Ensom jordtime…

Rex har dratt til fjells for å nyte påskeferien til det fulle, mens jeg må bli igjen noen dager i sivilisasjon i ett forsøk på å få tatt igjen litt skole. Leser og pugger om planer, planprosesser og planlover. Forhåpentligvis kan jeg planlegge noe når jeg er ferdig;-)

I dag har det vært, som kanskje mange har fått med seg, earth hour eller jord time som en vennine av meg skrev på fjesboka. Her i huset fyra vi i ovnen og slukket alle lys. Tale hadde stor glede av å få skru av utelyset før hun og Ymse dro ut på sykkeltur. Så da var jeg plutselig ensom igjen da…

Og i grunn var det ganske fint å sitte der forran ovnen i mørket. Høre på knitringen og sprakingen fra veden som brant. Kjenne varmen fra flammene og se hvordan det gule og oransje lyset fra flammene kastet lekende lys på tak og vegger. Mens jeg satt der og fant roen i hverdag fant jeg ogå ut en av grunnene til at jeg elsker hyttelivet. Den varme og beroliggende knitringen fra peisen. Kanskje er det ett eller annet innstinkt om viktigheten av varme fra fortiden som slår inn? Ikke vet jeg, men det ovnvarmen føles beroliggende, litt betryggende og i grunn riktig så koselig. Jeg liker denne roen man får når hverdagen skrus av litt. Sikker sunt for en halvstresset student.

Da Tale og Ymse kom inn igjen var det enda 20 min igjen av jordtimen så da ble vi jentene sittende å prate forran ovnen. Veldig trivelig, vi fant blant annet ut at vi er veldig glad for at vi setter pris på slike ting som lukten av varm vårskog, det glade ved en kvitrende morgenstund eller den gode roen og varmen fra flammene til ett bål. Kanskje har vi mennesker mer
liggende i oss enn vi velger å ta innover? Kanskje har vi instinkter og underbevisst hukommelse fra fortiden som gjør at vi liker dette så godt? Sliter moderne mennesker med stress og depresjoner fordi de prøver å undertrykke instinktene som gjør oss til en del av naturen?

Om ikke earth hour redder verden gir den oss iallefall en times avbrekk fra det moderne og muligheten til å finne roen med andre aktiviteter.

Reklame

Naturoppsynsuke…

Jeg er da i gang med min andre uke på naturoppsynskurset ved HiHm avd Evenstad. Første dag i dag og den gikk for det meste til å lære om, og drøfte, praktiske eksempler fra oppsynsjobben. Vi hadde besøk av en kar fra kystoppsynet og en fra «landoppsynet». En interressant dag med flere artige debatter og interressante tanker. Tror det skal bli en artig uke. Rex er hjemme hos mamma og pappa og på onsdag skal han være demonstrasjonshund på veterinærhøgskolen slik at studentene der kan lære seg å utføre en klinisk undersøkelse. Han synes sikkert ikke det er det morsomste i verden, men det er jo positivt å bidra til utdanningen av fremtidens veterinærer 😉

Siden jeg stort sett sitter på skolebenken i disse dager er det jo ikke så alt for mye spennende å skrive om. Men jeg har nå surfet litt på nett og tenkte dermed å dele litt diverse som kan være interressant for friluftsfolk. For det første opphører dagens jakttider ved utgangen av årets jaktsesong, 21.3.12. Jeg vil tro at de fleste jakttidene vedvarer, men med tanke på spesielt den svake tilstanden til norsk rypebestand de senere år skal de bli spennende å se hvilke endringer som kommer. Man må iallefall følge med på hvilke endringer som blir gjort før haglen taes med ut på tur til høsten.

Som sikkert mange ivrige turgjengere allerede har fått med seg har det fra 1.1.2012 kommet endringer i friluftsloven, til fordel for oss som liker å ferdes i skog og mark. Endringene i lovteksten finner dere her og loven kan dere lese her. Lovendringen hadde som formål å styrke allemannsretten, og det kan man ikke annet enn juble for! 😀  Jeg må si jeg spesielt er glad for §3a. At vi nå hele året kan ferdes på stier og veier i innmarka for å komme oss til friluftsområder letter nok tilgjengeligheten til utmarka for mange. Jeg har selv vært i situasjoner der jeg har måttet gjøre dette for å komme frem til fine turområder, flott at vi nå har fått lovhjemmel for ferdsel. En svært fin styrking av allemannsretten.

