på. Ingen slemme hunder løse her, bare en liten (stor) gås på flyvetur. Gjensynet var antakelig lykkelig, pratsomt var det iallefall:

Godt med tur, nå er man ladet opp og klar for neste del av eksamensperioden 🙂

Sikre vårtegn…

Det ligger enda snø i marka, men der har vi (dessverre) ikke vært på lenge. Her nede i «lavlandet» derimot er våren i gang for fullt. Hver eneste dag blir morgenturen vår forskjønnet med våryr sang. Fuglene kvitrer i vei. Et sikkert tegn på at våren er her.

Andre sikre vårtegn er at den fuglen her har ankommet i store flokker:

Dette er da en ringdue, ikke en bydue, og trekker vekk fra kalde nord vinterstid. Nå er den tilbake for fullt, på dagens tur telte jeg iallefall 10 stykk. Som eier av en fuglehund med stor sans for flaksende ting med fjær gikk det litt tregt over beitemarkene i dag:

Duestand i bånd er nemlig et annet sikkert vårtegn. Og som den eldre og erfarne herremannen Rex er vet han at å høre på meg er dumt. For da flyr nemlig duene før han har kommet inntil. Jeg vet at duene flyr uansett og at det ikke er jakttid. Derfor prøver jeg alltid å få med meg Rex, men det er ikke alltid han hører etter. Spesielt ikke når vårens første duer er i nesa… I dag vant han og jeg lot han få snike så tregt han bare ville. Betalingen var at jeg kunne ta en hel haug av bilder. Ikke at det er så enkelt når man samtidig skal ha en hånd på båndet og se etter hva annet enn duer som kan dukke opp på veien vår. Begge bildene viser iallefall Rex i duestand. Det er en litt rar ting det der med å løfte framlabben slik. Det er jo slik de «skal» se ut på elegante bilder, men etter dagens studering av Rex tror jeg egentlig det hele bare er en del av en fryslek. Det snikes fremover mot byttet (her ringduen) og ved det minste tegn til å bli oppdaget: *frys* og med det full stans i tilfeldig posisjon før man litt senere kan snike videre.

Rex kan jobben sin godt og kom helt frem til gjerdet før duene fløy opp (fra veien utenfor gjerdet). De fløy bare opp i nærmeste tre, men det var langt nok til at jeg fikk med meg Rex videre på en finfin tur i flott vårsol og mild vårbris. Herlige vår. Man kan virkelig kjenne på kroppen hvordan alt våkner til liv igjen etter vinterdvalen. Solen tiner og varmer, men i skyggene er det enda kjølig. Friskt, yrende og vakkert 🙂

Et siste sikkert vårtegn fant vi mot slutten av turen:

Klynge på klynge med vakker blåveis. Blåveisen liker seg i kalkrike områder, sprer seg sakte og blir borte for alltid om man drar den opp med roten. Alikevel er den ikke fredet som mange tror, men den er jo ganske vakker der den står naturlig er den ikke? Om man vil ta med vårskjønnheten innendørs avslutter jeg dagens blogg med et sitat fra barneskolen:

«Tre blåveis er også en bukett»

 

Eventyrlig vestlandsskog…

WoW!

I mangel av et bedre norsk ord starter jeg med et overbrukt engelsk ord. Det oppsummerer godt den følelsen jeg har i kroppen etter dagens tur. I dag har jeg og Rex vært på tur i den skogkledde brattlien bak huset vårt her på Voss. Og her ble vi minnet på hvorfor vi en gang startet opp en blogg. For det er turer som i dag alt handler om. De hverdagslige eventyrene som ligger så nært egen dør at man ikke tenker over at de ligger der før man plutselig står midt inni dem.

Vi vandret ut døren og oppover den samme grusveien vi har gått hver eneste dag. Litt bort og mye oppover. Flott fine graner på begge sider av veien, snøkledde topper over og den fagre vossabygda under oss. Jeg gledet meg over varmende solstråler fra en blå himmel da Rex forsvant under en tett grankvist. Med 1.april og en rekonvalent hund ble det til at jeg brått også gavnet under den kvistet. Og på andre siden fant vi en sti. «Hmm, montro hvor den går hend?» tenkte jeg og lot hundenesen føre oss oppover brattlia. Stien ble svakere et stykke, men vi fulgte det som lignet mest på en sti og snart kom vi til noe typisk vestlandsk:

En foss!

