Snart er det over. Alene igjen. Fire poter, to føtter. Knirkende snø og stillhet.
Se mot nord, se mot himmelen! Et kveldstureventyr!
Snart er det over. Alene igjen. Fire poter, to føtter. Knirkende snø og stillhet.
2014 ligger bak oss og her i huset har den siste tiden av fjoråret for det meste sett slik ut:
Jeg har slitt med sykdom og latet meg med julefilmer og sofakos. Og så har jeg hatt tid til å tenke litt på det kommende året.
For de av dere som ikke vet det er 2015 «Friluftslivets år». Året er en del av en nasjonal strategi for aktivt friluftsliv og et av hovedmålene for året er at flere skal bli kjent med og delta i friluftslivets mange gleder. Søt musikk i ørene til oss friluftsglade vandrere. Mer om friluftslivets år kan dere finne her: http://www.friluftslivetsar.no/ (en estetisk fin, men litt treg nettside. Forhåpentligvis fordi det er mange besøkende 😉 ).Det vil bli mange ulike arrangementer, åpning av nye merkede turstier, en viktig satsning for å få flere ut, og forhåpentligvis får friluftsorganisasjonene satt fokus på de positive sidene friluftsliv har for folkehelsen og samfunnsøkonomien.
Mange har nok hørt om soppen fra Hardangervidda som viste seg å bli en av de viktigste medisinene ved organtransplantasjon( sabima.no). Naturen har mange flere av disse vidunderene enda uoppdaget, et viktig argument for å ivareta naturen. Men det er ikke disse helseeffektene jeg sikter til når jeg snakker om folkehelse og samfunnsøkonomi. Mot slutten av 2008 ga Nordisk ministerråd ut en rapport som viser hvordan friluftsliv og naturopplevelser virker positivt inn på vår psykiske og fysiske helse. Nærheten til naturen gir oss noe som det kanskje ikke er så lett å sette fingeren på. Den virker positivt inn på sinnet, gir rom for ro, rekreasjon og så vil mange mene at naturen er estetisk vakker.
Naturen er er for oss i Norge en gratis og lett tilgjengelig ressurs. Selv i de største byene er det ikke langt til parkanlegg eller turområder. Her kan de som vil få gratis aktivitet og trening i det som (helt objektivt sett) må være norges vakreste «treningssenter». Det er kanskje lettere å bli pusha på elixia eller evo, men hva med å få med deg PTen ut? Flere steder i landet tilbys det også utendørs trening med enkle midler.
Bedre fysisk og psykisk helse i befolkningen er et politisk mål som gir mindre sykefravær, flere potensielle arbeidstakere, færre på ulike trygdeordninger og mer penger inn til statskassen. En natur som gir begge deler gratis er god samfunnsøkonomi. Derfor bør naturen ivaretas, vern gjennom allsidig bruk 🙂
Vi ønsker herved Friluftslivets år 2015 hjertlig velkommen!
Måtte du bidra til å få flere ut, flere til å se, oppdage og få et positivt forhold til naturen og et ønske om å ivareta den. Måtte flere få se friluftslivet mangfoldighet og gleder.. Friluftsliv er norsk kultur på sitt beste og mest unike. La oss vekke dem som sover og invitere dem med ut i naturen dette året. Eventuelt kan man jo invitere dem med ut for å sove 13.januar, åpningen av Friluftslivets år med arrangementer over hele landet 🙂
Utenfor vinduet mangler både snøen og minusgradene, men inne lyser adventsstaken med sitt første lys. Hjemme har vi alltid brukt Inger Hagerups Adventsvers ved tenning av adventsstaken. Første vers lyder:
Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede
Det står og skinner for seg selv og oss som er tilstede
Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede
Jeg savner snø og minusgrader. November føles mørk hvert eneste år. Dagene bli korte, kroppen har ikke helt skjønt at det er slik vinterstid og man kan fra tid til annen føle seg litt mørk i humøret også. Men selv i den mørkeste natten vil stjernene lyse, akkurat som at hverdagens små gleder lyser opp i November- og adventsmørket.