§9 om telting ved kysten kan det bli spennende å se hvordan gjennomføres i praksis, med tanke all den debatt og uengighet som har vært knyttet til strandsonen og kystsoneferdsel de siste årene. Kanskje åpner denne endringen for styrket ferdselrett i disse områdene? § 13 vil iallefall kunne gjøre det, mener å huske at jeg i miljøretten i fjor høst lærte noe om en sak som gikk til høyesterett med et utfalls om etter den nye loven kunen vært hjemlet i § 13.

Den nye loven styrker også muligheten for tilrettelegging og merking av turstier, dette tror jeg vil bidra til bedre forvaltning av utmarksressursene våre og bedre muligheten for at flere kommer seg ut på tur. Spesielt der manglende kunnskap eller evne tidligere satte begrensninger vil man kanskje nå ha mulighet for å komme seg ut?

Alt som styrker friluftslivet synes jo i grunn jeg er positivt, så flott at landets ledelse tar tak og styrker lovverket omkring muligheten og retten vår til å utøve friluftsliv. En stjerne i boka til den rødgrønne regjeringen for dette 🙂

Nok lover for i dag, men når man tenker juss hele dagen blir det slik 🙂

God tur ut i snølandet!

Skileik, kaos og dugnadsånd…

Da er jeg i gang for fullt i jobben som skileikinstruktør. Har jobbet nesten hver dag denne uken, og i kveld var jeg for første gang instruktør for skileikaktiviteten i Bygdøy idrettsalg. Det ble mildt sagt ett kaos. Jeg har jo knapt jobbet som skileikinstruktør i Skiforeningen og visste vel ikke helt hva jeg gikk til i kveld. Mange barn og mange voksne som jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle organisere. Men man lærer som best mens man gjør ting og jeg har gjort meg noen tanker som jeg skal jobbe videre med, så blir forhåpentligvis neste trening litt bedre og litt mer organisert mer større lærings- og underholdningsutbytte for barna. Håper de som var med i dag ikke tenkte at jeg var helt håpløs 😛

I Skiforeningen er jeg «bare» instruktør, med to dyktige leikledere, så da blir det litt enklere. Jeg synes gjengen jeg jobber med fungerer fint og de fleste barna er aktivt med og storkoser seg. Det er jo alltids noen som er slitne, trøtte eller lei, men regner med at hvem dette er vil variere fra gang til gang. Det er iallefall gøy  jobbe som skileikinstruktør, selv om det kan bli litt kaos til tider.

Learning by doing er absolutt en fin måte å gjøre det på, selv om det kanskje kan bli litt stress og kaos mens det står på 😛

Til slutt vil jeg bare klappe i hendene og si «hurra» for dugandsånden. For de som kjenner til Bygdøy vet de at denne halvøye ligger nært Oslosentrum, hvilket vil si at det ikke er de beste snøforholdene. Alikevel hadde vi i dag ett flott spor å trene på for skileiken, takket være dugnadsånd og innsats fra ett par engasjerte foreldre. Med spader og skuffer har de i flere omganger måkt snøen sammen slik at det skal bli nok underlag for å lage spor. Sporene kjøres opp på dugnad. Flott! Jeg digger dugnadsånd og blir like glad hver gang noen gjør en frivillig innsats til fellesskapets beste! 🙂 Alt for mange som bare vil ha og ha, uten å tenke på at det av og til må en innsats til for å få ting gjort (som den lille skiløypen på Bygdøy, eller de mangfoldige kilometrene som nypreppes hver helgen i Oslomarka). Hurra for de som gjør den innsatsen for alle oss andre 🙂

Noen tanker fra fjellet…

Alle som har vært i nærheten av ett medium, det være seg radio, tv, avis eller internett den siste uken har fått med seg de store tragediene som rystet landet vårt 22.07.2011. En dato som dessverre vil svi seg inn i hukommelse til oss alle.

