Et magisk høstøyeblikk…

Dagene går i masterskriving og litt hundelufting, men ellers blir det alt for lite naturopplevelser.

I dag fikk jeg og Rex alikevel oppleve et for meg magisk lite øyeblikk med høstnaturen. Jeg og Rex hadde vært ute på tur og slapp Tjappo ut slik at han skulle få lufta seg før gutta skulle dagens tur i hundegården. Mens Tjappo svinset og svanset rundt i vår lille hundelufteskog kom det et vindrag over gårdsplassen. Med nesa midt imot sto Rex der som den kongen han er med ører og pels flagrende. Dro inn og virkelig sniffet i seg alle de spennende luktene vinden bar med seg. Fra toppen av trærene løsnet bladene høstsolas gulrøde-stråler varmet oss mens de kastet en flammende glød over de høstgulnede bladene. Vinden lekte seg med bladene som danset, virvlet og flagret rundt oss. Midt i dette virrvarret av høstlig natur sto jeg og Rex. Midt i bladregnet og vindens høstdans. Er øyeblikk jeg ikke har opplevd før, for noen minutter var jeg som en del av høsten selv. Regelrett fantastisk. Magisk. Smilet bare kom og jeg tenkte «herlige natur». Et minne å ta med seg inn i mørke høstkvelder

Reklame

Den gode bållukta…

Da er jeg på vei hjem etter nok en flott dag i skogen. Aktive og høylytte barn i dag (kan nesten lure på hvordan lærere orker å ha egne?), men tror de hadde det gøy og jeg vil nå påstå at jeg hadde det gøy;-)

Mye forskjellig aktivitet i dag, men bålet var nok høydepunktet for mange. September nærmer seg faktisk slutten og høsten begynner å nærme seg vinteren stadig nærmere. Før solen kom opp kjente vi godt på råheten i lufta etter nattekulden. Den krøp fra bakken og inn til marg og ben. Kulden satte seg godt i kroppen og aktiviteter med løping og hopping var både gøy og varmende..

Aller best ble det alikevel når vi kunne samle oss rundt bålet til lunsj. En liten fyrstikk, noen tørre pinner og superbrensel never er alt som skulle til før flammene tok tak og ga oss bålets varme. Litt større kubber ble lagt på og snart brant det varmende og koselig. Det er noe eget med bållukta. Røyken svir kanskje i øya, men lukten som blir igjen i klærne gir minner til hyggelige stunder rundt bålet.
Som seg hør og bør var det mange som hadde med seg mat egnet for grilling og svartsvidde pølser ble fortært med stor matlyst. Ekte bålglede!

Når kan man fyre bål mer eller mindre fritt i skog og mark med fornuft?

Ensom jordtime…

image

Rex har dratt til fjells for å nyte påskeferien til det fulle, mens jeg må bli igjen noen dager i sivilisasjon i ett forsøk på å få tatt igjen litt skole. Leser og pugger om planer, planprosesser og planlover. Forhåpentligvis kan jeg planlegge noe når jeg er ferdig;-)

I dag har det vært, som kanskje mange har fått med seg, earth hour eller jord time som en vennine av meg skrev på fjesboka. Her i huset fyra vi i ovnen og slukket alle lys. Tale hadde stor glede av å få skru av utelyset før hun og Ymse dro ut på sykkeltur. Så da var jeg plutselig ensom igjen da…

Og i grunn var det ganske fint å sitte der forran ovnen i mørket. Høre på knitringen og sprakingen fra veden som brant. Kjenne varmen fra flammene og se hvordan det gule og oransje lyset fra flammene kastet lekende lys på tak og vegger. Mens jeg satt der og fant roen i hverdag fant jeg ogå ut en av grunnene til at jeg elsker hyttelivet. Den varme og beroliggende knitringen fra peisen. Kanskje er det ett eller annet innstinkt om viktigheten av varme fra fortiden som slår inn? Ikke vet jeg, men det ovnvarmen føles beroliggende, litt betryggende og i grunn riktig så koselig. Jeg liker denne roen man får når hverdagen skrus av litt. Sikker sunt for en halvstresset student.

Da Tale og Ymse kom inn igjen var det enda 20 min igjen av jordtimen så da ble vi jentene sittende å prate forran ovnen. Veldig trivelig, vi fant blant annet ut at vi er veldig glad for at vi setter pris på slike ting som lukten av varm vårskog, det glade ved en kvitrende morgenstund eller den gode roen og varmen fra flammene til ett bål. Kanskje har vi mennesker mer
liggende i oss enn vi velger å ta innover? Kanskje har vi instinkter og underbevisst hukommelse fra fortiden som gjør at vi liker dette så godt? Sliter moderne mennesker med stress og depresjoner fordi de prøver å undertrykke instinktene som gjør oss til en del av naturen?

