Frihet! Hurra- hilsen Rex :)

Etter en lang, flott og varm sommer våknet vi i dag opp til noe annet. Det er fortsatt varmt ute, men skyene har samlet seg, luften er litt skarpere og det er noe med vinden og regndråpene som er annerledes. Det ser kanskje ut som det samme været som vi hadde forrige uke, men noe i luften forteller oss at vi er på vei mot kaldere tider. Kveldene har forlengst mørknet sammenlignet med sommernettenes endeløse lys.

Dagens tur gikk på sommerbeitene som kuene nå har reist hjem fra. Rex snuste litt hit og litt dit, mens jeg vandret i egne tanker. Da slo det meg plutselig; vi har passert 20. august! Med andre ord er båndtvangen over og den firbeinte kunne omsider få anledning til å strekke fritt på bena. Først skjønte ikke helt Rex at han var løs, men ganske snart våknet han til liv og beitene ble rundet raskere enn man fikk sagt «fri». Jeg hadde ikke med kamera i dag, men dette bildet jeg tok under en fototur i sommer er ganske beskrivende for dagen:

Reklame

Every great journey starts with the first step… and end with the last…

I sommer har jeg og Rex vært på vandring. Langvandring. Vi startet i slutten av mai/ starten av juni med kortere etapper i nærområdene her hjemme før vi 5.juli tok tog til Hamar og deretter buss til Tobru (ca midt mellom Elverum og Hamar langs riksvei3).

Med fullastet sekk og kløv, friske bein og et eventyr forran oss startet vi vandringen nordover. Gjennom mørke hedmarksskoger opp til Hedmarksvidda og over denne videre mot Ringsakerfjellet, fjelltraktene rundt Øyer mot Ringebu, Venabu og gjennom Rodane. Blant stein, lyng, lav, heilo og sau. Hele veien frem til Hjerkinn. Etter 17 dager på tur, nær 250 kilometer med vandring nådde vi målet etter tidsplanen 21.august: Hjerkinn togstasjon. År med drømming og planlegging var over. Vi har fullført Rondanestien (nesten, det mangler 4 km i Nannestad fortsatt), fra Oslo til Hjerkinn.

Fornøyde vandrere vel framme ved endestasjonen 🙂

Det siste steget ble tatt inn i en ventende mors klem, med far som hoffotograf. Snart ble champagnen sprettet og det ble skålt for en vel gjennomført ekspedisjon. Den firbeinte gikk rett over på potestell. Hunder er hunder.

Hjertelig velkomst av to- og firbeint 🙂

Skål og hurra for vel gjennomført tur! 🙂

Tusen takk for turen Rex!

Etter endt langtur var Rex rask med å finne hvile i skyggen av meg 🙂

Vi forsvinner til fjells for en uke til nå, men håper å kunne bringe glimt og gleder fra turen inn på siden utover høsten. Vi har besøkt mange hundevennlige hytter underveis som fortjener hederlig omtale på siden. Det kommer utover høsten. God tur så lenge! 🙂

Turglade dager…

På onsdag hadde jeg min aller siste eksamen (hurra!) og da var det rett hjem for å pakke sekk.
Torsdag dro vi av sted og vandret langs Rondanestien fra Maridalen til Hakadal. Vi tok buss 51 fra Nydalen til Hammeren (går en gang i timen). Herifra fulgte vi Skjersjøelva opp til Skjersjødammen. Her kan man velge å følge veien eller en natur- og kultursti opp. For oss ble valget enkelt. Natur- og kulturhistorie er noe jeg synes er spennende. Å lese om hva som en gang har vært, prøve å se for seg hvordan det var da steinrøysen forran oss var en aktiv ferdselvei eller hvordan tømmerstokkene dundret nedover elvestrykene. Historisk tømmer- og skogsdrift fasinerer meg. Sammenlignet med livet jeg lever er det rart å tenke på livet i den gamle tømmerskogen der hestene arbeidet og mennene slet. Fra små tømmerkoier og øks, via tunge drag for arbeidshesten til en fartsfylt elvereis før tømmer på vanndrevet sag ble til plank og annet nyttig. Jeg kan ikke annet enn å la meg fasinere, la fantasien jobbe og prøve å se for meg et liv så fjernt fra det jeg selv lever. Det slitet det må ha vært! Jeg er nok en liten tømmerdriftnerd…