Det er ikke lett å sette tanker sammen med ord til noe som får frem alt som foregår inni hodet mitt etter noe slikt, men noen tanker vil jeg alikevel dele med dere.  Selv er jeg langt fra Oslo, trygt til fjells omgitt av hyggelige arbeidskolleger. Heldigvis ser det også ut til at mine bekjente er spart fra tragedien. Like fullt har jo terroren mot Utøya og Oslo satt en støkk i meg også. Anders Behring Breivik har vokst opp og bodd like ved der jeg selv har vokst opp og der store deler av min ungdomstid ble tilbrakt. Jeg kjenner han ikke, men det føles alikevel rart og uvirkelig at noen som inntil for en uke siden var «mannen i gata» kunne finne på noe så umenneskelig og brutalt.

I etterkant har Norge vist seg fra en side kanskje flere av oss ikke visste eksisterte og sosiale medier som facebook og twitter har virkelig fått vist hvilken positiv verdi de kan ha. Gjennom sosiale medier har det blitt satt i gang rosetog landet rundt og bare minuttene etter bomben hadde g[tt av i Oslo var gruppen «har det bra i Oslo» etablert.  Før man visste at det var en etnisk nordmann som sto bak spredde budskapet om fred, toleranse og oppmuntring til å ikke la dette bli grobrunn for ytterligere fremmedhat seg. Da gjerningsmannens identitet ble kjent slo man på kort tid over til ett samlet Norge for mer demokrati, kjærlighet og åpenhet. Vi har kanskje imponert både oss selv og andre verdensbeboere på hvilken måte vi taklet det på?  Dette sitatet har florert på mine venners statuser (inkludert meg selv):

A german newspaper article says: «Even in their deepest sorrow the Norwegians don’t get hysterical. They resist the hate. It is amazing to see how politicians and the whole country reacts. They are sad to the deepest thread of their souls. They cry in dignity. But nobody swears to take revenge. Instead they want even more humanity and democracy. That is one of the most remarkable strengths of that little country.» 

Jeg vet ikke om det er ett reellt sitat eller noe noen har funnet på, men jeg synes likevel det er ett godt sitat for veien videre.

Langt til fjells med minimal tilgang på moderne teknisk utstyr som raskt internett og tv har ikke jeg ikke fått med meg hva som har vært diskutert på tv og i andre medier. Vi har naturlig nok diskutert hendelsene litt her oppe og er alle enige om at Norge og dets innbyggere har valgt ett riktig og nytenkende svar på handlingene. Jeg håper bare at vi hadde valgt samme løsning om gjerningsmannen ikke hadde vært etnisk norsk. Kanskje  er akkurat det en av grunnene til at vi nå i etterkant av forrige fredag har stått såpass samlet, det at flere av oss først kastet seg på tanken om at dette var internasjonal terror gjort av islamske ekstremister.  Vi valgte øyeblikkelig å skylde på muslimene, mens det viste det seg å være en av «våre egne».  Det ga iallefall meg en liten vekker om mine egne holdninger…

Mye gode og mindre gode refleksjoner har kommet frem fra ulikt hold om ulike temaer knyttet til fredagens terrorisme. Jeg skal avslutte dagens innlegg med noe jeg personlig har blitt provosert av siste uken. Norske kjendiser sin innsats for å finne på nye navn tullenavn til Anders Behring Breivik. De sier at de gjør det for å slette han fra historien, og det er antakelig grunnen deres også. Men personlig synes jeg det har blitt ett små usmakelig PR-stunt som gir dem ekstra kreditt etter en forferdelig hendelse. Og ikke minst gir det gjerningsmannen de egentlig ønsker å slette fra historien ufortjent mye oppmerksomhet. En som har skrevet reflektert og godt om dette etter min syn er min egen storebror. Han har også to innlegg til i bloggen sin jeg anbefaler å lese. Han sier mye jeg selv tenker, men ikke like godt klarer å formulere. Adressen er:  http://www.gunnarlium.com/

En litt annerledes blogg fra meg denne gangen, men omstendighetene tilsier at det var naturlig. Rex er nyvaksinert og lykkelig i Oslo. I morgen drar han til fjells for noen uker han også. Vi høres, ta vare på deg selv og dine nærmeste til neste gang. Da forhåpentligvis med litt flere naturrefleksjoner fra min side.