Om ikke earth hour redder verden gir den oss iallefall en times avbrekk fra det moderne og muligheten til å finne roen med andre aktiviteter.

På oppdagelsesferd i gammel skog…

I dag har vi vært på oppdagelsesferd i den samme skogen vi egentlig alltid har gått tur i, vi bare oppdaget ett nytt stinett. Og at skogen var minst dobbelt så stor som vi trodde.

Vi vandret innover mot pumpehuset før vi tok av inn i skogen på den stien Rex alltid prøver å dra inn på, så i dag burde han være fornøyd med veivalget 😉 Derfra var det fin sti i ca 100 meter før stien smalnet innunder en haug av greiner overalt og brått så var den borte og vi sto midt i skogen med kun svake antydninger til stier, en nese og en magefølelsen til å finne veien ut igjen. Litt hit og dit, under og mellom kvister på myk mosebunn mellom skarpe grantrær gikk det og plutselig var vi ute på en sti jeg mener vi har klart å surre oss inn på en gang før. Hvordan er jeg ærlig talt ikke helt sikker på, men det området vi nok kom inn i var virkelig fint. Stier i alle retninger med tørt og fint dekke. Varierende skog mellom lys og relativt åpen løvskog til tyngre og tettere granskog før vi havnet i blandingsskog med lyng, gran, løvtrær og busker. Fra barnåler og gjørme, til mose og gress. Grønt og velduftende urskogspreg til nyhogd granskog som også lukter fabelaktig. Fuktig jord, friske nåler, søt vårluft. For en fantastisk opplevelse for sansene. Varierende lys, duft og siktforhold, variert underlag og variert kuppering.

Dagen i dag var regelrett en fantastisk opplevelse av naturen og ett godt pusterom fra skolearbeidet og forsøkene på ett hverdagsliv. Vi gikk oss litt bort og havnet plutselig på noen stier igjen som vi ikke visste hvordan vi hadde kommet til i utgangspunktet. Men nese og mage fant veien og til slutt var vi tilbake ved pumpehuset etter en fin og opplevelsesrik tur gjennom gammel skog på nye stier. Håper vi finner veien tilbake igjen, for dette var turområder slik jeg liker dem 🙂

Vårtegn..

image

Vinteren er definitivt på vei til å slippe taket sitt over det sentrale østland. På jordene finnes det bare snøflekker igjen og etter en helg i østerdalen kom jeg tilbake til så godt som fullt utsprungne (om det er ett eksisterende ord?) Snøklokker. Ett sikkert tegn på at vinteren holder på å forlate oss til fordel for varmere årstider. Andre vårtegn jeg merker meg mens jeg vandrer rundt i disse dager er den varmende vårsola i den skarpe vårlufta, lukten av en ny tid (bruk nesa og kjenn etter, våren lukter annerledes) og ikke minst høres det fuglekvitter fra alle trær og kanter. De flaksende små vi har foret gjennom en hel vinter gjør seg klar for vårflørt og reproduksjon.
Kanskje vi skal bygge oss en fuglekasse og se om noen vil bo i den?

image

Rex på sin side befinner seg fortsatt i vinterland og rapportene tilsier at han nyter dagene til fjells som trekkhund eller jaktende fuglehund på leting etter de siste vinterypene før båndtvang og viltfredning inntrer til påsken. Det er enda godt med snø på hytta, men mildværet har vært på besøk her også. Dette gir flott og lettløpt skare for de firbeinte, men hardt og isete føre for de tobeinte. Jeg skulle alikevel gjerne vært med til fjells og sklidd rundt jeg. Våren er en herlig tid, men jeg synes ikke egentlig at årets vinter har vært lang nok:-(

Men når våren først kommer får man vel bare nyte den glade og oppvåknende stemningen den gir. Årstidene vi har i norge gir friluftslivet en herlig ekstra dimensjon. Ved å være ute hver dag kan man kjenne på og oppleve  hvordan vinteren gradvis slipper taket etterhvert som vårsola smelter snøen og vekker naturen tilbake fra vinterdvalen sin.

