Rondanestien del 1: Oslo- Maridalen

Den første etappen på Rondanestien er en fin dagstur langs Akerselva i Oslo, men fungerer også fint å ta en ettermiddag. Dette er nok Rondanestiens ”snilleste” etappe. Den krever hverken avansert utstyr, god kondis eller erfaring med orientering. Denne etappen er derfor en flott start på turlivet for dem som ikke har vært så mye ute på tur tidligere 🙂

Turkamerater i januarkulde

Jeg har gått denne turen flere ganger, men Rex har bare vært med en januardag i 2011. Egentlig starter turen ved Operaen, men da vi kom til byen med tog startet vi vår vandring fra Oslo S. Først gikk vi på kryss og tvers gjennom folkemengden inne på Oslo S før vi kom oss ut til Oslo Spektrum/ Grønland. Starten av turen er mye asfalt, folk og trafikk, men ganske snart kommer man inn på de etablerte turstiene langs Akerselva. Fin grusvei og parkfølelse, med både duer, folk og sildrene vann.

Turen fra Operataket opp gjennom byen til oset i Maridalen er på rundt 10 km og turistforeningen har beregnet omtrent 1,5 time på turen. Det synes vi er alt for lite. Ikke fordi ruta er vanskelig eller treg å gå, men fordi det er alt for mye man bør oppleve på veien!

Akerselva har en sentral plass i Oslo, både geografisk og historisk. På folkemunne skiller den mellom østkant og vestkant, mens den antakelig har vært brukt til kraft og industri fra 1200 tallet og nesten helt frem til i dag. Nedre Foss mølle sies å ha vært i kontinuerlig drift fra 1200-tallet og helt frem til 1985! Derfor bør man bruke litt tid langs elva til se og lese om alt som en gang har vært. Enkelte steder underveis er det satt opp skilter med litt informasjon, ellers kan det anbefales å lese seg litt opp på nett i forkant av turen eller kanskje ta med seg en bok på tur? Wikipedia er ikke den perfekte kilden, men det er allikevel en god del å lese her (link), og ikke minst mange lenker til steder å finne mer informasjon. Synes også sidene til miljølære er ganske fine. Les, lær og utforsk 🙂

Som jeg skrev innledningsvis trenger ikke turen all verdens med forkunnskaper, det kan allikevel være lurt å ta med seg et kart man har sett på før turen. Grusstiene langs elva er lette å følge med god skilting mot Maridalen (dårligere mot Rondanestien). Elva er jo meg deg hele tiden. Etter man har kommet seg forbi Grønland er det først i Nydalen det kan bli litt ufordrene. Her forsvinner nemlig elva under bakken en periode, men har du kartet og et våkent blikk med deg bør du finne veien. Skilt finnes nemlig også her om du bare finner det:) Når BI er passert forlates også bybildet med asfalt, duer og høye bygninger ganske så snart.

Maridalsvannet blir til Akerselva

Man vandrer gjennom parkområder og boligområder på Kjelsås før man omsider når oset der Akerselva renner ut av Maridalsvannet. Her må man velge mellom øst- eller vestsiden av vannet. Vestsiden er der ruta til Rondanestien går, men jeg synes østsiden er finere. Mindre folk, finere vei og flere troll 😉 Begge sider vil gi gode naturopplevelser og etter henholdsvis ca 5km(vest) eller 6km (øst) ankommer dere Hammeren. Herifra går det buss tilbake til byen (Nydalen, linje 54, se ruter.no) en gang i timen.

Korte fakta:
Total lengde på turen: ca 14- 15 km, beregn gjerne 4-5 timer (mye å se underveis)
Kollektivtransport: tog, buss, trikk, t-bane eller seilskute til Operaen. Fra Maridalen buss 51 Nydalen T til Nydalen og T-bane eller busser videre herifra.
Høydepunkt: Strikkede trær og all kulturhistorie man kan finne på veien. Byduer om du spør Rex.
Denne etappen er felles med Jotunheimstien («To stier i en smekk»).

En fin hvilebenk rett etter man har passert oset på østsiden av Maridalsvannet

Neste etappe vi gikk av Rondanestien var fra Hammeren til Hakadal. Fortellingen om denne turen kommer mot helgen.

Reklame

På sopptur…

Endelig har også jeg kommet meg i ut i skogen på soppsanking. Jeg er så heldig at jeg har en soppekspert i vennekretsen og i forrige uke kom vi oss ut på tur i skogen. Sopptur er en litt stille aktivitet der man går sakte fremover mens man leter intenst på bakken. For en fuglehund er det regelrett litt kjedelig og meningsløst, så Rex ble igjen hjemme. Som representant for avdeling «hund» hadde jeg derfor med meg Burre:

Burre omfavner en… slimsopp?