Riktignok en liten en, men det var iallefall en foss. En litt for lurvete Rex (stylisten hans må visst komme seg på jobb) fikk avkjølt seg selv og slukket tørsten før ferden gikk videre oppover lia. Underveis gikk vi gjennom en åpen grind, antakelig et gammelt skille mellom innmark og utmark som fortsatt er i bruk. Ferden varierte mellom tydelige tråkk, småbekker og ruter i terrenget vi lagde selv der vi syntes det så fint ut å gå. Vi passerte et lite utsiktspunkt, tok til høyre inn i skogen og over en liten snøflekk…

Gjør ikke stylisten jobben tar jeg den selv sa Rex og tok et forfriskende snøbad

… og der åpenbarte eventyrland seg:

Tykk, grønn mosedekt bunn, lavdekte trær. Den merkelige og totale stillhet man bare finner langt inni skogen. En gammel røys pakket inn i mosens myke dyne vitner om en annen tid. Å vandre inn i dette skaper en følelse av magi og eventyr. Man blir oppmerksom på helt annet vis. Nesten som man lurer på om det er troll og enhjørninger man ser mellom trærene langt der borte…

«Er det kanskje et eventyrdyr jeg lukter?»

«Vestlandet siste furu»

Om vi kanskje ikke fant troll og enhjørninger var det likefullt mye forunderlig å se. Som denne gamle og krokete fura. En gang et lite håpefullt frø, så et stolt og sterkt tre før det nå står der avkledd og døende. Det er nok ikke vestlandets siste furu, men det var noe spesielt med denne kroken som sto der så ensom blant alle grantrærene. Som et symbol på noe som ikke lenger er. Et øyeblikk i hverdagens eventyr…. Helt dødt er det nok heller ikke, for dem av oss som har hatt skogøkologi vet at trærene først virkelig kommer til  liv når de dør. Da sopp, biller og andre små skapninger tar bolig i den gamle stammen. Sakte men sikkert blir død til liv og etterhvert blir furua til jord. Kanskje dette det ned et nytt furufrø og gir liv til et nytt tre? Eller så vokser det vel til ei lita gran som håper på å bli stor og sterk som «far sin».

Om ikke det da knekkes overende hard og brutalt av en sterk vestlandsvind? Denne en gang så ranke og sterke grana måtte tydeligvis bøte med livet under forrige uvær. Naturkreftene er mektige. Se hvordan det har falt og kilt seg fast mellom de andre trærene i skogen på sin vei ned. Bakken nådde grantoppen ikke, men kanskje kommer det noen småkryp også hit og rydder opp?

Skogens eventyr forteller en annen historie til dem med fire ben og en jaktende nese. Kanskje fant Rex eventyret om den store hjortebukken og hvordan han unnslapp jegerne? Spennende lukter var det iallefall. Måtte overtalelse til for å få Rex med videre på ferden.

Og ferden videre gjennom eventyret gikk som det ofte må gå i et vestlandseventyr; har man først gått opp må man også gå ned.
På en åpen og mosegrønn slette snodde en liten bekk seg forbi oss. Ikke lange veien skulle vi følge den før bruset fra en foss slo mot oss. Bratt nedover lia det gikk med både hund, menneske og vann. Stien hadde vi for lengst vandret oss vekk ifra, så her var det bare å ta  i bruk retningssans og egen vurderingsevne for å finne riktig vei hjem.

Mellom høye grantrær og veltede vindfall gikk turen bratt nedover lia. Å ha en gammel og veldressert turhund var her gull verdt. For her måtte hunden vite når han skulle vente, når han skulle gå og ikke minst at han ikke måtte gå i bena til eieren sin. Halvveis nedi lia fant vi et steingjerde. Dessverre modernisert med piggtrådd. Rex måtte pent tåle å både vente, løftes over og vente litt til. Vi kom begge fra det uten en skramme, men noen burde ta med seg saksa og rydde opp.

Straks etter gjerdet fant vi igjen stien og snart vandret vi gjennom den samme åpne grinda som i starten av eventyret. Et litt annet veivalg herfra og ned til grusveien. Snipp, snapp snute så var vestlandseventyret ute!

Og den første stien bak grankvisten? Den passerte vi på veien ned, fortsatt usynlig for den som ikke eventyret søker 🙂

 

Ekte kjentmannsjegere…

Siden i sommer har jeg og Rex vært noe som kalles «kjentmannsjegere». Det vil si at vi med kart, kompass og bok orienterer oss rundt i Marka etter ulike poster satt opp på spesielle steder der kanskje ikke alle finner veien (mer her). Dagens post var Tonekollen i Østmarka/ Enebakk, en post kjentmannsboken beskriver som en av de stedene man må besøke for å kunne kalle seg en skikkelig kjentmannsjeger. Og hva passer vel bedre enn å ta den som post nummer 15 som gir oss kjentmannsmerke i bronse? 🙂

Solen hadde akkurat begynte å tine vinterdagen da vi startet opp fra parkeringsplassen på Bysetermåsan. Minus 9,5, et tynt lag med knirkende snø og knallsol. Selv med manglende skiføre lå alt til rette for en fantastisk vinterdag ute. Bikkjene danset og vi tobeinte seilte etter så godt vi klarte.