Hviledag for Rex og skoledag for meg…

I dag har det egentlig ikke skjedd så alt for mye spennende på friluftsfronten. Siden jeg lever i ett kontinuerlig ras av skolearbeid for tiden og Rex var litt daffesen i går etter helga ga jeg han en dag med slappfisk liv og ro i dag. Satser på at han er i full vigør igjen i morgen.

Selv har jeg brukt det meste av dagen til  å skrive om hva som selekterer for og i mot gruppedannelse hos rovdyr og i kveld var jeg på ett inspirerende foredrag med Sigmund Hågvar (http://naturvernforbundet.no/arrangementer/foredrag-med-professor-og-miljoeforkjemper-sigmund-haagvar-paa-aas-article24078-198.html). Han tok opp en kort historikk sammenblandet med de viktigste hindre og pådrivere for miljøvernets sak. Avslutningsvis kom han med en liste over hva vi som enkeltepersoner kan gjøre, og siden jeg likte den deler jeg den her med dere for inspirasjon:

 

Hva du som enkeltperson kan gjøre

• Hold deg informert og oppdatert
• Vær gjerne uenig, men ikke likegyldig
• Engasjer deg i samfunnsdebatten
• Delta i organisasjoner
• Velg de riktige politikerne

Ildsjelene fikk også en viktig plass i foredraget og det er egentlig ganske utrolig hva ett enkelt menneske med en passelig dose engasjement og pågangsmot kan få til. Etter foredraget var det sosialisering med kake, kaffe og trivelige samtaler. Deriblant en inspirert samtale med Amund.

Avslutningsvis i dag vil jeg sitere en svært klok (og tidvis sulten) mann, Mahatma Gandhi, forhåpentligvis til inspirasjon for flere:

«Be the change you want to see in the world.»

Tygg litt på den, klokere ord enn man kanskje først tenker. God natt og godt engasjement! 🙂

 

Små gleder og inspirasjoner i hverdagen…

I dag har jeg gjort absolutt ingenting natur- eller hunderelatert. Pappa luftet alle dyrene til frokost og utover det er det mest hunderelaterte jeg har gjort vært å overkose Rex litt. Stakkarn har jo litt kos å ta igjen etter 6 uker. Men Rex liker jo tilværelsen som kosebamse og midlertidig fanghund, så det går jo greit

Men i mangel av naturopplevelser tenkte jeg å skrive litt om to opplevelser fra i går, som er naturelaterte og inspirerende.

Rundt her jeg bor har det de siste to vinterne blitt preppet løyper. I områder der snøen vanligvis ikke har vært tok det knapt en vinter med snø igjen før noen ildsjeler med engasjement og vilje fikk ordnet med scooter og løypelager (vet ikke hva det egentlig heter) og preppet løyper til glede for alle i lokalmiljøet. Etter at de først var etablert har flere engasjert seg og hjelper til med prepping av løyper og man har etterhvert fått ett ganske ok løypenett som muliggjør skikkelige turer nesten rett utenfor stuedøra. Og det så godt som i midt i byen. Dette felles samarbeid bygger på en urnorsk tradisjon som i mange tilfeller er nær utryddningstruet: nemlig dugnadsånden.