Vi var ute et par timer og fatt en del ulik sopp. Mye traktkantarell som ble med hjem, men også en del sopp som hverken burde spises eller fristet å spise…

Disse soppene var i kategorien «må ikke spises». Jeg har tidvis hukommelse som en gullfisk, men jeg husker at de ble kategorisert som giftige. Fine farger mot den grønne mosen derimot, det hadde de 🙂

Når sopp har begynt å spise sopp… da er det best å la naturen ta seg av soppen selv… Litt spesielt, men samtidig litt vakkert 🙂

Min gode venn Marckus bestod soppsakkyndigeksamen nå i høst og kan virkelig sine saker. Soppfunn som ikke var åpenbare (imotsetning til f.eks kantarellen) ble nøye studert og vurdert før de enten ble igjen i skogen eller kom med i kurven hjem.

Marckus på jobb. Akkurat her var det et større parti med Traktkantarell 🙂

Akkurat i det vi vurderte hvor vi skulle ta lunsjrasten begynte det så vidt å dryppe noen dråper ned fra himmelen. Da valgte vi å returnere til bilen med fangsten. Et godt valg, vi rakk så vidt å komme oss inn i bilen med sopp og sekker før det høljet ned utenfor. Da var det bare å avslutte dagens jakt for heller å ta med fangsten hjem.

Masse deilig traktkantarell. Disse ble forvellet og deretter fryst ned for å spares til senere. Juletilbehøret er sikret 🙂

Det meste av soppen ble behandlet og spart til en senere anledning, men etter en småvåt og fin dag i skogen måtte vi så klart smake på fangsten. Soppsuppe ble dagens middag:

Nam, nam!

Oppskriften er enkel:

Forvell en passende mengde sopp (bruk den soppen du har i kurven, blanding er bra).
Samtidig smørstekes rotgrønnsaker etter ønske til de blir blanke i en kjele.
Hell kraften som kommer ut av soppen over i kjelen (men sørg for at all sopp blir forvellet).
La grønnsaker og kraft surre noe før melk/rømme/ fløte og krydder tilsettes etter smak. Salt og pepper er klassikere men ulike urter, litt chili og kanskje en dæsj vin(/eddik) kan også være godt. La det hele småkoke til smak og konsistens er som ønsket. Tilsett sukkerertene helt mot slutten (de smaker best litt småcrunchy).

Brødet var ikke mer avansert enn en pinnebrøddeig som ble stekt i ovnen siden regnet tok lunsjpausen vår. Kjevles ut til passe tykkelse og stekes på 150- 175 grader midt i ovnen til det er gyllent. Smør platen med olje, krydre gjerne brødet og snu det underveis dersom den ene siden blir raskere stekt enn den andre.