Natur- og kulturminnestien forteller ikke bare om tømmerdrift, men også om ferdselsveier, eierskapsforhold, bo- og arbeidsliv for tidligere tiders markabeboere. For meg beriker de små infoplakatene turen, spesielt i kulturlandskap med tydelige spor av mennesker. Framme ved Skjersjødammen kunne vi avslutte kulturminnevandringen med å lese om Oslos første vannkraftverk som var nettopp her. Rørene som førte vannet byttes for tiden ut, etter over 100 år i drift. Bak dammen ligger Skjersjøen vakkert til:

Skjersjøen en stille sommerdag

Været har disse dagene, som dere ser, vært strålende. Sol fra nesten skyfri himmel og tidvis på kanten til for varmt. Godt er det da med en norsk natur full av rent, friskt vann for både to- og firbeinte! 🙂 (Men ikke fra Skjersjøen, den tilhører Maridalsvannets nedslagsfelt og er en del av drikkevannskilden i Oslo. Vannet herfra må vi finne i springen hjemme).

Videre fra Skjersjøen gikk turen opp bakken til Fagervann der vi spiste lunsj før vi vandrer nedover til svært kjente trakter på Øyungen. Her har vi vært forbi flere ganger på tur, både til fots og med ski på bena. Skar er et vanlig utgangspunkt for turer i denne delen av marka og ligger bare knappe 2,5 km fra Øyungen langs lettgått skogsbilvei. Rondanestien følger videre langs Øyungen opp mot Liggeren går før den svinger østover til Tømte. Egentlig er det her lagt opp til overnatting på Tømtehyttene, men de tar ikke i mot hund så vandret derfor rett forbi til Finntjern. Etter en litt for varm dag hadde jeg pådratt meg migrene, så det første jeg gjorde var å stikke hodet ned i vannet for å kjøle det ned. Finntjern er litt grunt og grumsete, men til en kattevask fungerer det fint selv om svømmingen blir utsatt til større vann. Det ble ganske snart middag for oss begge. Rex fikk sin vanlige meny, mens jeg spiste pasta diParma med picnic-skinke. Man koker opp pastaen etter pakkens anvisning og har så i oppkuttet skinke mot slutten slik at den blir varm. En fin måte å heve Toro-gryta litt på 🙂

Rex nyter naturen og filosoferer kanskje over livet?

Og så var det bare å nyte kvelden i naturen… Det letteste  jeg har gjort på lenge. Etter månedsvis med skolearbeid, jobb og praksis var det vidunderlig å bare sitte helt i ro. Gjøre ingenting. Bare fuglekvitter og naturens ro. Se på endene som svømte rundt. Fiskene som hoppet og fiskeren på andre siden av vannet som prøvde å få seg mat. Det fikk han dessverre ikke, men det ga jo meg flere fiske å se på utover kvelden. Jeg leste litt bok, klødde Rex bak øret og tenkte for meg selv der jeg satt mitt i naturen at livet er godt. Heldig er jeg som klarer å ta innover meg den roen, stillheten og opplevelsen naturen gir. Syklistene som suste forbi oss på veien tidligere på kvelden hadde helt sikkert også sin opplevelse av natur, men jeg tror ikke de rekker å kjenne roen og balansen naturen gir når de raser innover. Sykling er utrolig gøy og en flott treningsform, for sinnet derimot tror jeg en stille stubbe å sitte på gir mye større utelling.

Morgenstund ved Finntjern

Etter en flott natt ved Finntjern blant mygg, fuglekvitter og orreleiker ( det var flere i skogene rundt oss) var det tid for frokost. Pannekaker med smør. Sukkeret hadde visst blitt igjen hjemme. Når man sover ute sommerstid våkner man ganske tidlig, derfor har man god tid og kan nyte både utsikt, hundekos og tekopp før sekken pakkes for ferden videre. Med avgang klokken ni hadde de allerede blitt varmt nok for shorts og t-skjorte, men ikke varmere enn at det var behagelig å vandre. Fra Finntjern går man gjennom variert terreng. Fra typisk Nordmark- granskog, gjennom hogstflater fulle av unge løv- og bartrær til man et lite stykke etter Fløyta kommer inn over Gruvåsen og etterhvert Karlshaug naturreservat. Her endrer naturen karakter. Først til lyng- og furuskog før det i selve naturreservatet nesten ser ut som om man er på vei mot fjellet og tregrensen med myrer, røsslyng og steinheller. Lunsjen inntok vi ved Hyttetjern før vi fikk en rask og enkel vei nedover til Hakadal. Herifra kunne vi ta toget hjem, glade og fornøyde etter et døgn i naturen. Måtte det snart bli flere av dem tenkte vi.