Det tidlige mørke og de lange kveldene gir rom til å rydde i bildene fra sommerens turer og mimre tilbake til flotte opplevelser. For oss var det egentlig bare en lang tur i år, fra Oslo til Hjerkinn gjennom Nordmarka og Romeriksåsene. Via siviliasjon og grunnlovsfeiring i Eidsvoll til tette Hedmarksskoger. Fra skogene til de mose- og lyngkledde vidder. Til fjells over stein, bekk og opp bratte bakker. Solen var med oss det meste av turen, men vi fikk da oppleve både vind, tåke, regn og ruskevær også. Gode minner fra en fin tur. Den mørke tidens oppfordring til inneliv gir oss muligheten til å glede oss over turen en gang til gjennom bildene.
Turen nærmer seg slutten. Akkurat kommet ut på nordsiden av Dørålsglupen
Solen står sent opp og går tidlig i seng. Kanskje må man gå til jobb/ skole i mørket og bli der til mørket igjen har kommet, mens solen varmer der ute uten oss. Da blir det en ekstra glede i fridagene der vi kan gå tur og oppleve både dagslys og solnedgang.
November og adventstiden er en tid for å glede seg til det som kommer. Til vinterkulde, snø og ski. Til de skiturene der gradestokken viser ti blå, solen skinner fra en skyfri himmel og snøen har lagt sin myke dyne over landskapet slik at det eneste man hører er skiene som glir og pustingen fra en ivrig hund. Som jeg gleder meg til skiturer blant fabeldyr snøen lager av trærne, hoppende harepuser, nysgjerrige ekorn og spennende dyrespor. Jeg har ventetiden forran meg, men en dag våkner jeg til en hvitkledd verden og kan synge på «det snør, det snør» mens jeg svinser meg ned trappen og pakker sekken for skitur. Med den dansende og syngende Rex rundt bena.
Adventstiden handler om å vente. Se fremover og glede seg til alt som skal komme. Julaften med familieselskap, god mat og alt for mange (?) julekaker. Til å lese julehefter i go`stolen mens det spraker varmt i ovnen etter en flott dag ute, eller å åpne dagens luke av adventskalenderen. Jeg fant i dag ut at NRK har hele Jul i skomakergata liggende ute på nett, så årets adventstid blir nok en daglig dose julete og Jens Petrus Andersen. Adventsgleder kan man skape seg selv ved å glede seg over øyeblikkene og gjøre de små gledene store. Som en appelsin, et bål, en tekopp, en hund som vil klappes eller en episode av en adventskalender med hunden krøllet sammen på fanget for en kosestund.
Ha en god adventstid og gled deg over den 🙂
Endelig har også jeg kommet meg i ut i skogen på soppsanking. Jeg er så heldig at jeg har en soppekspert i vennekretsen og i forrige uke kom vi oss ut på tur i skogen. Sopptur er en litt stille aktivitet der man går sakte fremover mens man leter intenst på bakken. For en fuglehund er det regelrett litt kjedelig og meningsløst, så Rex ble igjen hjemme. Som representant for avdeling «hund» hadde jeg derfor med meg Burre:
Vi var ute et par timer og fatt en del ulik sopp. Mye traktkantarell som ble med hjem, men også en del sopp som hverken burde spises eller fristet å spise…
Disse soppene var i kategorien «må ikke spises». Jeg har tidvis hukommelse som en gullfisk, men jeg husker at de ble kategorisert som giftige. Fine farger mot den grønne mosen derimot, det hadde de 🙂
Når sopp har begynt å spise sopp… da er det best å la naturen ta seg av soppen selv… Litt spesielt, men samtidig litt vakkert 🙂
Min gode venn Marckus bestod soppsakkyndigeksamen nå i høst og kan virkelig sine saker. Soppfunn som ikke var åpenbare (imotsetning til f.eks kantarellen) ble nøye studert og vurdert før de enten ble igjen i skogen eller kom med i kurven hjem.
Akkurat i det vi vurderte hvor vi skulle ta lunsjrasten begynte det så vidt å dryppe noen dråper ned fra himmelen. Da valgte vi å returnere til bilen med fangsten. Et godt valg, vi rakk så vidt å komme oss inn i bilen med sopp og sekker før det høljet ned utenfor. Da var det bare å avslutte dagens jakt for heller å ta med fangsten hjem.