Tur til post #41 Rundtjernbakken…

Med første eksamen vel overstått i går var det omsider tid for tur igjen 🙂 Jeg og Rex er jo egentlig en del av denne gjengen som kaller seg «kjentmannsjeger», men det har vært en stund siden vi har vært ute på jakt.  Våre første poster tok vi i fjor sommer og vi har gjenom året som snart har gått rukket å ta 15 poster. Vår første jakt resulterte i 3 poster, men skulle ha resultert i 4 poster om vi hadde vært gode nok jegere. Det var vi ikke. Rundtjernbakken ville ikke la seg finne og vi måtte til slutt kaste inn håndkle etter en hel dag ute og snu snu nesene hjemover…. Siden den gang har vi studert kart og lest beskrivelser på Kjentmannsforumet. Med nyskrevne notater i hånden og godt mot satte vi kurset nok en gang mot Østmarka og Rundtjernsbakken. Kollektivt er en veldig fin måte å komme seg ut i marka på. Buss 76 mot Bøler T stoppet ca 150 meter fra skogen. Herifra gikk turen først på skogsbilvei et lite stykke før vi fant en fin blåsti innover de nyvaskede bergene.   For meg virker det som at glatte berg blandet med bærlyngskog og furu er typisk for Østmarka. Tror vi har gått i lignende terreng samtlige turer vi (eller jeg) har hatt til Østmarka. Jeg liker det. Man må kanskje passe litt på fotfestet, men det gjør skogen åpen og lys. Som dere (kanskje) ser på bildet var det litt regn i lufta i dag. Ble ingen skader, men det var enkelte tilfeller det var greit å følge litt ekstra med på hvor jeg satte bena. Som da vi fant denne utrolig flott utsiktsplassen: Glatt på berget og rett ned bare noen meter forran bålringen. Her er det sikkert veldig fint å sitte i solnedgangen! 🙂 Vandringen gjennom skogen gikk friskt av sted. Rex var svært ivrig og levde godt opp til rasens rykte i dag. Litt hit, litt ditt og så litt hit igjen. Overalt måtte han sniffe. Hvem har gått her? Hvor gikk de hend? Hva kan jeg si til dem? For den tobente var det bare å henge på, konsentrere seg om hvor bena landet og styre sånn ca i riktig retning av dagens turmål. Vi møtte lite folk ute i dag, men ved Solbergvannet gikk vi nesten rett på en dame. Jeg var litt for opptatt av å nyte utsikten… … og naturens nydelighet til å få med meg at andre kom lydløst på stien. Heldigvis oppdaget jeg henne akkurat i tide og situasjonen ble reddet med et «hei» etterfulgt av et smil og «beklager». Hun smilte fint tilbake og så vandret vi videre hver vår vei på stien. Litt bort, litt opp, litt ned, litt bort og litt ned senere kom vi frem til Rundtjern. Her hadde vi jo vært en gang før og spent var jeg på om vi skulle finne frem nå som vi hadde med oss veibeskrivelse. Det var nesten som en liten skattejakt. 100m nord, over en myr, under en gren og opp en bakke. En bratt bakke. Etterhvert som pusten ble tyngre vokste håpet. Noe så bratt må da bety at vi er på vei opp et unnarenn? Iallefall så åpent og annerledes vegetasjonen var der også. Vått og glatt var det, glad er man da får å ha med seg en godt voksen turhund som vet hvordan man skal oppføre seg. Litt andpusten nådde vi toppen av bakken. Ifølge veibeskrivelsen var det nå bare å holde litt mot høyre, men mest rett fram, så skulle vi enten nå posten eller et stup. Vi fant begge deler 😀 Hurra! Burre jubler, Rex leker kul og jeg klapper meg selv på skulderen for at vi endelig fant fram. Den som ikke gir seg uten kamp vinner kampen! 🙂 Takk for utfordringen post 41!  Boken ble stemplet etter retningslinjene før ferden gikk langsmed ryggen ned igjen mot Rundtjern. Morsomst med nye veier, greit å unngå for bratte og glatte bakker når man har med seg hund på tur. På veien nedover mot Rundtjern hørte vi en merkelig lyd. Litt som en and og litt som en elghund i los. En elghund i los på veldig dårlig batteri. Begge undret vi hva lydet kunne være. Svaret skulle vi få ganske snart. Det var nok nærmest anden… En ensom liten Kanadagås. Det virket som om den var litt på leting, kanskje hadde den en make et sted? Eller kanskje en løs hund hadde tatt maken dens? Vi kunne ikke gjøre så mye med noen av delene, men vi kunne beundre den mens vi spiste lunsj. Noe den også ville ha. Sakte og sikkert svømte den seg mot oss. Det synes Rex var veldig spennende. Gåsen var både nysgjerrig og sulten. Det tok litt tid, men den måtte komme nesten helt bort. Brødbitene så jo så gode ut der de plasket i vannskorpen. Hunden derimot, den var skummel. Så fort Rex gjorde en bevegelse snudde fuglen og svømte raskt utover tjernet igjen. Gode instinkter hos både fugl og hund. Lunsjen ble bort og mens vi pakket sekken kom maken gåsen hadde lokket sånn på. Ingen slemme hunder løse her, bare en liten (stor) gås på flyvetur. Gjensynet var antakelig lykkelig, pratsomt var det iallefall:

Godt med tur, nå er man ladet opp og klar for neste del av eksamensperioden 🙂

Ekte kjentmannsjegere…

Siden i sommer har jeg og Rex vært noe som kalles «kjentmannsjegere». Det vil si at vi med kart, kompass og bok orienterer oss rundt i Marka etter ulike poster satt opp på spesielle steder der kanskje ikke alle finner veien (mer her). Dagens post var Tonekollen i Østmarka/ Enebakk, en post kjentmannsboken beskriver som en av de stedene man må besøke for å kunne kalle seg en skikkelig kjentmannsjeger. Og hva passer vel bedre enn å ta den som post nummer 15 som gir oss kjentmannsmerke i bronse? 🙂

Solen hadde akkurat begynte å tine vinterdagen da vi startet opp fra parkeringsplassen på Bysetermåsan. Minus 9,5, et tynt lag med knirkende snø og knallsol. Selv med manglende skiføre lå alt til rette for en fantastisk vinterdag ute. Bikkjene danset og vi tobeinte seilte etter så godt vi klarte.

Vakker vinterskog

Ved Mosjøen måtte vi krysse over en dam med en liten trebro (se under). Turvant og tillitsfull som Rex er travet han over broen mellom meg og Aina. Arya derimot synes tydeligvis at broer er livsfarlig og ble stående igjen på andre siden av dammen.