Og det ble det! I dag har vi vært på tur til Enebakk med Arya og Aina. Ferden gikk til kjentmannspost 48 syd på Andersrudåsen. Det skrytes av utsikten over Bindingsvann. For oss klarte den ikke helt å veie opp for det stoore industriområdet på andre siden av vannet. I rett vinkel kan man nyte utsiket over vannet uforstyrret, men industrien bråker likefullt i bakgrunnen. Vi valgte en annen rute enn den beskrevet i kjentmanssheftet og fikk derfor en real utfordring for samarbeid og fysikk i dag. Gikk til «NATO-tårnet» og derfra på kompasskurs og orienteringsevne rett gjennom skogen. Opp og ned i ulendt terreng før vi en topp for tidlig nesten satt fast. Her var det stupbratte sider, hvordan komme oss ned i dalen og over på riktig høyedrag? Vi måtte først trekke nesten til enden av ryggen vi gikk på før vi brukte alt vi hadde av fjellgeitgener til å klatre oss ned bratte sider. Godt med hund som har vært med før og vet både hva vent, hopp og løfting betyr. Etter lunsj på toppen slo vi ny kompasskurs mot en høyspentledning og fulgte den gjennom nye kuperte utfordringer tilbake til veien. Posten er mer verdt disse utfordringene enn utsikten. Gøy å få utfordret fjellgeita i seg selv og orienteringsevnene litt. Flink hund har jeg og! 🙂

Skogstrollet Rex etter å ha rullet og kost seg i lyngen

 