Vakker vinterskog

Ved Mosjøen måtte vi krysse over en dam med en liten trebro (se under). Turvant og tillitsfull som Rex er travet han over broen mellom meg og Aina. Arya derimot synes tydeligvis at broer er livsfarlig og ble stående igjen på andre siden av dammen.

Hva med meg?

*voff, voff, uuuul, voff, voff* Bråk, kjefting og klaging, Arya syntes ikke denne broen var noe man kunne gå over. Selv ikke da vi tilbød oss å gå over sammen med henne ville hun gå over.

Hva er det bråket der nede?

Rex på sin side skjønte ikke hva alt styret nedi dalen var. Hvorfor kunne vi ikke bare fortsette turen og Arya komme etter å bli med?

Hvorfor kommer hun ikke?

Til slutt tok Arya vannveien over bekken nedenfor dammen og vi kunne fortsette turen innover i Enebakkskogene. Vi fulgte blåmerkede stier det meste av dagen og med frost i bakken var det ganske lett å gå, men terrenget er kupert noe som utfordrer turkondisjonen… Ved lunsjtider kom vi frem til skolestua ved Rausjø, rart å tenke på at dette lille huset en gang i tiden var en skolebygning. Tidene var nok litt annerledes. Seks dagers skoleuke før barna hadde to uker fri. Kunne kanskje passet skolelei ungdom bra i dag?

Rausjø skole, Enebakk

Lunsjet ble inntatt med sol i ansiktet ved bålplassen på tunet før vandringen fortsatte mot Tonekollen. Litt langs med vei før vi vandret inn igjen i skogen. Og her var det fint. Store, tunge grantrær tett i tett. Lett snedryss. Rotvelter og værknekte graner. Østmarka Naturreservat omkranser Tonekollen og det er akkurat de gamle trærene og «urskog»-preget som er vernet. Produksjonsskog gir store naturopplevelser, men det er virkelig noe eget med opplevelsen i en gammelskog med gamle trær, unge trær, rotvelter og døde stokker med mose og sopp…

Utsikt fra Tonekollen

Etter 3-4 timer på tur nådde vi toppen av Tonekollen. Utsikten var fantastisk.  Snødekte, skogkledde åser så langt øyet kunne se. Blinkende sølvtjern… Strålende sol…

Rex nyter utsikten

Etter toppen fulgte vi et spor ned igjen på andre siden av der vi gikk opp. Selv uten merking var det veldig greit å finne veien. Bratt og glatt på veien ned, men med en hund som kan «gå bak» gikk det relativt smertefritt. På vei mot og delvis over Pølseberget angret vi på at vi ikke hadde med pølser for grilling på bål. Heldivis nærmet vi oss Vangen skistue og fem på stenging kjøpte vi en lenge planlagt markabolle for å feire post 15 og bronsemerke! 🙂 Lunken kanelbolle var nam!

mmmmmmarkabolle 🙂

 

Fra Vangen gikk vi ca 3,5 km langs skogsbilvei tilbake til parkeringsplassen. Solen var nå gått ned og kulden bet i kinnene. Fra fem plussgrader forrige uke var det en overraskelse for kroppen å være ute i minus ti, men med månen som «hodelykt» avsluttet vinterdagen ute på absolutt best tenkelige vis. Flott tur og en vakker vinterdag. Herlig at vinteren er her med kulde og snø! 🙂

Endelig sesongens første skitur !

Da vi la oss i natt lavet snøen ned og hadde allerede rukket å dekke bakken med en tykk, hvit dyne.

Derfor våknet vi med et stort smil/ logrende hale klare for å glede oss over at vinteren endelig var her. Så skuffet kan man bli… Ute hadde den fine dynen sunket sammen, fra tak og trær dryppet det bløtt av smeltende snø 😦 Skal aldri vinteren komme å gi oss skiforhold? Yr.no ble besøkt og vi kunne juble over at det i Marka enda var snø. Ikke mildvær og sludd som her nede i byen. Hurra! 🙂

Snøkledde, fine Markatrær 🙂

Rex fikk lufte seg en liten tur i hagen før vi begge kastet i oss frokost. Å finne igjen skiene var en jobb i seg selv, godt pappa hadde blitt overtalt og klar for å være med på tur. Grusski ble funnet frem, seler og hunder pakket i bilen før vi kjørte av sted mot Marka for årets første skitur (og det er vel litt ironisk at vi kjører bil til skituren mens vi klager på mildværet. Bil, synder nummer en for varmere vær…).