Hva med meg?

*voff, voff, uuuul, voff, voff* Bråk, kjefting og klaging, Arya syntes ikke denne broen var noe man kunne gå over. Selv ikke da vi tilbød oss å gå over sammen med henne ville hun gå over.

Hva er det bråket der nede?

Rex på sin side skjønte ikke hva alt styret nedi dalen var. Hvorfor kunne vi ikke bare fortsette turen og Arya komme etter å bli med?

Hvorfor kommer hun ikke?

Til slutt tok Arya vannveien over bekken nedenfor dammen og vi kunne fortsette turen innover i Enebakkskogene. Vi fulgte blåmerkede stier det meste av dagen og med frost i bakken var det ganske lett å gå, men terrenget er kupert noe som utfordrer turkondisjonen… Ved lunsjtider kom vi frem til skolestua ved Rausjø, rart å tenke på at dette lille huset en gang i tiden var en skolebygning. Tidene var nok litt annerledes. Seks dagers skoleuke før barna hadde to uker fri. Kunne kanskje passet skolelei ungdom bra i dag?

Rausjø skole, Enebakk

Lunsjet ble inntatt med sol i ansiktet ved bålplassen på tunet før vandringen fortsatte mot Tonekollen. Litt langs med vei før vi vandret inn igjen i skogen. Og her var det fint. Store, tunge grantrær tett i tett. Lett snedryss. Rotvelter og værknekte graner. Østmarka Naturreservat omkranser Tonekollen og det er akkurat de gamle trærene og «urskog»-preget som er vernet. Produksjonsskog gir store naturopplevelser, men det er virkelig noe eget med opplevelsen i en gammelskog med gamle trær, unge trær, rotvelter og døde stokker med mose og sopp…

Utsikt fra Tonekollen

Etter 3-4 timer på tur nådde vi toppen av Tonekollen. Utsikten var fantastisk.  Snødekte, skogkledde åser så langt øyet kunne se. Blinkende sølvtjern… Strålende sol…

Rex nyter utsikten

Etter toppen fulgte vi et spor ned igjen på andre siden av der vi gikk opp. Selv uten merking var det veldig greit å finne veien. Bratt og glatt på veien ned, men med en hund som kan «gå bak» gikk det relativt smertefritt. På vei mot og delvis over Pølseberget angret vi på at vi ikke hadde med pølser for grilling på bål. Heldivis nærmet vi oss Vangen skistue og fem på stenging kjøpte vi en lenge planlagt markabolle for å feire post 15 og bronsemerke! 🙂 Lunken kanelbolle var nam!

mmmmmmarkabolle 🙂

 

Fra Vangen gikk vi ca 3,5 km langs skogsbilvei tilbake til parkeringsplassen. Solen var nå gått ned og kulden bet i kinnene. Fra fem plussgrader forrige uke var det en overraskelse for kroppen å være ute i minus ti, men med månen som «hodelykt» avsluttet vinterdagen ute på absolutt best tenkelige vis. Flott tur og en vakker vinterdag. Herlig at vinteren er her med kulde og snø! 🙂

Endelig sesongens første skitur !

Da vi la oss i natt lavet snøen ned og hadde allerede rukket å dekke bakken med en tykk, hvit dyne.

Derfor våknet vi med et stort smil/ logrende hale klare for å glede oss over at vinteren endelig var her. Så skuffet kan man bli… Ute hadde den fine dynen sunket sammen, fra tak og trær dryppet det bløtt av smeltende snø 😦 Skal aldri vinteren komme å gi oss skiforhold? Yr.no ble besøkt og vi kunne juble over at det i Marka enda var snø. Ikke mildvær og sludd som her nede i byen. Hurra! 🙂

Snøkledde, fine Markatrær 🙂

Rex fikk lufte seg en liten tur i hagen før vi begge kastet i oss frokost. Å finne igjen skiene var en jobb i seg selv, godt pappa hadde blitt overtalt og klar for å være med på tur. Grusski ble funnet frem, seler og hunder pakket i bilen før vi kjørte av sted mot Marka for årets første skitur (og det er vel litt ironisk at vi kjører bil til skituren mens vi klager på mildværet. Bil, synder nummer en for varmere vær…).

Turen gikk til Romeriksåsene og det ble ca 6-7 km på preparert skogsbilvei. Var nok snø til at vi ikke gikk igjennom, men noen steder kjente jeg at det smålugget så grusskiene var nok et godt valg. De gode gamle grusskiene. Så oppskrapet under at de snart kan kategoriseres som smørefrie. Årets første skitur krevd alikevel litt smørning, noe vi måtte innom den lokale sportsbutikken for å kjøpe… Slik går det når det er sesongens første tur, noe måtte jo glemmes. Vi glemte også potefett og potesokker, spade i tilfelle vi skulle sette oss fast og ikke minst; vinterklipp av setterpels!