Pust dypt inn, la vårluft og fuglekvitter bringe deg ut av vinterdvalen og inn i vårgleden:-)

Årets første skitur i måneskinn blant snøtunge trær under stjernehimmelen… :D

Da har vi omsider fått tatt årets første skitur og man kan intet annet si enn at det var fantastisk!

Vi spente på oss skiene ved Elveli i Sørkedalen og suste inn de 10 kilometrene til Kikutstua ved Bjørnsjøen på fantastisk føre. Nypreppa løyper og nærmest perfekte snøforhold, kun enkelte steder hadde vi litt blaut snø og så var det to partier på noen myrer som var litt slapsete, resten var tørt og lettgått 😀

Etter en lang skoleuke med lange dager var det utrolig godt å komme seg ut i skogen igjen, enda bedre ble det når snøen omsider hadde dalt ned for å lage skiføre til oss. Vi dro innover i sekstiden, lenge etter at det hadde blitt mørkt i vinterlandet vårt. Hodelyktene vi hadde med skulle vi alikevel ikke få bruk for. Månen lyste opp veien for oss og kastet ett blåskinn bedre enn enhver LED-lykt over skiløypa og trærne. De snøtunge trærne skjermet for mye av månelyset, men innimellom kom vi til åpnere området der månen fikk lyse for fulls tyrke. Tok vi oss tiden til å bremse litt opp og titte inn mellom de store trærne kunne vi stadig få glimt av små lysrom inne i skogen der dyr,tusser og troll kanskje samler seg for nattlige møter utover kvelden? Snøkledde trær og steiner skapte spennende former som ga idèer om både tusser og troll i skogen for de med leken fantasi oppdratt på norske folkeeventyr 😉

Der de store granene skjermet for månens sterkeste skinn fikk vi heller oppleve den magiske gråblå vinterskogen. Det er noe helt eget å ferdes på tur i vinterskogen etter mørkest frembrudd. For det første er man faktisk helt alene. Det er utrolig sjeldent man møter andre ute, spesielt i Oslomarka, og bare det å få være alene med skogen gir hele turen en helt annen dimensjon. Du kan ta deg tid til å lytte på stillheten og kjenne på roen som senker seg. Mens månen fikk snøkornene til å glitre på toppene suste vi innover løypene til lyden av hundepoter i snøen, glidene ski og tidvis en knirkende binding. Dyrene var nok rundt oss, men stille stod de i så fall og så på de som suste gjennom skogen deres. Den eneste lyden vi hørte fra naturen var åpne bekker der vannet sildret over steinene ogvidere  under nye områder dekket av snø.

*svoosj!* Plutselig hadde vinden tatt tak i de øverste toppene og en sky av glitrende, nylagt vintersnø kom seilende mot oss. Rex krøket seg forskrekket sammen og rygget unna for dette plutselige «overfallet» før han skjønte at det bare var kong vinter som pustet på han. Fornøyd ristet han av seg snødekket før han med logrende hale galopperte videre innover i skogen. Bare oss, skisporet, pappa og Tjappo. ..

Mens Rex dro meg av sted på flatene tok jeg meg tiden til å se opp og rundt meg. Glitrende, snøtunge trær oversvømt av månens skarpe skinn. Det er magisk. Det er fantastisk. Og det er bare en knapp halvtime unna bykjernen til norges største by…. Alikevel ikke en lyd. Snøen fungerer som lyddemper og stenger alt annet enn naturens ro ute.

Nedover bakkene fyker vi avgårde. På lånte ski og med måneder siden forrige tur går det som det må gå. Midt mellom noen dumper kom jeg for raskt på. Rex blir usikker på hvor tryggeste vei er og før vi vet ordet av det ligger vi der i en haug. Dekt av snø og uten en skramme takket være snøens innebygde demping. Man flirer litt for seg selv, smiler over å kjenne kulden fra snøen i kinnene og reiser seg bare opp igjen. Vi rister av oss det værste før vi setter fart på ny for å ta igjen pappa og Tjappo. Det går bedre nedover bakkene nå. Må bare konsentrere seg om å la knærene være myke, ta i mot det ujevnheter som kommer i underlaget. Det blir halvdunkelt og flatt lys mellom de store trærne så man ser ikke alle konturene, men bedre det enn å ta i bruk hodelykten og ødelegge opplevelsen av måneskinnsturen. Snart flater det ut nok en gang og rett rundt svingen venter pappa og Tjappo tålmodig. Mens jeg drikker vann ruller begge hundene seg fornøyd i snøen og baser rundt. Gleden over ren og hvit snø er det visst flere enn oss tobeinte som deler…

Skiturer i måneskinn er nok en av mine favoritter. Når det er mørkt er alt så mye stillere og roligere. Verden ser litt annerledes ut, samtidig som at månen gir nok lys til å vise vei gjennom skog og åpne landskap. Stemningen er magisk der trærne glitrer i måneskinnet og snødyngene forandrer landskapet til fri utfoldelse for fantasien. Ikke vær redd for mørket neste gang, men ta turen ut i skogen og oppdag månemagien i det nye året som snart kommer.