Tur til post #41 Rundtjernbakken…

Med første eksamen vel overstått i går var det omsider tid for tur igjen 🙂 Jeg og Rex er jo egentlig en del av denne gjengen som kaller seg «kjentmannsjeger», men det har vært en stund siden vi har vært ute på jakt.  Våre første poster tok vi i fjor sommer og vi har gjenom året som snart har gått rukket å ta 15 poster. Vår første jakt resulterte i 3 poster, men skulle ha resultert i 4 poster om vi hadde vært gode nok jegere. Det var vi ikke. Rundtjernbakken ville ikke la seg finne og vi måtte til slutt kaste inn håndkle etter en hel dag ute og snu snu nesene hjemover…. Siden den gang har vi studert kart og lest beskrivelser på Kjentmannsforumet. Med nyskrevne notater i hånden og godt mot satte vi kurset nok en gang mot Østmarka og Rundtjernsbakken. Kollektivt er en veldig fin måte å komme seg ut i marka på. Buss 76 mot Bøler T stoppet ca 150 meter fra skogen. Herifra gikk turen først på skogsbilvei et lite stykke før vi fant en fin blåsti innover de nyvaskede bergene.   For meg virker det som at glatte berg blandet med bærlyngskog og furu er typisk for Østmarka. Tror vi har gått i lignende terreng samtlige turer vi (eller jeg) har hatt til Østmarka. Jeg liker det. Man må kanskje passe litt på fotfestet, men det gjør skogen åpen og lys. Som dere (kanskje) ser på bildet var det litt regn i lufta i dag. Ble ingen skader, men det var enkelte tilfeller det var greit å følge litt ekstra med på hvor jeg satte bena. Som da vi fant denne utrolig flott utsiktsplassen: Glatt på berget og rett ned bare noen meter forran bålringen. Her er det sikkert veldig fint å sitte i solnedgangen! 🙂 Vandringen gjennom skogen gikk friskt av sted. Rex var svært ivrig og levde godt opp til rasens rykte i dag. Litt hit, litt ditt og så litt hit igjen. Overalt måtte han sniffe. Hvem har gått her? Hvor gikk de hend? Hva kan jeg si til dem? For den tobente var det bare å henge på, konsentrere seg om hvor bena landet og styre sånn ca i riktig retning av dagens turmål. Vi møtte lite folk ute i dag, men ved Solbergvannet gikk vi nesten rett på en dame. Jeg var litt for opptatt av å nyte utsikten… … og naturens nydelighet til å få med meg at andre kom lydløst på stien. Heldigvis oppdaget jeg henne akkurat i tide og situasjonen ble reddet med et «hei» etterfulgt av et smil og «beklager». Hun smilte fint tilbake og så vandret vi videre hver vår vei på stien. Litt bort, litt opp, litt ned, litt bort og litt ned senere kom vi frem til Rundtjern. Her hadde vi jo vært en gang før og spent var jeg på om vi skulle finne frem nå som vi hadde med oss veibeskrivelse. Det var nesten som en liten skattejakt. 100m nord, over en myr, under en gren og opp en bakke. En bratt bakke. Etterhvert som pusten ble tyngre vokste håpet. Noe så bratt må da bety at vi er på vei opp et unnarenn? Iallefall så åpent og annerledes vegetasjonen var der også. Vått og glatt var det, glad er man da får å ha med seg en godt voksen turhund som vet hvordan man skal oppføre seg. Litt andpusten nådde vi toppen av bakken. Ifølge veibeskrivelsen var det nå bare å holde litt mot høyre, men mest rett fram, så skulle vi enten nå posten eller et stup. Vi fant begge deler 😀 Hurra! Burre jubler, Rex leker kul og jeg klapper meg selv på skulderen for at vi endelig fant fram. Den som ikke gir seg uten kamp vinner kampen! 🙂 Takk for utfordringen post 41!  Boken ble stemplet etter retningslinjene før ferden gikk langsmed ryggen ned igjen mot Rundtjern. Morsomst med nye veier, greit å unngå for bratte og glatte bakker når man har med seg hund på tur. På veien nedover mot Rundtjern hørte vi en merkelig lyd. Litt som en and og litt som en elghund i los. En elghund i los på veldig dårlig batteri. Begge undret vi hva lydet kunne være. Svaret skulle vi få ganske snart. Det var nok nærmest anden… En ensom liten Kanadagås. Det virket som om den var litt på leting, kanskje hadde den en make et sted? Eller kanskje en løs hund hadde tatt maken dens? Vi kunne ikke gjøre så mye med noen av delene, men vi kunne beundre den mens vi spiste lunsj. Noe den også ville ha. Sakte og sikkert svømte den seg mot oss. Det synes Rex var veldig spennende. Gåsen var både nysgjerrig og sulten. Det tok litt tid, men den måtte komme nesten helt bort. Brødbitene så jo så gode ut der de plasket i vannskorpen. Hunden derimot, den var skummel. Så fort Rex gjorde en bevegelse snudde fuglen og svømte raskt utover tjernet igjen. Gode instinkter hos både fugl og hund. Lunsjen ble bort og mens vi pakket sekken kom maken gåsen hadde lokket sånn på. Ingen slemme hunder løse her, bare en liten (stor) gås på flyvetur. Gjensynet var antakelig lykkelig, pratsomt var det iallefall:

Godt med tur, nå er man ladet opp og klar for neste del av eksamensperioden 🙂

Ekte kjentmannsjegere…

Siden i sommer har jeg og Rex vært noe som kalles «kjentmannsjegere». Det vil si at vi med kart, kompass og bok orienterer oss rundt i Marka etter ulike poster satt opp på spesielle steder der kanskje ikke alle finner veien (mer her). Dagens post var Tonekollen i Østmarka/ Enebakk, en post kjentmannsboken beskriver som en av de stedene man må besøke for å kunne kalle seg en skikkelig kjentmannsjeger. Og hva passer vel bedre enn å ta den som post nummer 15 som gir oss kjentmannsmerke i bronse? 🙂

Solen hadde akkurat begynte å tine vinterdagen da vi startet opp fra parkeringsplassen på Bysetermåsan. Minus 9,5, et tynt lag med knirkende snø og knallsol. Selv med manglende skiføre lå alt til rette for en fantastisk vinterdag ute. Bikkjene danset og vi tobeinte seilte etter så godt vi klarte.