Det siste skulle straffe seg å glemme da Rex mot slutten av turen spilte ut «kladder!»- kortet for alt det var verdt. Jeg mistenker at han egentlig bare var litt ute av form, for så mye som han satte seg ned for å fjerne knapt eksisterende kladder i dag har han aldri gjort før. Er visst ikke bare den tobeinte som trenger litt trening for å få tilbake skiformen… 😉
Uansett dårlig form var vi begge enige i at det var utrolig herlig å komme seg ut i snøkledd skog med et drag av kulde i kinnene og ski på beina (mine, ikke Rex sine). Herlig for den firbeinte å få løpt fra seg litt og herlig for den tobeinte å få brukt skimusklene igjen! 🙂

Starten av turen; full fres innover med trekkvillig hund…

… mot slutten av turen: «kan vi ta pause nå?»

Endelig en dagstur i skogen…!

Hurraaaaaaaaaaa! Endelig fikk jeg meg en dagstur i skogen igjen! ALT for lenge siden sist nå! 
Masteren ble levert til veileder i går og dermed hadde jeg fridag i dag. Kjempedeilig å ha en dag der jeg kan ha helt fri uten noe som helst hengende over meg. Var også utrolig bra å komme seg ut på tur igjen. Frisk luft, vakker natur og verdens gladeste setter som logret rundt omkring seg selv og meg 🙂

Dagens tur gikk til Fagervann og planen var å følge den blåmerkede løypa opp etter pappas anbefaling…

men så fant jeg dette skiltet og da ble det brått endring av rute. Som naturforvalter med skogfag er det jo spennende å ta en titt på et ekte og naturlig brannfelt:)

Den som kjenner Oslomarka og Maridalen vet at her er det mest bartrær, derfor blir det litt spesielt å plutselig vandre gjennom tett løvskog med masser av gras på bakken… Tydelige tegn på at noe har skjedd her. Løvtrærene er gjerne første treslagene som kommer etter brann. Turtemarka brant i 1992, så det begynner jo å bli litt alder på denne skogen 🙂

Slik ser det jo egentlig ut i marka. Brått tilbake til «normalskog» 🙂 
Må innrømme at jeg er større fan av slik skog en løvskog, selv om begge er fine da.

Så var vi fremme ved Fagervann. Her var det flere som også var ute i naturen for å nyte fridagen og som dere ser har ikke vinteren sluppet take helt enda. Kanskje ikke bra nok is til å gå på, men var bare 10cm nærmest land der man kunne skimte vannet under. 

Rex prøver å sjarmere til seg lunsjen min… Uten hell!

 

Godt med snø i terrenget fortsatt. Fra Fagervann og ned til Skar var det snø nesten hele veien. Burde hatt med meg skiene i sekken 😛

 

Blåbærene er på vei opp, kanskje kan vi komme tilbake om noen måneder og ta med oss til skogskos hjem?

 

Utrolig herlig å være på tur igjen, gleder meg til masteren er levert. Da blir det tur hver eneste dag! 🙂

 

 

En herlig vinterdag ute…

Sent i går kveld fikk jeg melding fra en av mine gamle Øytunvenner som lurte på om jeg ikke ville bli med han og noen venner på båltur i dag. Godt pakket inn i dyna og på vei inn i drømmeland visste jeg ikke helt…

MEN, da jeg våknet til strålende solskinn, 10 minus og en logrende hund ved sengekanten visste jeg at dette var dagen for å la skole være skole og nyte en herlig utedag! 🙂
Kløven ble pakket med mat og drikke, jeg tok med en bærepose ved og på under en halvtime var vi ute av døren og på vei til skogen. Dagens skog var ved Sognsvann. Møtte de andre der rundt klokken ti før vi i samlet flokk fulgte hvitkledde stier og veier innover til et passende tjern. Rex var helt i 100! Tydelig at også han har savnet ute livet. Nesa gikk sikk- sakk, halen rundet og rundt og hunden opp-ned-høyre-venstre-rundt på en gang (iallefall nesten…).

Etter en stor halvtime fant vi oss et vann med sol på andre siden av der vi var, Egil måtte nesten sjekke isen:

man kan vel trygt konkludere med at isen ikke er trygg når sprekken går på tvers av hele vannet…

Derfor gikk vi rundt vannet der vi fant oss en flott bålplass midt i solas varmende stråler. Rex løp bajas i skogen rundt her og vi møtte flere hunder på veien. Tydelig at hundefolket er seg selv likt; trekker helst ut på stien og vekk fra de veiene alle andre ferdes på 😉
Blant hundene vi møtte var to ekstremt glade flatter som vasket ned hele Rex (omtrent) samtidig som de logret, danset og lekte med hverandre. Ekte glede!