Takk til kong vinter for at du endelig kom og takk til skiforeningens løypemannskap som bruker kvelder og netter på å lage fantastiske løyper til oss. Beklager at jeg falt og laget en dump i det nye sporet deres!

GOD steming…

I dag har jeg hatt en fantastisk dag. Iallefall den timen som ble tilbrakt utendørs på tur med Rex 🙂
Jeg var hjemme i helgen for å være med på navnefesten til nevø Philip og i den anledning tok jeg med meg ett par ski med sko og staver ned igjen til sørlandet. Lot de beste skiene (altså fjellskiene mine) bli igjen hjemme, men tok med ett par gamle og godt brukte Åsnes ski ned igjen hit og i dag var det tid for å ta dem i bruk.

Ute var det minus 8 når jeg våknet og etter en relativt lang frokost hadde solen tvunget seg frem og alt man kunne se var blå himmel, stekende sol og glitrende snø. Livet er herlig! Og med slike forhold er det ikke annet å gjøre enn å komme seg ut med ski på bena.

Vi tok turen frem og tilbake over vannet her oppe og det var regelrett fantastisk. Bikkja jobber som den skal mens du suser innover, solen i ansiktet og frisk luft i nesa. Eneste følelsen i kroppen er *lykke*. Livet er herlig var det eneste som gikk igjennom hodet mitt der jeg nøt den sørlandske påskestemning i Mars. Jeg setter stor pris på at sørlandet i år viser seg fra sin absolutt beste side og dropper litt av slapset sitt. Ski og snø er mye bedre enn gummistøvler, regn og slaps:) Rex jobbet litt varierende i dag, men det var så utrolig digg (om dere ikke har fått med dere det allerde) å komme seg ut på ski i dette fantastiske været at det gjorde absolutt ingenting. Han trakk som en travhest opp de bratte bakkene så da skal jeg vel egentlig si meg fornøyd. Ved siden av å kose oss glugg så vi masse spennende spor, deriblant hare og rev.

Kameraet lå dessverre igjen hjemme så blir bare mobilbilder, men det ryktes slikt vært som i dag ut uken så da får man kanskje flere anledninger for flotte bilder av det fantastiske vinterlandskap?

Dagen har iallefall vært knall som følge av denne formidable turen, tross en visdomstann som jeg tror for øyeblikket vokser nedover istedenfor opp og ut… tannlege skal vurderes i nær fremtid…

Bilder av dagens herlighet kommer…

 

O`herlige vinterland…

Mens jeg skriver dette glitrer solen utenfor på det snødekte sørland. Det er liksom helt greit å ikke være på Sri Lanka lenger når man våkner opp til slikt vær som i dag. Strålende sol, minus 7 og rett og slett en perfekt vinterdag.

Etter 6 uker mer eller mindre sittende på ett eller annet transportmiddel og med en fortsatt noe skjør hals ble det ikke noen hard tur i dag selv om været mer enn inspirerte til det (får ta det igjen når jeg har hentet skiene til helgen ). Vi gikk en times tid bare oppi skogen her, men det var iallefall en knakandes flott time. Vår vanlige sti opp til turterrenget langs bekken her ser det ikke ut til at noen har gått siden vi var her sist, så første utfordring var å tråkke seg ny vei oppover bakkene. Heldigvis har noen måkt av og til så det var ikke snø dypere enn til knærene mine ca og med Rex som svært ivrig ploghund gikk det relativt radigt og greit oppover. Løsnø er tung å gå i, så det ble noen pauser på veien oppover (huff, denne kondisen SKAL bedres i 2010 :P) hvilket ga meg en ypperlig anledning til å trene Rex i å stå stille uten å gjøre noe annet enn å stå stille. Dette synes for det meste Rex er bare tull og tøys, så han virrer rundt, piper og klager. Men jeg sto der jeg, fikk igjen pusten og nøt naturen og etterhvert ga Rex opp og ble med på å nyte naturen han også. Da fikk han lov til å gå videre. Han ble noe bedre mot slutten så tror dette er en metode vi egentlig kan ta i bruk litt fremover for å få bukt med (den utrolig stemningsødeleggende) pipingen hans.