Vakker vinterskog

Ved Mosjøen måtte vi krysse over en dam med en liten trebro (se under). Turvant og tillitsfull som Rex er travet han over broen mellom meg og Aina. Arya derimot synes tydeligvis at broer er livsfarlig og ble stående igjen på andre siden av dammen.

Hva med meg?

*voff, voff, uuuul, voff, voff* Bråk, kjefting og klaging, Arya syntes ikke denne broen var noe man kunne gå over. Selv ikke da vi tilbød oss å gå over sammen med henne ville hun gå over.

Hva er det bråket der nede?

Rex på sin side skjønte ikke hva alt styret nedi dalen var. Hvorfor kunne vi ikke bare fortsette turen og Arya komme etter å bli med?

Hvorfor kommer hun ikke?

Til slutt tok Arya vannveien over bekken nedenfor dammen og vi kunne fortsette turen innover i Enebakkskogene. Vi fulgte blåmerkede stier det meste av dagen og med frost i bakken var det ganske lett å gå, men terrenget er kupert noe som utfordrer turkondisjonen… Ved lunsjtider kom vi frem til skolestua ved Rausjø, rart å tenke på at dette lille huset en gang i tiden var en skolebygning. Tidene var nok litt annerledes. Seks dagers skoleuke før barna hadde to uker fri. Kunne kanskje passet skolelei ungdom bra i dag?

Rausjø skole, Enebakk

Lunsjet ble inntatt med sol i ansiktet ved bålplassen på tunet før vandringen fortsatte mot Tonekollen. Litt langs med vei før vi vandret inn igjen i skogen. Og her var det fint. Store, tunge grantrær tett i tett. Lett snedryss. Rotvelter og værknekte graner. Østmarka Naturreservat omkranser Tonekollen og det er akkurat de gamle trærene og «urskog»-preget som er vernet. Produksjonsskog gir store naturopplevelser, men det er virkelig noe eget med opplevelsen i en gammelskog med gamle trær, unge trær, rotvelter og døde stokker med mose og sopp…

Utsikt fra Tonekollen

Etter 3-4 timer på tur nådde vi toppen av Tonekollen. Utsikten var fantastisk.  Snødekte, skogkledde åser så langt øyet kunne se. Blinkende sølvtjern… Strålende sol…

Rex nyter utsikten

Etter toppen fulgte vi et spor ned igjen på andre siden av der vi gikk opp. Selv uten merking var det veldig greit å finne veien. Bratt og glatt på veien ned, men med en hund som kan «gå bak» gikk det relativt smertefritt. På vei mot og delvis over Pølseberget angret vi på at vi ikke hadde med pølser for grilling på bål. Heldivis nærmet vi oss Vangen skistue og fem på stenging kjøpte vi en lenge planlagt markabolle for å feire post 15 og bronsemerke! 🙂 Lunken kanelbolle var nam!

mmmmmmarkabolle 🙂

 

Fra Vangen gikk vi ca 3,5 km langs skogsbilvei tilbake til parkeringsplassen. Solen var nå gått ned og kulden bet i kinnene. Fra fem plussgrader forrige uke var det en overraskelse for kroppen å være ute i minus ti, men med månen som «hodelykt» avsluttet vinterdagen ute på absolutt best tenkelige vis. Flott tur og en vakker vinterdag. Herlig at vinteren er her med kulde og snø! 🙂

Endelig sesongens første skitur !

Da vi la oss i natt lavet snøen ned og hadde allerede rukket å dekke bakken med en tykk, hvit dyne.

Derfor våknet vi med et stort smil/ logrende hale klare for å glede oss over at vinteren endelig var her. Så skuffet kan man bli… Ute hadde den fine dynen sunket sammen, fra tak og trær dryppet det bløtt av smeltende snø 😦 Skal aldri vinteren komme å gi oss skiforhold? Yr.no ble besøkt og vi kunne juble over at det i Marka enda var snø. Ikke mildvær og sludd som her nede i byen. Hurra! 🙂

Snøkledde, fine Markatrær 🙂

Rex fikk lufte seg en liten tur i hagen før vi begge kastet i oss frokost. Å finne igjen skiene var en jobb i seg selv, godt pappa hadde blitt overtalt og klar for å være med på tur. Grusski ble funnet frem, seler og hunder pakket i bilen før vi kjørte av sted mot Marka for årets første skitur (og det er vel litt ironisk at vi kjører bil til skituren mens vi klager på mildværet. Bil, synder nummer en for varmere vær…).