Siden vi valgte en allerede etablert bålplass (alltid et godt valg om man ønsker å tre varsomt i naturen) var det litt begrenset med ved i området rundt oss (levende trær får leve videre og vi plukker jo helst fra bakken… 🙂 ), så det var bra jeg hadde med meg en pose hjemmefra. Vi fikk fart i bålet med kun 1 fyrstikk (!), ikke min fortjeneste, og snart kunne vi nyte både vintergrader, snødekte trær, bållukt og båltoast 🙂 Lykkeland!

Vi var ute ett par timer og jeg kjenner hvor utrolig godt det gjorde. Hele kroppen er glad, så nå er det håp for godt masterarbeid en liten tid fremover 🙂
På veien til og fra tok vi både buss og t-bane så da kan vi krysse av dagens miljøtrening, fysisk trim fikk Rex gjennom turen, sansene (spesielt nesa) fikk testet seg med tur i ny skog med nye lyder og lukter. Vel hjemme og etter en liten middagshvil trente vi også litt apport, så da har nesen og hjernen fått kjørt seg også. Han jobbet bra i første apportsøk, men var litt umotivert og ukonsentrert så vi avsluttet med nummer fire som var superenkel før Rex krøllet seg sammen forran ovnen og koste seg. Der har han ligget siden vi kom hjem (minus middagen) og nå kommer han vel snart krypende opp i skuvsenga med meg for kveldens obligatoriske kosestund forran tv-en. Bra dag og vi kan krysse av «dagens 5» i dag 🙂

Bilder fra dagen:

Fantastisk vintervær

Rex får seg nye venner i sola…

Full fart og glad setter ❤

Bålkaffe, båltoast og pølser = ekte bålkos!

Fint vær, fin hund, fin natur…

Takk for turen alle sammen og takk for flott vært naturen 🙂

Kløvturen som ble litt lenger enn planlagt…

Solen hilste så vidt på oss bak skyene og skole fikk være skole, på tide å komme seg ut en tur i skogen igjen!

Sommeren nærmer seg med stormskritt og Rex trenger å trene litt for å ikke få slitasjeskader i sommer så vi tok med oss kløven i dag. Ca 3kg vekt + kløven= omtrentlig 4 kilo. Ideellt sett bør han bli vant til å bære rundt 8 kg før sommeren tar til, men vi får se. 4 kg gikk smertefritt i dag, iallefall nesten, så vi er på vei. Eneste som skjedde er at Rex fikk en av disse rare anfallene han av og til får som vi ikke helt vet hva er. Det starter med at det ser ut som om han har vondt i ett øre, en fot eller noe slikt. Så begynner han å vingle, før han til slutt ikke klarer å holde balansen på fire bein. Mentalt derimot er han helt med og prøver like ivrig å vandre videre selv om kroppen ikke helt er med. Tar man 5 min pause er han tilbake til normalen og man skulle ikke tro noe som helst hadde skjedd. Rar greie. Skjedde etter en time på tur og vi gikk vel i 2,5 time til sammen uten tegn til noe som helst galt etterpå… merkelig… Kløvingen gikk iallefall bra og skulderen er helt fint, så generelt har han det fint og formen ser ut til å bli bra før sommeren 🙂

Dagens blogg tror jeg at blir en bildeblogg, så tar vi turberetningen underveis.

Barsk kløvhund. Turen startet med å følge grusveien innover mot pumpehuset. Rex er kun uten bånd pga det fotografiske, det er båndtvang og det respekterer vi. Spesielt viktig er det nå som vi ser nye fugler på tunet hver eneste dag. Det er garantert mange reir rundt forbi.

Ved pumpehuset tok vi av fra grusveien og inn på stien som er starten på det vi kaller «vestbyrunden». Det var ganske bløtt opp der, men ikke værre enn at man kom seg gjørmefritt igjennom om man tenkte på hvor man satte beina. Stien følger skogkanten ett lite stykke før vi kommer ut på grusveier igjen mellom jordene. Ås er ett landbruksområde og det fikk vi absolutt se på dagens tur.