Jeg er ikke så gammel, men jeg husker alikevel hvordan det stadig vekk var dugnader overalt før. Dugnad for kosting av nabolaget om våren, dugnad for maling av skolen, dugnad for penger til lokalmusikken, dugnad med vårrengjøring av stallen. Siste dugnaden jeg husker å ha hørt om var den jeg selv arrangerte i stallen for i 2004 ca. Hvorfor er det så lite av sånt nå for tiden? Jeg har som student engasjert meg i ulike aktiviteter, men det føles litt som å stange i veggen fra tid til annen. Folk vil ha alt, men ingen vil gjøre noe for å få det. Har vi blitt late? Er dugnadsånden allerde død? Jeg synes tanken om felles innsats for å skape verdier som kommer alle, og andre, til gode er fantastisk. Derfor begriper jeg ikke at denne dugnadsånden kan død.

Er det ikke fantastisk at noen, selv på julaften, gidder å bruke sin egen fritid på å kjøre opp skiløyper så du kan få gått på ski uten problemer? Eller at noen baker kaker så skolemusikken har noe å lodde ut? Jeg digger dugnadsånd og håper den snart får sin renessanse. Jeg bør bli litt mer til vi og så kan vi i fellesskap skape gode verdier og gratisgoder for alle. Død over egoet, hurra for felleskapet. Litt ofret fritid for masse god og morsom fritid? Jeg stemmer for!

Inspirerende opplevelse nummer to i går var å møte nabo- Tim, en mann på godt og vel 80 år som selv en ensom lørdagsformiddag spente på seg skiene å la ut på tur (i de tidligere nevnte dugnads-prepareteløyper). Tenk det. Her klager jeg på at jeg blir sliten av å gå opp en bratt bakke med drahjelp fra bikkja, mens gamle mannen på 80 år farter av sted på ski helt alene. Jeg vil også bli sånn når jeg blir stor, sprek, gammel og tøff. Kanskje på tide å gjøre sannhet av alle påstander om at jeg skal bli sprek? Begynne å trene og sånn?

Julenek og grønne juletrær..

Julen er godt i gang, faktisk så godt i gang at den snart nærmer seg slutten. I morgen kveld returnerer jeg og Rex sørover for en ukes jobb før jeg drar til det store utland og Rex etterlates i Oslo. Rart hvor fort tiden flyr av sted.

Julaften ble som vanlig feiret med god mat (reinsdyrstek, nam-nam), alt for mye kaker og høytidelig utpakking av gaver. Alle familier har vel sine vaner om hvordan henting av pakker under treet skal skje, hos oss starter det med at den som fikk mandelen i multekremen (og som fikk slakte marsipangrisen) henter første pakke. I år var det meg (endelig! alltid Håvard eller pappa som får den) som fikk denne ærefulle rollen. Etter fjorårets trippelbookinger og diverse småkluss var det knyttet stor spenning til om vi skulle komme oss gjennom juleaften uten at noen fikk samme gaven flere ganger. Og vi har tydeligvis blitt kloke av skade, for ingen fikk samme gaven flere ganger. Jeg fikk masse bra, men de to største høydarene må være nytt kamera (som jeg kan ta undervannsbilder med) og slakkline. Nå er jeg beredt for ett  2010 med masse lek og morro.

Øyvind var ikke med oss på julaften i år da han har blitt gift og seriøs familiefar som måtte feire med svigerfamilien, men han (med frue og barn) kom 1. juledag til en hyggelig dag fylt med masse god mat og kaker. Vi rike har det godt som kan velte oss i slike overfloder av mat. Merker jeg får en litt ekkel bismak av magen som nærmer seg sprekkeferdig når jeg til daglig studerer, leser og lærer om hvor mange fattige verden har utenfor våre landegrenser (og delvis også innenfor). Men jeg lever jo etter den tro at man ikke skal ha dårlig samvittighet for å ha vært heldig, man får heller prøve å dele sitt hell med andre. Jeg kan ikke akkurat sende alle mammas julekaker til Afrika (tror vel egentlig også at Afrika har bruk for annet enn julekaker…), så da har jeg funnet på noe nytt jeg skal innføre. Jeg er sånn delvis flink til å føre regnskap og har stadig en kategori jeg kaller «tull», dette er ting jeg bruker penger på som egentlig er helt nødvendig. Fra nå skal jeg prøve å gi like mye penger til ett godt formål som jeg bruker på «tull» hver måned. Så får vi se. Det var julefeiringen kort oppsummert.