Turen gikk til Romeriksåsene og det ble ca 6-7 km på preparert skogsbilvei. Var nok snø til at vi ikke gikk igjennom, men noen steder kjente jeg at det smålugget så grusskiene var nok et godt valg. De gode gamle grusskiene. Så oppskrapet under at de snart kan kategoriseres som smørefrie. Årets første skitur krevd alikevel litt smørning, noe vi måtte innom den lokale sportsbutikken for å kjøpe… Slik går det når det er sesongens første tur, noe måtte jo glemmes. Vi glemte også potefett og potesokker, spade i tilfelle vi skulle sette oss fast og ikke minst; vinterklipp av setterpels!

Det siste skulle straffe seg å glemme da Rex mot slutten av turen spilte ut «kladder!»- kortet for alt det var verdt. Jeg mistenker at han egentlig bare var litt ute av form, for så mye som han satte seg ned for å fjerne knapt eksisterende kladder i dag har han aldri gjort før. Er visst ikke bare den tobeinte som trenger litt trening for å få tilbake skiformen… 😉
Uansett dårlig form var vi begge enige i at det var utrolig herlig å komme seg ut i snøkledd skog med et drag av kulde i kinnene og ski på beina (mine, ikke Rex sine). Herlig for den firbeinte å få løpt fra seg litt og herlig for den tobeinte å få brukt skimusklene igjen! 🙂

Starten av turen; full fres innover med trekkvillig hund…

… mot slutten av turen: «kan vi ta pause nå?»

Herlig hyttetur…

Da var vi tilbake fra hyttetur med masterjentene. Utrolig deilig med et avbrekk fra masterskriving for å nyte litt hyggelig selskap, fin natur, snø og ski 🙂

Vi ankom fredag ettermiddag etter tidenes tregeste kø ut av Oslo. Birkenhelgen har kanskje skylda for det? Etter køen var det handling på Hadeland før vi rotet oss gjennom bakveiene blant trær og troll opp til parkeringsplassen ved hytta. Innen vi hadde klart å pakke ut og sele på oss selv og hundene meldte Luke og Elisabeth sin ankomst så da ble jeg og Rex igjen for å vente på dem mens de andre startet ferden opp til hytta. Etter et par feilkjøringer (jeg er kanskje ikke verdens beste guide?) kom Elisabeth og Luke frem også og snart var vi alle fremme ved hytta.

Rom ble fordelt, ovnen fyrt opp og snart var middagen (taco) klar. Akkurat i det vi skulle begynne å sette ting på bordet meldte Tale og Kaisa sin ankomst, så da ble det for noen av oss å ta på seg ytterklærene igjen for å gå dem i møtet. Vårsolen hadde smeltet øverste snølaget såpass at det ble hold til å gå på føttene når kulda satte inn. Rex fikk løpe løs og storkoste seg i skogen. Han holdt bra kontakt og kom på innkalling. Superhund! Mulig han var så grei på grunn av mørket, men så lenge han er snill skal han få løpe løs uansett grunn 🙂

Fredagskvelden ble avsluttet med taco, strikking og prat inn i de sene timer før vi krøp til køys.

Lørdagen ble startet med en rolig morgen, hjemmelagde rundstykker og skikkelig kokekaffe til frokost før ski og hunder ble gjort klar for en herlig skitur i et skikkelig vinterlandskap. Det snødde så og si hele tiden mens vi var på hytteturen, så sporene var perfekt myke 🙂
Etter noen kilometer (10-15?) på ski returnerte vi til hyttekos, slaraffenliv, skravling og strikking. Og slik gikk vel egentlig resten av helgen også.

I dag spiste vi frokost, pakke-rydde-vasket oss ut av hytta før vi dro hjem etter en flott tur. Deilig med et avbrekk! Gleder meg til masteren blir levert, da skal turlivet få tilbake sin velfortjente plass i livet vårt! 🙂

Vinterlig søndagstur…

I natt kom endelig snøen igjen!