Vi fulgte store deler av turen ulike grus- og gårdsveier som førte oss til mange nye steder og gårder. Gøy å være slik på oppdagelesferd, man vet aldri helt hva man møter eller hvor man kommer. Jeg synes jo det er litt kjedelig at det er flatt overalt her, men jeg må innrømme det at kulturlandskapet ikke er så værst når jordene begynner å spire, solen så vidt brekker igjennom skyene og alt lukter rent og friskt etter formiddagens regnskyll. Da er igrunn livet på flate Ås ganske kurant. Velduftende, friskt og ett flott skue for sjela 😉

Men dagens samfunn gir ikke plass for at alle gårdene som ligger rundt omkring Ås skal kunne være i drift, og da skjer dessverre slike ting som her. Pengene må prioriteres og når gården ikke lenger har dyr eller utstyr som krever en stor låve prioriteres de husene man bruker og bor i. En staselig låve har gitt etter for tidens tann, rett og slett kollapset. Dette er jo overhode ikke særegent for Ås. Overalt i Norge ser man både gårder og fraflyttede hus som står til forfall. En trist bakside av ett urbanisert og tjenestebasert samfunn. Blir vi alle konsulenter, økonomer og ingeniører mister vi behovet for låvebyggene og gårdene forsvinner sakte… Kjenner det gjør meg litt vedmodig, har jo en indre bondepike i meg tross alt 😉

Ettersom tiden gikk og grusveiene begynte å svinge tilbake mot Ås sentrum og forvandles til asfalt var det på tide å finne veien tilbake ut i skogen. Rex fikk friheten til å velge sti, ganske snart var vi midt ute i den tjukkeste blåbærelyng med bare ett lite dyretråkk som sti.

Men det gjør ingenting for lite lukter så godt som nyregnet furu og granskog. Den friskeste og beste «naturlukta» som finnes. Det er bare å trekke inn den virkelig friske luften og nyte. Elsker nåleskog, rett og slett. Det lukter så utrolig godt av bartrær! 😀

Etterhvert svingte vi nesen hjemover, ut av skogen og inn på vår velkjente grusvei mellom jordene. Og se hvem som hadde kommet ut på sommerbeite: kuflokken med årets kalver!

Og det var ikke bare Rex som var nysgjerrig… Hund med kløv var visst en ny opplevelse for iallefall en kalv.

En kalv lot seg ikke skremme og tok turen nærmere for å undersøke saken…

Begge nysgjerrige, undersøkende og litt skeptiske… Rex følte seg ikke helt trygg, men rygget ikke. Kalven snek seg stadig nærmere, til slutt var han nært nok syntes Rex. *grrrrr* hørtes fra lengst ned i dypet av gordonsettern før ett skarpt *vroff* kom ut. Da fikk de fart på seg!

Med ett forsvant både kalveflokk og kuflokk raskt av sted innover beite, mens Rex resignerte og var godt fornøyd med at han hadde klart å jage trusselen av sted. Godt tøffingen klarer å si ifra når dyra kommer for nærme 😛

Etter dette gikk turen ganske hendelsesløst og enkelt hjemvoer langs grusveien. Rex ble spylt etter diverse møter med gjørme, sand og grus og ligger nå sammenrullet på teppet sitt, fornøyd sukkende. Vi kan vel begge si oss godt fornøyd med dagens vandring gjennom kulturlandskapet vårt. En flott tur i vakkert landskap.

Snipp, snapp, snute så var dagens hverdagseventyr ute! 🙂

Livet er godt til fjells…

Rex nyter som dere ser livet etter en fin tur på tungt føre. Han har nå vært på fjellet siden lørdag med mengder av snø, litt rypelukt, varierende føre og hauger av snøballer i pelsen. Han trives og nyter peiskosen etter gode dager ute i terrenget. Slanket seg enda litt har han også. Han har kanskje vært litt på kanten til tjukkesen i vinter alikevel? 😛

Jeg og Eirik kom opp til hytta i går og jeg kjenner at det er godt med ski på beina og snø under føttene igjen:-) Eirik og Nikita var her bare på en snarvisitt og returnerte nordover i dag. Men før det rakk de skitur i går kveld med påfølgende delfiakake (en av påskens høydepunkt) og obligatorisk yatzyspilling. Ikke for å skryte, men samlet ble jeg best der i går0:) he he

Nikita rakk å sjarmere begge gutta før hun svinset seg opp igjen til bilen i dag. Tjappo ble dypt og inderlig forelsket med konstant logring og sjarmeringsforsøk så fort anledningen bød seg. Rex holdt seg litt mer i bakgrunnen, men damen falt i smak der også. En hyggelig hund må jeg si. Så blir det spennende å se hvordan hun fungerer med fugl etterhvert.