Masse deilig traktkantarell. Disse ble forvellet og deretter fryst ned for å spares til senere. Juletilbehøret er sikret 🙂
Det meste av soppen ble behandlet og spart til en senere anledning, men etter en småvåt og fin dag i skogen måtte vi så klart smake på fangsten. Soppsuppe ble dagens middag:
Oppskriften er enkel:
Forvell en passende mengde sopp (bruk den soppen du har i kurven, blanding er bra).
Samtidig smørstekes rotgrønnsaker etter ønske til de blir blanke i en kjele.
Hell kraften som kommer ut av soppen over i kjelen (men sørg for at all sopp blir forvellet).
La grønnsaker og kraft surre noe før melk/rømme/ fløte og krydder tilsettes etter smak. Salt og pepper er klassikere men ulike urter, litt chili og kanskje en dæsj vin(/eddik) kan også være godt. La det hele småkoke til smak og konsistens er som ønsket. Tilsett sukkerertene helt mot slutten (de smaker best litt småcrunchy).
Brødet var ikke mer avansert enn en pinnebrøddeig som ble stekt i ovnen siden regnet tok lunsjpausen vår. Kjevles ut til passe tykkelse og stekes på 150- 175 grader midt i ovnen til det er gyllent. Smør platen med olje, krydre gjerne brødet og snu det underveis dersom den ene siden blir raskere stekt enn den andre.
På onsdag hadde jeg min aller siste eksamen (hurra!) og da var det rett hjem for å pakke sekk.
Torsdag dro vi av sted og vandret langs Rondanestien fra Maridalen til Hakadal. Vi tok buss 51 fra Nydalen til Hammeren (går en gang i timen). Herifra fulgte vi Skjersjøelva opp til Skjersjødammen. Her kan man velge å følge veien eller en natur- og kultursti opp. For oss ble valget enkelt. Natur- og kulturhistorie er noe jeg synes er spennende. Å lese om hva som en gang har vært, prøve å se for seg hvordan det var da steinrøysen forran oss var en aktiv ferdselvei eller hvordan tømmerstokkene dundret nedover elvestrykene. Historisk tømmer- og skogsdrift fasinerer meg. Sammenlignet med livet jeg lever er det rart å tenke på livet i den gamle tømmerskogen der hestene arbeidet og mennene slet. Fra små tømmerkoier og øks, via tunge drag for arbeidshesten til en fartsfylt elvereis før tømmer på vanndrevet sag ble til plank og annet nyttig. Jeg kan ikke annet enn å la meg fasinere, la fantasien jobbe og prøve å se for meg et liv så fjernt fra det jeg selv lever. Det slitet det må ha vært! Jeg er nok en liten tømmerdriftnerd…
Natur- og kulturminnestien forteller ikke bare om tømmerdrift, men også om ferdselsveier, eierskapsforhold, bo- og arbeidsliv for tidligere tiders markabeboere. For meg beriker de små infoplakatene turen, spesielt i kulturlandskap med tydelige spor av mennesker. Framme ved Skjersjødammen kunne vi avslutte kulturminnevandringen med å lese om Oslos første vannkraftverk som var nettopp her. Rørene som førte vannet byttes for tiden ut, etter over 100 år i drift. Bak dammen ligger Skjersjøen vakkert til:
Været har disse dagene, som dere ser, vært strålende. Sol fra nesten skyfri himmel og tidvis på kanten til for varmt. Godt er det da med en norsk natur full av rent, friskt vann for både to- og firbeinte! 🙂 (Men ikke fra Skjersjøen, den tilhører Maridalsvannets nedslagsfelt og er en del av drikkevannskilden i Oslo. Vannet herfra må vi finne i springen hjemme).
Videre fra Skjersjøen gikk turen opp bakken til Fagervann der vi spiste lunsj før vi vandrer nedover til svært kjente trakter på Øyungen. Her har vi vært forbi flere ganger på tur, både til fots og med ski på bena. Skar er et vanlig utgangspunkt for turer i denne delen av marka og ligger bare knappe 2,5 km fra Øyungen langs lettgått skogsbilvei. Rondanestien følger videre langs Øyungen opp mot Liggeren går før den svinger østover til Tømte. Egentlig er det her lagt opp til overnatting på Tømtehyttene, men de tar ikke i mot hund så vandret derfor rett forbi til Finntjern. Etter en litt for varm dag hadde jeg pådratt meg migrene, så det første jeg gjorde var å stikke hodet ned i vannet for å kjøle det ned. Finntjern er litt grunt og grumsete, men til en kattevask fungerer det fint selv om svømmingen blir utsatt til større vann. Det ble ganske snart middag for oss begge. Rex fikk sin vanlige meny, mens jeg spiste pasta diParma med picnic-skinke. Man koker opp pastaen etter pakkens anvisning og har så i oppkuttet skinke mot slutten slik at den blir varm. En fin måte å heve Toro-gryta litt på 🙂
Rex nyter naturen og filosoferer kanskje over livet?