Det er ganske tydelig for meg at sørlendinger ikke er vant til slike snømengder som vi har i år. Bare ett lite skispor var laget utenom der tømmerbilene hadde fått brøytet seg vei. Sammenligner man med Lillehammer som er en real vinterby så gikk det skispor i alle retninger i skogen her. Får hente skiene mine og skape revolusjon:P Til fots var det absolutt greiest å følge den brøyta veien og så vi gjorde. Det var en flott tur i passelig vintervær og mot slutten kom jammen meg solen frem også. Da måtte jeg bare stoppe opp og nyte verden litt. Med solen varmende i ansiktet sto vi lenge helt i ro og bare nøt naturens stillhet, varme og friske luft (første og siste har vært mangelvare de siste 6 ukene…). Det er egentlig ganske merkelig å stå sånn i skogen på vinteren. Snøen demper så utrolig mye av støyen fra byen at når vi står oppi skogen her blir plutselig alt helt stille. Det er ikke en lyd utover ens egen pust og knirkingen fra jakka. Uten snøen hører vi gjerne tog og biler i det fjerne, men i dag var det bare øredøvende stillhet. Og ja, jeg vil kalle det øredøvende. Det virker som om ørene får litt sjokk av å ikke måtte ta i mot noen lydbølger så de skaper en slik summelyd i stedet. Høres ut som vibrasjon som stopper opp. Kanskje det er trommehinnene som nullstiller seg?

Vi hadde egentlig bare mål om en kosetur i dag, men da jeg har bestemt meg for å bli noe mer seriøs og målbevisst i mitt hundehold (som så mange ganger før… he he) jobbet vi i dag med en enkel ting (ved siden av pipingen som bare var på starten). Når man skal gå på ski er det veldig greit med en hund som trekker rett frem og på din side av skiløypene. Spesielt kjekt er dette i møte med andre. Rex er ikke helt stø på å holde seg til rett kant så dagens mål var å jobbe med dette (lett inspirert av en på en av forumene mine som hadde gjort dette med stor suksess). Når Rex trakk rett frem eller litt til venstre for mitt «spor» fikk han ros eller bare jobbe i fred, når han surret seg bortover mot feil side av veien fikk han «nei» og da surret han seg tilbake på plass uten noe mer arbeid fra meg. Flink hund! Vi jobbet konsekvent med dette og i dag var han egentlig ganske flink, holdt seg for det meste på riktig side av veien og på veien hjem måtte han bare korrigeres en gang. FLinke hunden! Kanskje vi hadde en god dag i dag, men fortsetter det slik skal dette bli en fin vinter

Lenge siden noen har vandret på stien vår ja…

Men når man har en ploghund så går det ganske så greit alikevel 🙂

Snø, snø, snø… masse snø! wii :D

I dag våknet jeg til snø, masse snø. Overalt

Hele vår verden var dekket med en deilig dyne av de vakre, kuldesprengte regndråpene. Man kan ikke annet enn å bli glad av sånt. Jeg er virkelig utrolig glad i vinteren, må være en av mine beste årstider. Forutsatt at vi får snø da. Ingenting er så herlig som når snøen for første gang omsider dekker hele landskapet. Man kan gå ut å leke, base rundt uten å bli våt og gjørmete. For ikke å snakke om hvor stille og lun verden blir av snø, er som om alt er pakket inn i lydisolasjon, man hører knapt en selv gå. Lykkeland!

Dagens eksamenslesepause ble en flott time i skogen der Rex og jeg fartet rundt utenfor stien og Rex virkelig fikk løpt fra seg litt. Han holdt for det meste god kontakt, litt delvis på innkalling men han kom relativt jevnt for å titte innom meg. Flott tur i ett herlig snølandskap. Bare kose og hyggetur. Bildeforholdene var litt vanskelig, måtte bruke blits for å få frem Rex, men da ble bakgrunnen mørk og motsatt. Tok masse filmforsøk også, som egentlig ble litt bedre, men disse får jeg ikke lagt ut i dag dessverre. Må redigere dem litt først og det har jeg ikke tid til før jeg er ferdig med eksamen nr 2 i morgen. Snart er det jul, gleder meg!