1. juledag gikk vi en tur med pappa og hans hunder mellom frokost og middag (pause fra familiefestene er bra ) Ble bare en ganske kort runde, men Rex fikk nå svinset litt snø og logret litt med halen i møte med verden, naturen og diverse hunder. I dag var vi i Maridalen for årets første skitur. Utrolig deilig å være ute igjen med ski på beina. Vinteren er bare diggbar og året blir ikke helt komplett uten ett par fine skiturer, tror så absolutt at jeg må vinkle meg tilbake til østlandet der vintersesongen vanligvis varer en stund slik at vi kan få gått mye på ski. Ski og snørekjøring er virkelig knall morro! Hurra. Rex er fortsatt ingen husky når det kommer til trekk, men han har blitt mye bedre enn han var. Han stopper nesten ikke lenger (bare ved dobehov) og trekker veldig bra i de periodene han drar ( og når han ikke drar jobber han helt greit fortsatt). En merkelig ting Rex driver med er å absolutt ikke ville gå i opptråkkede spor. I dag startet vi turen uten løyper og selv om pappa og Tjappo tråkket løype skullle Rex absolutt gå å tråkke eget spor i dysnøen på siden. Tydeligvis at han ikke føler at han blir trent hardt nok! Fint for han at han skal være i Oslo de to månedene mamma og pappa går mest på ski

Bilder fra dagens tur (tatt med mobilkamera da jeg glemte å lade opp det nye:p)

Rex fikk låne den litt for store kondomdressen til Tjappo. Hva han synes om den er vel ganske tydelig…

Viktig å ikke gå i løypa…

«mitt navn er Rex og jeg er en liten snøsvømmehund» (synges på en passende melodi om og om igjen)

Små hattetroll i elva

Snøhunden Rex tar seg en liten pause

Solen glitret så vidt frem bak åsryggen

Alltid fint med selvportrett:P

Naturbruk.. eller naturmisbruk?

En kamerat av meg la ut en link på facebook i dag som både provoserer meg og forundrer meg:

www1.nrk.no/nett-tv/distrikt/ho/verdi/108439

I min verden er vi naturbrukere en del av ett større og svært komplisert system der «leave no trace»- filosofien (www.leavenotrace.ca/programs/principles.html) burde være en selvfølgelighet og en naturlighet for alle naturbrukere. Som linken viser er det tydelig at dette ikke er tilfelle for alle.

For de aller fleste nordmenn er naturen ett sted for rekreasjon i en kanskje heller hektisk hverdag. Folk søker til naturen for å nyte stillhet, skjønnheten i landskapet, finne ro i turer og bærplukking. Kanskje kjenne spenningen på søken etter fisken eller viltet. Naturen er en perle for å få utløp for frustrasjoner, interesser, fysiske og psykiske behov som ligger i de aller fleste av oss.

For meg er det en selvfølgelighet at naturbruk og naturvern henger sammen. For at vi skal kunne fortsette å nyte den fantastiske norske naturen med sin villhet og frihet også i fremtiden krever den at vi behandler den med respekt og omtanke tilbake. En bærekraftig bruk, der bruken ikke ødelegger for mulighetene for opprettholdelse og (positiv) utvikling av de eksisterende ressursene burde være en selvfølgelighet for alle naturbrukere. Nå er kanskje ikke alle som ferdes i skog og mark like miljøengasjerte eller «kunnskapsrike» som meg, men å forvente at de som bruker naturen gjør det på en slik måte at de som kommer etter får én like god opplevelse om én selv hadde/har bør man vel kunne forvente at alle som ferdes ute?