Og så var det bare å nyte kvelden i naturen… Det letteste jeg har gjort på lenge. Etter månedsvis med skolearbeid, jobb og praksis var det vidunderlig å bare sitte helt i ro. Gjøre ingenting. Bare fuglekvitter og naturens ro. Se på endene som svømte rundt. Fiskene som hoppet og fiskeren på andre siden av vannet som prøvde å få seg mat. Det fikk han dessverre ikke, men det ga jo meg flere fiske å se på utover kvelden. Jeg leste litt bok, klødde Rex bak øret og tenkte for meg selv der jeg satt mitt i naturen at livet er godt. Heldig er jeg som klarer å ta innover meg den roen, stillheten og opplevelsen naturen gir. Syklistene som suste forbi oss på veien tidligere på kvelden hadde helt sikkert også sin opplevelse av natur, men jeg tror ikke de rekker å kjenne roen og balansen naturen gir når de raser innover. Sykling er utrolig gøy og en flott treningsform, for sinnet derimot tror jeg en stille stubbe å sitte på gir mye større utelling.
Etter en flott natt ved Finntjern blant mygg, fuglekvitter og orreleiker ( det var flere i skogene rundt oss) var det tid for frokost. Pannekaker med smør. Sukkeret hadde visst blitt igjen hjemme. Når man sover ute sommerstid våkner man ganske tidlig, derfor har man god tid og kan nyte både utsikt, hundekos og tekopp før sekken pakkes for ferden videre. Med avgang klokken ni hadde de allerede blitt varmt nok for shorts og t-skjorte, men ikke varmere enn at det var behagelig å vandre. Fra Finntjern går man gjennom variert terreng. Fra typisk Nordmark- granskog, gjennom hogstflater fulle av unge løv- og bartrær til man et lite stykke etter Fløyta kommer inn over Gruvåsen og etterhvert Karlshaug naturreservat. Her endrer naturen karakter. Først til lyng- og furuskog før det i selve naturreservatet nesten ser ut som om man er på vei mot fjellet og tregrensen med myrer, røsslyng og steinheller. Lunsjen inntok vi ved Hyttetjern før vi fikk en rask og enkel vei nedover til Hakadal. Herifra kunne vi ta toget hjem, glade og fornøyde etter et døgn i naturen. Måtte det snart bli flere av dem tenkte vi.
Og det ble det! I dag har vi vært på tur til Enebakk med Arya og Aina. Ferden gikk til kjentmannspost 48 syd på Andersrudåsen. Det skrytes av utsikten over Bindingsvann. For oss klarte den ikke helt å veie opp for det stoore industriområdet på andre siden av vannet. I rett vinkel kan man nyte utsiket over vannet uforstyrret, men industrien bråker likefullt i bakgrunnen. Vi valgte en annen rute enn den beskrevet i kjentmanssheftet og fikk derfor en real utfordring for samarbeid og fysikk i dag. Gikk til «NATO-tårnet» og derfra på kompasskurs og orienteringsevne rett gjennom skogen. Opp og ned i ulendt terreng før vi en topp for tidlig nesten satt fast. Her var det stupbratte sider, hvordan komme oss ned i dalen og over på riktig høyedrag? Vi måtte først trekke nesten til enden av ryggen vi gikk på før vi brukte alt vi hadde av fjellgeitgener til å klatre oss ned bratte sider. Godt med hund som har vært med før og vet både hva vent, hopp og løfting betyr. Etter lunsj på toppen slo vi ny kompasskurs mot en høyspentledning og fulgte den gjennom nye kuperte utfordringer tilbake til veien. Posten er mer verdt disse utfordringene enn utsikten. Gøy å få utfordret fjellgeita i seg selv og orienteringsevnene litt. Flink hund har jeg og! 🙂
WoW!