Årets første vinterbilder:

Man blir tørst av å farte rundt i skogen

Prøvde meg på ett morsomt vinterbilde, ble ikke helt som planlagt men litt morsomt.

«vil du ikke, skal du», Rex var ikke helt med på fellesbilde… he he

Bajas in action

Men man kan sitte stille litt også..

Men man er skeptisk til hvor lenge… he he

Vinterkledd bekk

På oppdagelsesferd…

Inspirert av gårsdagens frie ferdsel i naturen tok jeg og Rex i dag også turen til venstre ved parkeringsplassen. Eneste egentlige mål vi hadde var å finne ett vann, Bånntjønn, hvilket vi fant etter ca 10 minutter. Kjapt levert, så da måtte vi finne på noe nytt. Og hva er vel bedre enn å la nysgjerrigheten og setternesa vise vei?

Vi tok først turen rundt vannet, som innebar at vi måtte passere en gammel demning. Litt løse steiner, men de var mest på toppen så det gikk greit. Deretter fant vi en sti som vi fulgte i ca 10m før den forsvant. Kanskje det egentlig var en regnsti og ikke en vandresti? Settern fikk iallefall vise vei, noe som snart viste seg å ikke være så lurt. Takk og lov fikk jeg i går beltet mitt tilbake fra Kristine, litt mindre å tenke på når settern viste vei igjennom einerkratt og nåleskog. Blir litt sånn «vil du være med så heng på, AU! der stakk det en nål inn i armen min!». He he, men er litt av moroa det. Og midt inni tjukkrattet fikk nesa teftet av noe. Med en ettertenksom nese ble det stopp for å vurdere situasjonen før Rex justerte retningen sin litt og gikk frem igjen. Ikke det enkleste området for meg å henge på i stillhet men Rex festet en ny stand. Kroppen var i helspenn mens han analyserte. Dessverre er ikke jeg like fugletaktisk som han og skulle «bare» flytte på en liten gren som sperret veien for meg. Og vips! Ut fra under ett tre 1m frem og til venstre for oss fløy det opp en fugl. Jeg rakk ikke å se hva det var, men den flakset nå og luktet godt. Kanskje var det en brun en av samme slag som i går?

Utrolig morro med tre fugl på to dager, fare for at det blir flere turer utenom de vanlige stiene og veiene heretter. Rex utredet fint og i dag hadde jeg vettet med meg til å roe han litt mer ned før vi fortsatte. Han ble pent nødt til å gå bak ett god stykke og han slapp ikke frem igjen før han var tilbake til normal pustefrekvens og ikke stress frekvens. Fra fuglen gikk veien snart videre på en ukjent med veldig fin sti i åpen og grønnkledd skog. Vi fant ett lite fjell vi måtte opp på og som vi fulgte ett godt stykke tilbake hjemover igjen før vi til slutt plutselig var tilbake på gamle stier og veier. Artig hvordan det alltid går stier og veier i alle retninger. Bare en ny retning eller en ny sti og plutselig åpner det seg en helt ny verden av naturopplevelser. Nytt lys, nye trær og når man står der nede mellom åsryggene i den halvdunkle skogen og tar seg tid, ja da oppdager man ganske mye. Først hører man ingenting. Men så kommer gradvis en ny frekvens, naturens frekvens, inn. Først dråpene som faller fra blad til blad nedover de regnvåte trærene før de treffer bakken. Så kommer den lave snusingen til hunden, din egen, stadig roligere, pust etterfulgt av fjern bekkesildring. En liten fugl kvitrer i det fjerne før kråka skjærer igjennom med en hissig beskjed. Ett eller annet, jeg vet ikke helt hva men noe, våkner inni meg når jeg går slik som dette. Jeg havner liksom i en helt annen verden. Det er som om naturen selv, med sin ro og sin balanse kryper inn og tar plass. Eller er det kanskje bare det at naturen alltid renner i blodet mitt og når vi endelig kommer så i kontakt med den viser den seg til det fulle? Noe skjer iallefall, en svak kribling, en dragning og intens følelse av tilhørighet og ro.

hmm.. merkelig, men fantastisk. Naturen er fantastisk. Gleder meg allerede til neste tur. Kanskje vi snart må planlegge en overnattingstur`?

Rex og den lille bygda vi bor i

Høstgyllen skog ved Bånntjønn

Rester av tidligere tiders mennesker. Kanskje har noen bodd her?

Hit kommer man når settern er veiviser…

Stein med mosehatt, syntes denne var litt morsom

Plutselig var man tilbake på den faste veien