Søppel skal i søppelkasser fordi naturen selv ikke kan bryte den ned (og så ser det heller ikke pent ut), dette lærte man på ungdomskolen (om ikke barneskolen) og derfor burde det heller ikke være så vanskelig å ta med seg søpla ut igjen etter man har vært på tur. Eventuelt kan man jo brenne det meste (av det som kan brennes og blir borte uten å skade naturen), men man hogger ikke ned halve skogen for det. Man har enten med seg ved eller finner trær/ kvister som allerede er døde. Og så har vi jo leirplassen da… Hvor vil du helst bo? En halvsvidd svart flekk med colabokser, plastposer og papir slengende rundt mellom avhogde stubber, eller på en lysning i skogen der det eneste du ser av andre menneskers ferdsel er en sti og noen steiner stablet pent i ring rundt ett gammelt bål? Jeg vet at det siste alternativet er det jeg ville gått for:)

Og så har vi dette her da; hva er det som egentlig får naturbrukere og naturelskere (?) til å behandle naturen slik? Til å legge igjen søppel, hogge ned friske trær i hytt og pine når man kan bruke døde kvister til bål og levende trær som står trygt og godt på egen fot til gapahuker og presenninger? Og om man først hogger til ved, hvorfor kaster man da fra seg treet i vannet? Nei, fysj! Hvorfor må alltid noen ødlegge for felleskapets frihet? Må man innføre grunnkurs i naturbruk som krav for å komme seg ut? Eller er det mulig at alle naturbrukere ta i bruk vettet og behandle naturen med den respekten den trenger og fortjener? Vi er gjester i naturen, brukere og ikke forbrukere.

Jeg blir trist den dagen jeg MÅ legge meg på samme campsite som alle andre, med søppel og rot flytende rundt, fordi noen få av oss naturbrukere ikke kan rydde opp etter oss og behandle naturen slik den bør og skal behandles.

Spre det glade budskap om naturen vidunderlighet og om rett, bærekraftig og «sporløs» bruk. Nyt den, gled deg og la deg fylle av dens godhet, men legg igjen de dårlig vanene hjemme, la trærene leve og ta søpla med hjem:)

Trå varsomt i naturen og forlat den uten flere merker enn fotavtrykket ditt på stien sier nå jeg;)

En rolig søndag… og hva er det med late bærplukkere?

Det ble en liten tur ut med en gjeng fra klassen i går så da ble det en rolig start på dagen i dag. Været var heller ikke all verdens å skryte av.

Men jeg har vært på tur på tven i dag:) Det hender seg at jeg investerer i ting på impuls og i fjor vinter førte dette til at jeg kjøpte meg en samleboks med de 3 seriene Lars Monsen har hatt for NRK; Canada på tvers, På tur med Lars Monsen og Nordkalotten 365. En av de bedre slumpinvesteringene mine må jeg si. Om hverdagen er litt trist, grå og kjedelig hjelper det nesten alltid å se en episode med herlig firluftsliv for å få opp motivasjonen igjen;) he he

I dag så jeg to episoder av «på tur med Lars Monsen» og jeg merker suget komme etter å komme meg ut igjen. Å se på denne serien minner meg på det fantastiske livet friluftslivet er. Hvor rart det enn høres ut savner jeg å lukte bål og ha møkk under neglene, fyre bål og spise halvsvidd bålgrøt. Herlig, herlig!. Må ut igjen snart ja:)

Episodene jeg så var fra vinterhalvåret og det beskymrer meg litt at sørlandet har dårlig vinter. Hvordan skal det gå uten snø og muligheter for ski- og snørekjøring? Uten isfiske? Snørekjøring og snø har jo vært det vi har lved for de siste vintrene og isfiske har jeg hatt lyst til lenge, men aldri helt klart å surre meg ut. Hmm, blir nok en annerledes vinter dette men vi finner nok andre måter å nyte friluftslivet på. En ting er iallefall sikkert og det er at mr. Rex snart må komme seg sørover så vi kan dra ut på tur. Har flere planer for helgeturer under utarbeidelse, så får vi se hva de blir til etterhvert som tiden skrider frem. Jeg har enda ikke helt kontroll på skole og aktiviteter, men så fort de kommer på plass blir det turplanlegging:)

Til slutt i dag vil jeg bare dele litt undring og skepsis:

Under gårsdagens tur så kom jeg over en større skogområde fylt av blåbærlyng, men de var alle totalt ribbet for både bær og blader. Blåbær er ett fantastisk lite bær, godt likt av både mennesker og dyr. De siste årene har vel de aller fleste også fått med seg at de er proppfulle av slike antioksidanter som skal holde oss friske og pene hele livet ut. Å plukke bær er en møysommelig prosess som fort tar tid og derfor fant noen glupe hoder ut at man kunne lage ett redskap som plukket en hel lyngbusk eller to av gangen fri for bær. Bærplukkeren var oppfunnet:

Et hendig lite redskap som absolutt er en effektiv måte å plukke bær på. Problemet er bare at lyngen som skal se ca slik ut:

Blir seende ca slik ut:

Null blader, null bær. Bare en ribbet og til tider ødelagt stilk igjen. Og det skjærer litt i mitt bærekraftige hjerte. Jeg nekter å tro at en slik måte å plukke bær på er bra for bærlyngen og neste års bærvekst. Ikke er det pent heller, menneskets spor blir så alt for tydelig noen ganger og ikke vårt effektiviserte samfunnet tror jeg vi kunne hatt godt av å roe ned med å ta den ekstra tiden det tar å plukke bærene for hånd. Jeg stemmer i mot bærplukkere og for milde hender heretter:D

(dagens lille naturpolitiske innlegg fra Sigrid)

Tilbake på nett:)

Da er vi omsider tilbake på nett etter en solid sommerdvale.

Sommeren har stort sett bestått av en blanding av friluftsliv, hytteliv og byliv. Det har jo blitt skrevet litt om hva vi har gjort i sommer tidligere, men kort fortalt har vi vært en uke i finnmark, 2 uker i trøndelag og resten litt her og litt der. Eller det vil si, Rex har vært 3 uker til fjells i trøndelag og befinner seg fortsatt på sommerferie hos mamma og pappa da jeg har hatt studieoppstart og fadderuke. Men når den planlagte jakta vår ble avlyst har vi nå begynt å tenke på at Rex kanskje skal komme seg til sitt nye hjem og avslutte ferien sin

Vårt nye hjem er Kristiansand og jeg har hatt en knall start her med fadderuke, rebusløp, postgirobygget, spennende forelesninger og nye venner. Tror det blir en bra tid:) Har også vært en tur oppi vårt nye turterreng som starter 20 meter fra husveggen (kan vi bo mer perfekt?). En variert skogterreng med mye myrer og potensielle fiskevann. Gode veier og stier i mange retninger ser det ut til. Gleder meg til å komme meg ut mer her og dra på oppdagelsesferd i skogene.

Som den oppvakte leser vil se har jeg i dag lagt ut ny- lay out med litt mer høstpreg på sidene. Bilder og en samleartikkelen over sommeren er under produksjon og jeg håper på å få til litt mer jevn flyt i oppdateringer og blogging i tiden fremover. Blir nok ikke übermye blogging før Rex kommer, men det blir forhåpentligvis ett par ganger i uken. I morgen tenkte jeg meg ut på en ny oppdagelsesferd i skogen vår, kanskje får jeg med meg kamerat også.

Vi har stort sett brukt tiden på å flytte inn i vårt nye hjem og etter 2 uker uten tv-ledning fikk Kristoffer kjøpt ny forrige dagen og jeg kunne endelig se home and away igjen (glede:P) he he. Vi så også en episode av «hundehviskeren» på TvNorge i dag. Ett omdiskutert program i hundemiljøene men jeg synes det var gøy å se hva slags hunder som faktisk finnes der ute og ikke minst se endringen i dem.

Metodene til Cæsar Milan er kanskje ikke alle enig i, men en ting som han legger vekt på synes jeg er utrolig bra: mosjon. Hvert eneste program jeg har sett av han så starter han med å fokusere på at hundene skal komme seg ut på tur hver dag og få utløp for overskuddsenergi og få brukt kroppene sine skikkelig. Applaus for dette. Hunder er skapt for å brukes (selv om kanskje noen raser er modifisert til motsatt praksis av mennesker) og de aller fleste hunder blir ikke lykkelige og omgjengelige uten tilstrekkelig fysisk fostring. Hurra for tur