I mangel av et bedre norsk ord starter jeg med et overbrukt engelsk ord. Det oppsummerer godt den følelsen jeg har i kroppen etter dagens tur. I dag har jeg og Rex vært på tur i den skogkledde brattlien bak huset vårt her på Voss. Og her ble vi minnet på hvorfor vi en gang startet opp en blogg. For det er turer som i dag alt handler om. De hverdagslige eventyrene som ligger så nært egen dør at man ikke tenker over at de ligger der før man plutselig står midt inni dem.
Vi vandret ut døren og oppover den samme grusveien vi har gått hver eneste dag. Litt bort og mye oppover. Flott fine graner på begge sider av veien, snøkledde topper over og den fagre vossabygda under oss. Jeg gledet meg over varmende solstråler fra en blå himmel da Rex forsvant under en tett grankvist. Med 1.april og en rekonvalent hund ble det til at jeg brått også gavnet under den kvistet. Og på andre siden fant vi en sti. «Hmm, montro hvor den går hend?» tenkte jeg og lot hundenesen føre oss oppover brattlia. Stien ble svakere et stykke, men vi fulgte det som lignet mest på en sti og snart kom vi til noe typisk vestlandsk:
Riktignok en liten en, men det var iallefall en foss. En litt for lurvete Rex (stylisten hans må visst komme seg på jobb) fikk avkjølt seg selv og slukket tørsten før ferden gikk videre oppover lia. Underveis gikk vi gjennom en åpen grind, antakelig et gammelt skille mellom innmark og utmark som fortsatt er i bruk. Ferden varierte mellom tydelige tråkk, småbekker og ruter i terrenget vi lagde selv der vi syntes det så fint ut å gå. Vi passerte et lite utsiktspunkt, tok til høyre inn i skogen og over en liten snøflekk…
… og der åpenbarte eventyrland seg:
Tykk, grønn mosedekt bunn, lavdekte trær. Den merkelige og totale stillhet man bare finner langt inni skogen. En gammel røys pakket inn i mosens myke dyne vitner om en annen tid. Å vandre inn i dette skaper en følelse av magi og eventyr. Man blir oppmerksom på helt annet vis. Nesten som man lurer på om det er troll og enhjørninger man ser mellom trærene langt der borte…
Om vi kanskje ikke fant troll og enhjørninger var det likefullt mye forunderlig å se. Som denne gamle og krokete fura. En gang et lite håpefullt frø, så et stolt og sterkt tre før det nå står der avkledd og døende. Det er nok ikke vestlandets siste furu, men det var noe spesielt med denne kroken som sto der så ensom blant alle grantrærene. Som et symbol på noe som ikke lenger er. Et øyeblikk i hverdagens eventyr…. Helt dødt er det nok heller ikke, for dem av oss som har hatt skogøkologi vet at trærene først virkelig kommer til liv når de dør. Da sopp, biller og andre små skapninger tar bolig i den gamle stammen. Sakte men sikkert blir død til liv og etterhvert blir furua til jord. Kanskje dette det ned et nytt furufrø og gir liv til et nytt tre? Eller så vokser det vel til ei lita gran som håper på å bli stor og sterk som «far sin».
Om ikke det da knekkes overende hard og brutalt av en sterk vestlandsvind? Denne en gang så ranke og sterke grana måtte tydeligvis bøte med livet under forrige uvær. Naturkreftene er mektige. Se hvordan det har falt og kilt seg fast mellom de andre trærene i skogen på sin vei ned. Bakken nådde grantoppen ikke, men kanskje kommer det noen småkryp også hit og rydder opp?
Skogens eventyr forteller en annen historie til dem med fire ben og en jaktende nese. Kanskje fant Rex eventyret om den store hjortebukken og hvordan han unnslapp jegerne? Spennende lukter var det iallefall. Måtte overtalelse til for å få Rex med videre på ferden.
Og ferden videre gjennom eventyret gikk som det ofte må gå i et vestlandseventyr; har man først gått opp må man også gå ned.
På en åpen og mosegrønn slette snodde en liten bekk seg forbi oss. Ikke lange veien skulle vi følge den før bruset fra en foss slo mot oss. Bratt nedover lia det gikk med både hund, menneske og vann. Stien hadde vi for lengst vandret oss vekk ifra, så her var det bare å ta i bruk retningssans og egen vurderingsevne for å finne riktig vei hjem.