Og det sørget jo så klart for at vi her på friluftshund.net hoppet ut av senga og danset oss glade ut av huset omtrent før solen sto opp. Snø og vinter er jo et av årets høydepunkt! :)Neste vi venter på nå er skiføre, men med knappe et par millimeter i dag må vi nok vente litt til før vi får det…

Det hadde akkurat blitt lys ute da vi startet turen vår innover i skogen mellom sommerens forlatte beiter. Med kyrne forflyttet inn i fjøsets varme er det ikke mange dyr som benytter beitene på denne tiden av året, men en staselig liten råbukk var å finne på veien vår. Han krysset først stien forran oss, men da vi ble oppdaget satte han fart og tok et elegant sprang over gjerdet og inn på «jordet sitt». Her travet han med høyt hode et stykke før han stoppet, så på oss og sprang videre inn i skogen. Det er alltid gøy å møte naturens egne beboere, ikke mindre moro blir det når de kommer på så nært hold at vi virkelig kan se dem. Kameraet var dessverre ikke helt samarbeidsvillig i dag så bildet ble så som så…

Kamerat slet med fokusen i dag, så bildet ble litt dårlig. Men bedre enn ingenting? Glad setter og fin råbukk 🙂

Da vi kom oss litt videre forbi jordene og inn i selve skogen var det Rex sin tur til å løpe løs.
Noe han syntes var en kjempeidè!

Han danset rundt seg selv mens han prøvde å sitte rolig for å vente på klar signal. Et nikk fra meg og *pjooov* der var settern søkk borte. Skogen rundt der vi bor nå har ikke så mange spennende fugler å finne, så han holdt bra kontakt. En sort skygge suser forbi i skogen, kvister knekkes og en grein renses for snø før den sorte skyggen piler forbi i 190. Han var innom titt og ofte, men jaggu var det ikke mer enn «innom» heller med mindre jeg kalte han inn og krevde ordentlig innkomst. Tror settern syntes det var godt å få strekt litt på beina. Og når han er så flink til å holde kontakten som i dag, eller hører ordentlig etter, da får han lov til å løpe litt ekstra.

Totalt varte vel turen i 1,5 time. Jeg fikk røde vinterroser i kinnene og frisk luft i masterlungene mens Rex fikk strukket ut og løpt fra seg litt. Det er godt for Rex å få løpt fra seg litt og trimmet litt. Ingen setter er lykkelig uten en sprint i hverdagen og i dag fikk han trent både sprint og kondisjon. Nesa fikk nok kjørt seg den også kjenner jeg skogen rett 😉

Nå ligger han fornøyd og sukker under skrivebordet mitt mens jeg prøver å skrive noen kloke ord om norske sauer… Så får vi se om det ender like godt som dagens flotte tureventyr 😉

En herlig vinterdag ute…

Sent i går kveld fikk jeg melding fra en av mine gamle Øytunvenner som lurte på om jeg ikke ville bli med han og noen venner på båltur i dag. Godt pakket inn i dyna og på vei inn i drømmeland visste jeg ikke helt…

MEN, da jeg våknet til strålende solskinn, 10 minus og en logrende hund ved sengekanten visste jeg at dette var dagen for å la skole være skole og nyte en herlig utedag! 🙂
Kløven ble pakket med mat og drikke, jeg tok med en bærepose ved og på under en halvtime var vi ute av døren og på vei til skogen. Dagens skog var ved Sognsvann. Møtte de andre der rundt klokken ti før vi i samlet flokk fulgte hvitkledde stier og veier innover til et passende tjern. Rex var helt i 100! Tydelig at også han har savnet ute livet. Nesa gikk sikk- sakk, halen rundet og rundt og hunden opp-ned-høyre-venstre-rundt på en gang (iallefall nesten…).

Etter en stor halvtime fant vi oss et vann med sol på andre siden av der vi var, Egil måtte nesten sjekke isen:

man kan vel trygt konkludere med at isen ikke er trygg når sprekken går på tvers av hele vannet…

Derfor gikk vi rundt vannet der vi fant oss en flott bålplass midt i solas varmende stråler. Rex løp bajas i skogen rundt her og vi møtte flere hunder på veien. Tydelig at hundefolket er seg selv likt; trekker helst ut på stien og vekk fra de veiene alle andre ferdes på 😉
Blant hundene vi møtte var to ekstremt glade flatter som vasket ned hele Rex (omtrent) samtidig som de logret, danset og lekte med hverandre. Ekte glede!