Turen gikk til Romeriksåsene og det ble ca 6-7 km på preparert skogsbilvei. Var nok snø til at vi ikke gikk igjennom, men noen steder kjente jeg at det smålugget så grusskiene var nok et godt valg. De gode gamle grusskiene. Så oppskrapet under at de snart kan kategoriseres som smørefrie. Årets første skitur krevd alikevel litt smørning, noe vi måtte innom den lokale sportsbutikken for å kjøpe… Slik går det når det er sesongens første tur, noe måtte jo glemmes. Vi glemte også potefett og potesokker, spade i tilfelle vi skulle sette oss fast og ikke minst; vinterklipp av setterpels!

Det siste skulle straffe seg å glemme da Rex mot slutten av turen spilte ut «kladder!»- kortet for alt det var verdt. Jeg mistenker at han egentlig bare var litt ute av form, for så mye som han satte seg ned for å fjerne knapt eksisterende kladder i dag har han aldri gjort før. Er visst ikke bare den tobeinte som trenger litt trening for å få tilbake skiformen… 😉
Uansett dårlig form var vi begge enige i at det var utrolig herlig å komme seg ut i snøkledd skog med et drag av kulde i kinnene og ski på beina (mine, ikke Rex sine). Herlig for den firbeinte å få løpt fra seg litt og herlig for den tobeinte å få brukt skimusklene igjen! 🙂

Starten av turen; full fres innover med trekkvillig hund…

… mot slutten av turen: «kan vi ta pause nå?»

24 herlige timer i marka…

Denne helgen har jeg og Rex tilbrakt på Mellomkollen i Nordmarka, en kjapp og bratt gange opp fra Maridalen.
Vi har vært postmannskap på Marka24, en konkurranse der deltagerne iløpet av 24 timer skal samle flest mulig poster og poeng fra de 24 postene som er plassert rundt omkring i Marka før de returnerer til startpunktet for konkurransen; Sognsvann.

Som postmannskap var jobben vår å hilse folk velkommen til posten, motivere  deltagerne videre og hjelpe til om noen lurte på noe.
Vi kom opp til Mellomkollen i strålende (eller skal jeg si stekende…) sol lørdagmorgen. Starten var klokken 11.30 for «hardhausene» og da skulle ideellt alt være klart på posten. Beach-flagg måtte opp, posten henges på egnet sted (og skrus på, elektronisk og fint det her 😉 ) og leiren etableres.  Vi brukte vel 45 minutter lengre tid enn vi trodde vi skulle bruke… Kan vel trygt si såpass at masterskriving forran en PC-skjerm bak et skrivebord ikke akkurat bidrar til å trene opp turformen… Godt masteren er levert og sommeren kan brukes til å gjenfinne den 😉

Takket være god hjelp fra medbærerne mine (mamma og pappa med hunder) var posten klar 11.25 og vi kunne lene oss tilbake og nyte tilværelsen på det som måtte være en av de herligste postene å være vaktmannskap på! 🙂

Beachflagg, post, sol, blå himmel og Nordmarkas skoger

Rex av Mellomkollen

De neste 24 timene var en lang og avslappende tur tilbake til det stedet i verden vi trives aller best: naturen 🙂
Solen fortsatte å skinne hele lørdagen, så mens vi ventet på besøk var det intet annet å gjøre enn å nyte frisk luft, varmende sol, flott utsikt, fugler, natur og stillhet. Perfekt avkobling og opplading for kropp og sjel etter noen stressende mastermåneder  🙂

Rex nyter livet som postmannskap

Herr maur

Første besøk kom rundt klokken 14;  to hardhauser med sprinterben som så vidt rakk å si hei før de spant videre i drømmen om seier. Ca ti minutter senere kom dagens første vinnere; en far og en sønn som hadde satt kursen rett mot oss for å vinne Vikingflagget. En ekstrapremie til første bestiger av Mellomkollen blant familie-, tur- og hundedeltagerne; et par vikingstøvler til hver deltager på laget.  Far og sønn var så klart veldig fornøyde og glade for at de klarte å komme først, men de tok ikke lange seiershvilen hos oss før de bar med seg flagget stolt videre for å finne nye poster og flere poeng 🙂
Like glade ble nok dessverre ikke den familien som kom inn som nummer to. De vant iallefall dagens innsats; den ene sønnen løp av seg både sko og sokk over myra for å komme først til flagget. Gjorde litt vondt for meg som postmannskap å måtte meddele at flagget allerede var funnet… Litt skuffet, men fortsatt med godt mot vandret de videre etter en liten lunsjpause.  Utover ettermiddagen hadde vi jevn flyt av deltagere fra alle klasser frem til mørket senket seg. Innimellom besøkende fikk vi utforsket litt av naturen rundt, der vi blant annet fant den krabaten her som hadde funnet seg en ambisiøs middag:

Utenom et lite nyrykk i 21-tiden var det stille og rolig utover kvelden. Dette ga oss anledning til å nyte en bedre friluftsmiddag, lese litt boka, gjøre klar presenningen for natten når ryktene begynte å svirre om realt regnvær utover natten og ellers bare nyte timene ute videre. Det ble noen timers filosofiering og hundekos utover den lune junikvelden…

For å være klar til eventuelle besøk utover kveldenog natten la vi oss ganske tidlig. Det kom en og annen deltagergruppe utover natten, men noe storinnrykk ble det aldri. At himmelens sluser åpnet seg for fullt i 2-3 tiden kan nok kanskje ha hatt en viss innvirkning der… Måtte flytte litt på posten i nattemørket da regnet gjorde det vanskelig for deltagerne å finne den der den først var plassert.  På morgenkvisten fikk vi besøk av en far og en sønn som så vidt rakk å få registrert seg på posten før himmelen åpnet seg nok en gang. De satte stor pris på å få låne litt plass under presenningen vår for en liten pause før siste økt inn mot mål. Etter at disse gikk hadde vi bare noen få besøkende til og etter klokken 6- 7 kom det vel i grunn ingen. 11.30 var posten pakket ned og vi kunne takke for oss etter et fantastisk døgn i naturen! 😀

Det masterfrie liv er godt! Gleder meg til sommeren som kommer, må få til mer uteliv og naturopplevelser. Er jo det beste livet som er dette utelivet! 🙂

Presenningen var god å ha når det regnet som værst…

Et litt alternativt valg av tursko…

Rex morgenfilosoferer etter at regnet har gitt seg

Endelig en dagstur i skogen…!

Hurraaaaaaaaaaa! Endelig fikk jeg meg en dagstur i skogen igjen! ALT for lenge siden sist nå! 
Masteren ble levert til veileder i går og dermed hadde jeg fridag i dag. Kjempedeilig å ha en dag der jeg kan ha helt fri uten noe som helst hengende over meg. Var også utrolig bra å komme seg ut på tur igjen. Frisk luft, vakker natur og verdens gladeste setter som logret rundt omkring seg selv og meg 🙂

Dagens tur gikk til Fagervann og planen var å følge den blåmerkede løypa opp etter pappas anbefaling…

men så fant jeg dette skiltet og da ble det brått endring av rute. Som naturforvalter med skogfag er det jo spennende å ta en titt på et ekte og naturlig brannfelt:)

Den som kjenner Oslomarka og Maridalen vet at her er det mest bartrær, derfor blir det litt spesielt å plutselig vandre gjennom tett løvskog med masser av gras på bakken… Tydelige tegn på at noe har skjedd her. Løvtrærene er gjerne første treslagene som kommer etter brann. Turtemarka brant i 1992, så det begynner jo å bli litt alder på denne skogen 🙂

Slik ser det jo egentlig ut i marka. Brått tilbake til «normalskog» 🙂 
Må innrømme at jeg er større fan av slik skog en løvskog, selv om begge er fine da.

Så var vi fremme ved Fagervann. Her var det flere som også var ute i naturen for å nyte fridagen og som dere ser har ikke vinteren sluppet take helt enda. Kanskje ikke bra nok is til å gå på, men var bare 10cm nærmest land der man kunne skimte vannet under. 

Rex prøver å sjarmere til seg lunsjen min… Uten hell!

 

Godt med snø i terrenget fortsatt. Fra Fagervann og ned til Skar var det snø nesten hele veien. Burde hatt med meg skiene i sekken 😛

 

Blåbærene er på vei opp, kanskje kan vi komme tilbake om noen måneder og ta med oss til skogskos hjem?

 

Utrolig herlig å være på tur igjen, gleder meg til masteren er levert. Da blir det tur hver eneste dag! 🙂

 

 

Et sikkert vårtegn…

Denne har dukket opp i hagen siste uken;

Et sikkert tegn på at våren har ankommet! 🙂