Mellom høye grantrær og veltede vindfall gikk turen bratt nedover lia. Å ha en gammel og veldressert turhund var her gull verdt. For her måtte hunden vite når han skulle vente, når han skulle gå og ikke minst at han ikke måtte gå i bena til eieren sin. Halvveis nedi lia fant vi et steingjerde. Dessverre modernisert med piggtrådd. Rex måtte pent tåle å både vente, løftes over og vente litt til. Vi kom begge fra det uten en skramme, men noen burde ta med seg saksa og rydde opp.
Straks etter gjerdet fant vi igjen stien og snart vandret vi gjennom den samme åpne grinda som i starten av eventyret. Et litt annet veivalg herfra og ned til grusveien. Snipp, snapp snute så var vestlandseventyret ute!
Og den første stien bak grankvisten? Den passerte vi på veien ned, fortsatt usynlig for den som ikke eventyret søker 🙂
Hurra!
Endelig har DNT Oslo og Omegn fått med seg at turfolk gjerne har en firbeint kamerat og arbeidet deres har ført til to egne markahytter der hunder er velkommen. Ikke en dag for sent, men vi klapper alikevel i hender og danser med poter for denne meget positive utviklingen. Neste prosjekt nå er å finne en natt vi kan teste ut forholdene! 🙂
… kan man trene inne! 🙂
Dagens tips fra oss må bli å benytte den våte og mørke senhøsten til å trene apport (og annen moro) innendørs. Et hus eller en leilighet kan ha uante utfordringer for en hund som er vant med å bruke vind og trekk for å finne lukt.
Det har regnet i Oslo mer eller mindre i hele dag, så da jeg kom hjem etter en våt dag utendørs på jobb var det ikke akkurat utetrening av bikkja som sto høyest på lista. Han må alikevel få sitt og i dag har vi trent litt på apporten igjen.
Verdien av litt vennskapelig konkurranse har jeg nok nedvurder tidligere, for da jeg dro fram dummien i dag galloperte og travet 12 poter seg på plass lenge før jeg rakk å tenke på å samle dem inn:
Gutta- krutt syntes tydeligvis at forslaget om apporttrening er det beste jeg har kommet med på lenge og det ble en utfordring for frk. hundedressør å holde styr på dem slik at de kun søkte etter apporten når det var deres tur, aller helst ville alle tre gå ut i søk hver gang. Med myndighet, et våkent blikk og en smule akrobatikk klarte jeg stort sett å holde orden i rekkene, frem til hunden som var i søk fant apporten og kom tilbake for å returnere den… Da ville helst de to andre hjelpe til med å bære dummien frem til meg, ikke helt slik det er tenkt at det skal være. Helst skal jo de to som ikke jobber vente på tur slik at den som er på jobb faktisk får gjort jobben sin…
Valpen var værst så han fikk bare et forsøk før han ble sagt opp og fjernet fra treningen. Får heller trene med han på egenhånd litt til tror jeg, så kan de andre to få lov til å være så flinke som de faktisk er i fred og ro. Det holder med et sett tenner per apport…
Kjørte to runder med apport i dag. Først den med alle tre, da fikk de to eldste tre søk hver. Med halen logrende i været og nesa på høygir traver de rundt høyt og lavt på leting etter akkurat riktig lukt. *der!* og så snaper vi den opp før vi med krum nakke og stolt hale logrer oss tilbake til Sigrid. Flinke gutter! 😀
Etter middag fikk Rex en runde til alene. Sjeldent han har vært så gira som han var i dag, tror konkuransen fra runde en skjerpet fokuset. Tok først 3 søk der han bare skulle lete frem dummien, så prøvde vi oss på dobbeltapport. Om det er det det heter, vet ikke helt hva riktig terminologi er. Iallefall var det slik at han fikk kommando om «søk apport» og da han kom tilbake med den første ble han sendt ut igjen etter nummer to rett etter avlevering av den første. Hadde den grønne dummien og en apportbukk i tre. Dette med dobbelapport har pleid å være litt vanskelig å få til med Rex, men i dag fungerte det veldig bra. Første søket løp han rett over apportbukken (hadde gjemt den bak dørterskelen) for så å tverrsnu og plukke den opp da nesa fikk ferten av den. På kommando nummer to gikk han rett ut i søk og kom raskt tilbake med dummien. På siste (og andre) runden med dobbelapport fant han dummien først og da ble det litt vanskeligere få han til å lete ordentlig etter apportbukken. Litt ekstra motivasjon måtte til før nesa fanget bukken. 1-2-3 og Rexern var tilbake med logrende hale svært stolt over egen innsats. Gøy når det fungerer så godt så da ga jeg mens humør og innsats var på topp. Bra jobb i dag, gøy å se at alternativ trening også aksepteres 🙂
En gladnyhet kom fra skiforeningen i dag: Tirsdag morgen fikk vi inn følgende melding fra vår løypebas på Ringkollen:«0 grader, overskyet, litt snø i lufta og 6 cm kram snø på bakken. Jeg ser på muligheten av å kjøre en tur med glattematta i løpet av dagen.»