Siden vi valgte en allerede etablert bålplass (alltid et godt valg om man ønsker å tre varsomt i naturen) var det litt begrenset med ved i området rundt oss (levende trær får leve videre og vi plukker jo helst fra bakken… 🙂 ), så det var bra jeg hadde med meg en pose hjemmefra. Vi fikk fart i bålet med kun 1 fyrstikk (!), ikke min fortjeneste, og snart kunne vi nyte både vintergrader, snødekte trær, bållukt og båltoast 🙂 Lykkeland!

Vi var ute ett par timer og jeg kjenner hvor utrolig godt det gjorde. Hele kroppen er glad, så nå er det håp for godt masterarbeid en liten tid fremover 🙂
På veien til og fra tok vi både buss og t-bane så da kan vi krysse av dagens miljøtrening, fysisk trim fikk Rex gjennom turen, sansene (spesielt nesa) fikk testet seg med tur i ny skog med nye lyder og lukter. Vel hjemme og etter en liten middagshvil trente vi også litt apport, så da har nesen og hjernen fått kjørt seg også. Han jobbet bra i første apportsøk, men var litt umotivert og ukonsentrert så vi avsluttet med nummer fire som var superenkel før Rex krøllet seg sammen forran ovnen og koste seg. Der har han ligget siden vi kom hjem (minus middagen) og nå kommer han vel snart krypende opp i skuvsenga med meg for kveldens obligatoriske kosestund forran tv-en. Bra dag og vi kan krysse av «dagens 5» i dag 🙂

Bilder fra dagen:

Fantastisk vintervær

Rex får seg nye venner i sola…

Full fart og glad setter ❤

Bålkaffe, båltoast og pølser = ekte bålkos!

Fint vær, fin hund, fin natur…

Takk for turen alle sammen og takk for flott vært naturen 🙂

Nå var det nok…

I dag orket jeg ikke mer av tall, grafer og dataanalyser. Hodet gikk i spinn og jeg måtte bare finne på et eller annet… Samtidig har Rex den siste tiden blitt fôret på ekstrem fôret til appetitt siden vi fant et restelager etter jakta og ikke kan la fôret bli dårlig. Ekstremfôr laget for trekkhunder og jakthunder med 6-8 timers arbeidsdager er ikke akkurat velegnet fôr til hunder som for det meste tilbringer dagene på sofaen med beina i været….

For å si det på en litt pen måte begynner jeg å bli gal av tall og Rex begynner å bli relativt godrund… Så i dag tok jeg ansvar for begge deler og vi tok med oss sykkelen ut på tur. Fordelen med at vinteren ikke ser ut til å komme tilbake til oss med det første er jo at veiene er bare og sykkelen fortsatt kan brukes. Og for en deilig tur det ble! 🙂

Vi syklet en av de kortere rundene våre og Rex jobbet bra hele veien. Han trakk jevnt, men han var kanskje vel ivirg på snusingen og litt lite fokusert på arbeidsoppgaven som trekkhund. Ikke så rart når det er måneder siden sist vi var ute med sykkelen. Høyre og venstre, samt rolig deimot husket han enda. Et problem med at han var litt ufokusert på oppgaven sin var at med en gang vi traff en hund begynte han å vingle mot den.. Da vi syklet oftere var han veldig flink til å høre etter når jeg sa «fortsett», men i dag ga det mer problemer. Ble ingen store problemer, men krevde litt mer fokus fra meg og at vi stoppet opp eller tok han inn på siden av sykkelen mens vi passerte (sykler som regel med han forran sykkelen).

På slutten begynte Rex å miste litt av piffen, så runden var i grunn akkurat passe lang. Godt for både hund og eier å komme seg ut en tur. Forhåpentligvis kan vi kanskje få til flere sykkelturer før vinteren kommer? Bra trening for Rex og mentalt bra for hodet mitt innimellom all masterskriving. Vi håper jo på en bra skisesong og da bør kanskje litt av dette ekstremfôrflesket til Rex byttes ut med ekstremfôrmuskler? 😉