Da både Eirik og Nikita var sendt av sted fortsatte vi andre på en skitur i snøværet. Det veksler mellom litt snø, middels med snø, halvsol og vind. Kurante værforhold men ikke helt påskeidyllen med sol, appelsin og kvikk lunsj:-P føret holdt bedre enn forventet, men da det ble litt mildere utover dagen ble det rimelig seigt å gå. Det kladdet eller var glatt med tung snø å gå opp spor i. Fin trim da:-)

Livet til fjells er god, nå leser jeg bok mens peisen knitrer og Rex sukker fornøyd.:-)

God påske videre, vi høres til uken😉

Søndagstur…

I dag har vi ivaretatt norske kulturtradisjoner og vært med pappa på søndagstur i Marka.

Vi pakket med oss ski, sekk og hunder i bilen og brummet av sted mot Romeriksåsene. Som jeg skrev i forrige innlegg har jeg jo blitt litt «folkesky» av å bo utenfor Oslo, alternativt kan det være arvelig belastet for pappa er like glad som meg i å gå tur i skogen uten å forstyrres av mange andre. Oslomarka har en rimelig solid skiløpertetthet i helgene, så derfor tok vi turen litt lenger nordover.

I skogen var det masse snø, trærne hang tidvis tungt over løypa og med litt mindre skyer hadde vinteridyllen vært komplett:) Vi er jo ganske bortskjemt i sentrale strøk av landet, med kilometervise av preparerte løyper og trikkeskinnespor, derfor blir det ganske lettgått og enkelt å komme seg langt av sted når man først er ute på tur. Rex dro veldig godt på starten i dag, tror kanskje dagens innsats var en av de bedre han har hatt. Han jobbet jevnt og trutt med god fart og skikkelig drag i selen. Vanligvis drar han bare akkurat passe til å gjøre verden min litt mer lettgått, i dag derimot fikk jeg virkelig drahjelp. Riktignok dabbet det litt av mot slutten, men selv ikke her ble han så surrete og vanskelig som han kan bli. Personlig imponert over lurvetrollet mitt og litte granne stolt over hvor langt vi har kommet. Bruk av drag i våres og høst har antakelig hjulpet litt på, i tillegg til at jeg var relativt flink til å kreve arbeidskraft og motivere Rex til å jobbe.

Det var gode føreforhold med faste spor, men ikke fastere enn at vi hadde nok av snø å bremse med nedover bakkene. For anledningen hadde jeg lånt mammas markaski (mine er på Ås), og jeg kan ikke påstå at jeg føler meg som Bjørgen med dem på beina… Etter flere år på fjellski sliter jeg alvorlig med å takle overgangen til slike tynne, ustabile, rare og lette markaski. Slet litt i fjor og sliter enda i år virker det som. De går ikke dit jeg vil, de svinger der de selv føler for å balansen min på dem er helt bortinatta. I trikkeskinnene går det jo bra, men på skogsløypene havner tidvis både bein og armer på avveie og stilen er en bedre imitasjon av Bambi på isen en Bjørgen i spurt… Jeg har jo egentlig følt at jeg er ganske flink til å gå på ski, montro om jeg må ta en revurdering? Kanskje ett markaski-teknikkurs kunne vært tingen? Ett eller annet er iallefall ikke helt som det skal…. MEN jeg holder i det minste følge med pappa i god fart og med fin flyt når jeg omsider havner på rett kjøl innimellom all kaving og basking. Rett smøring er visst heller ikke så dumt… 😉

En flott tur i dag med 4 timer rundt omkring mellom trær, under trær og (faktisk) over trær (noen ligger jo under snøen 😉 ). Godt selskap og fint føre med flink hund:)

Når man suser innover med en trekkvillig hund mellom fagre vintertrær (og skiene er midlertidig under kontroll) benytter hjernen raskt anledningen til å reflektere litt over livet og tilværelsen. Eller, i dag reflekterte den litt over min hverdag med Rex. Jeg har jo på nettsiden min en artikkel om «hundens 5 om dagen». Dette er ment som en liten huskeliste på hvordan man sikrer hunden sin en komplett hverdag med nok action, kos og morro. I dag reflekterte jeg litt over den og konkluderte med at jeg er innmari god på miljøtrening av Rexog dagens kosestund, men de andre lider litt mer. Fysisk fostring får han vel i grunn også nok av, men hjernetrim og sansearbeid står det litt verre til med. Kanskje dette kan bakes inn i målsetningene for 2012? Utfordre og utvikle hjernen til Rex? Han trenger også litt «møte  andre hunder på tur»- sosialisering, han har litt for lett for å rase bort for å si hei med høy hale og høy bust. Dårlig vane som kan gi pysa problemer han ikke egentlig vil ha…

Rex sier forøvrig at det var en fin dag i dag. Tror jeg, han sitter i allefall med hodet i fanget mitt og smålogrer 😉