Hurra! Vinteren er på vei! 😀
Varmende solstråler som tiner vekk nattefrosten. Tynne isflak på siste restene av vårsmeltingens vanndammer. Fuglekvitter fra nakne løvtrær der morgensolen klarer å slippe igjennom. På jordene flokker det seg stadig flere gjess som beiter seg opp før de skal bringe frem en ny generasjon. På en liten kolle mellom to store lindetrær står et ensomt rådyr helt i ro. Håpefull og nysgjerrig tittende. «Får jeg være i fred for fare?» På bakken, i mørket mellom trærene synes de første blåveisene. Det er vår! 🙂
I dag har det vært skikkelig vår her hos oss og siden det er helg er jeg fritatt valpeansvaret og kunne ta med Rex på en herlig tur i skogen blant fuglesang og andre naturopplevelser. Da vi passerte jordet med alle gjessene, tok de til vingene alle utenom en. Det fikk en av de i flukten til å «hyle» i panikk før gåsa nesten desperat gjorde en usving før den landet ved siden av sin etterlatte venn. En etterlatt venn som like rolig gikk og beitet selv om alle de andre hadde flydd. Merkelig oppførsel kanskje, men heldigvis kom iallefall det vi kan si at er «kjæresten» tilbake for å passe på. Og hvem sa at naturen ikke bryr seg? 😉
Rett etterpå så vi et rådyr som sto helt stille på en liten kolle. Sto lenge å så på hverandre før den trakk nedover i skogen og vi gikk videre. Møtte igjen er rådyre på kveldsturen i dag, antakelig det samme og ikke umulig at det er det samme rådyret vi har sett med bukk i senhøstes/ tidlig vinter. Kanskje det snart blir en kalv å se også?
Utrolig deilig å komme seg ut i skogen igjen. Gleder meg som en unge til masteren er levert og jeg kan begynne å «leve livet» igjen. Skal bli kanonbra!
Mens vinteren sender et siste vindkast ulende rundt hushjørnet her hjemme som en siste hilsen til våren som defintivt er i anmarsj (dagens tur ble gått uten jakke! :), er nesten 70 kjørere og hundrevis av i gang med starten av verdens lengste og kaldeste hundeløp: Iditarod.
Så vidt jeg kunne se av startlistene har vi med en nordmann i år; Joar Leifseth Ulsom . Jeg vet ikke hvem han er, men selvfølgelig heier vi på han gjennom løpet.
Løpet startet for noen timer siden og livesending fra starten kan dere se her; http://iditarod.com/
Ser at værmeldingen deres melder om tåke og ca 2,2 minusgrader, det må da være en snill start på Iditarod som ofte er ned mot både 20 og 30 minusgrader.
Vet du ikke hva Iditarod er kan du lese mer her, men kort fortalt er det verdens lengste langdistanse hundeløp der kjørerne gjennom de neste 10- 17 dagene skal kjøre hundene sine gjennom Alaskas villmark fra Anchorage i sør til Nome i nord. En villmarksopplevelse av de sjeldne og en prøvelse av hundeholdet lik ingen annen. Her må stell, trening, samarbeid, hviletid og foring være helt rett skal man klare å komme seg hele veien igjennom. Blir spennende å følge med de neste dagene!
Og ikke minst en fin nedtelling til europas lengste hundeløp; Finnmarksløpet som starter i Alta neste lørdag; 9.mars. Noe å glede seg til 🙂