Se mot nord, se mot himmelen! Et kveldstureventyr!

Februarkulda småbiter i kinnene, under føttene knirker snøen. Luften kjennes frisk og klar. Fire glade setter poter surrer rundt foran meg. Rundt oss er det stille. Midt i boligfeltet er det stille som i skogen. Hvor er alle menneskene? Innendørs.

Pakket inn i tepper og armkroker foran varme ovner har de latt fredagschips og gullrekka etterfølge fredagstacoen. Ute er vi alene. En tobent, en firbent og et par tusen stjerner. Glitrende små lys på en klar, svart nattehimmel. En smal liten måne som kaster sitt spesielle lys over snødekte fjelltopper.

Og der! Først som en dus liten sky, men ganske snart et skimrende grønt fargespill. En rad, to rader. Som en fjær i vinden danser det grønnegule lyset over himmelen. Nesten som om fjellene selv blåser gullstøv over natthimmelen. Se mot nord! Se mot himmelen!
Snart er det over. Alene igjen. Fire poter, to føtter. Knirkende snø og stillhet.

Reklame

De siste skritt er gått…

Overskriften på dette innlegget høres kanskje dramatisk ut, heldigvis er det svært lite dramatikk å melde i dag. Det vi derimot kan melde om er stolthet over egen innsats. Som skrevet tidligere har jeg og Rex i sommer vandret fra Oslo- Hjerkinn langs Rondanestien. Grunnet dårlig merking sammenblandet med litt dårlig kartlesing manglet vi ca 3-4 km for at vi kunne si oss helt ferdig med turen. De siste kilometrene har vi gått i dag, delvis langs vei og delvis i skogen. I regnvær. Jeg må innrømme at det i grunn føltes litt meningsløst å labbe der langs asfalten. Samtidig var det jo absolutt ikke meningsløst. De siste stegene vi gikk i dag gjorde at vi virkelig har fullført de 460 kilometrene vi begynte på i mai. Nå skal de siste datoene skrives inn før registreringskortene sendes inn og vi forhåpentligvis får beviset for god innsats i posten 🙂
Et av våre store mål er dermed nådd 🙂

Takk for turen Rex, nok en gang har du vært en formidabel turkamerat! 🙂

Våt turhund ser noe spennende i skogen

På sopptur…

Endelig har også jeg kommet meg i ut i skogen på soppsanking. Jeg er så heldig at jeg har en soppekspert i vennekretsen og i forrige uke kom vi oss ut på tur i skogen. Sopptur er en litt stille aktivitet der man går sakte fremover mens man leter intenst på bakken. For en fuglehund er det regelrett litt kjedelig og meningsløst, så Rex ble igjen hjemme. Som representant for avdeling «hund» hadde jeg derfor med meg Burre:

Burre omfavner en… slimsopp?

Vi var ute et par timer og fatt en del ulik sopp. Mye traktkantarell som ble med hjem, men også en del sopp som hverken burde spises eller fristet å spise…

Disse soppene var i kategorien «må ikke spises». Jeg har tidvis hukommelse som en gullfisk, men jeg husker at de ble kategorisert som giftige. Fine farger mot den grønne mosen derimot, det hadde de 🙂

Når sopp har begynt å spise sopp… da er det best å la naturen ta seg av soppen selv… Litt spesielt, men samtidig litt vakkert 🙂

Min gode venn Marckus bestod soppsakkyndigeksamen nå i høst og kan virkelig sine saker. Soppfunn som ikke var åpenbare (imotsetning til f.eks kantarellen) ble nøye studert og vurdert før de enten ble igjen i skogen eller kom med i kurven hjem.

Marckus på jobb. Akkurat her var det et større parti med Traktkantarell 🙂

Akkurat i det vi vurderte hvor vi skulle ta lunsjrasten begynte det så vidt å dryppe noen dråper ned fra himmelen. Da valgte vi å returnere til bilen med fangsten. Et godt valg, vi rakk så vidt å komme oss inn i bilen med sopp og sekker før det høljet ned utenfor. Da var det bare å avslutte dagens jakt for heller å ta med fangsten hjem.

Masse deilig traktkantarell. Disse ble forvellet og deretter fryst ned for å spares til senere. Juletilbehøret er sikret 🙂

Det meste av soppen ble behandlet og spart til en senere anledning, men etter en småvåt og fin dag i skogen måtte vi så klart smake på fangsten. Soppsuppe ble dagens middag:

Nam, nam!

Oppskriften er enkel:

Forvell en passende mengde sopp (bruk den soppen du har i kurven, blanding er bra).
Samtidig smørstekes rotgrønnsaker etter ønske til de blir blanke i en kjele.
Hell kraften som kommer ut av soppen over i kjelen (men sørg for at all sopp blir forvellet).
La grønnsaker og kraft surre noe før melk/rømme/ fløte og krydder tilsettes etter smak. Salt og pepper er klassikere men ulike urter, litt chili og kanskje en dæsj vin(/eddik) kan også være godt. La det hele småkoke til smak og konsistens er som ønsket. Tilsett sukkerertene helt mot slutten (de smaker best litt småcrunchy).

Brødet var ikke mer avansert enn en pinnebrøddeig som ble stekt i ovnen siden regnet tok lunsjpausen vår. Kjevles ut til passe tykkelse og stekes på 150- 175 grader midt i ovnen til det er gyllent. Smør platen med olje, krydre gjerne brødet og snu det underveis dersom den ene siden blir raskere stekt enn den andre.

Høstlig…

I dag våknet vi til grå himmel og 14 grader (endelig litt kjøligere!). Ute var det vått  både på bakken og på bladene, tydelig at det har regnet i natt. Rex går nå på fire ben og er så godt som haltfri. Det blir nok «båndtvang» noen dager til, men han kan iallefall begynne å surre fritt. Noe han på morgenturen utnyttet til å lese gatas siste nytt. Rundt her vi bor er det mange hunder og blant dem flere hannhunder. Alle som har hatt en hannhund vet hvor viktig det er for den å skvette over der andre har skvettet før, her er Rex intet unntak. Den faste runden vår har flere faste hjørner som alltid må skvettes på, både av Rex og alle de andre hannhundene som passerer forbi. Her diskuteres det nok intenst hvem som egentlig eier dette området. Sannsynligvis en endeløs debatt…

Kongen av lokalskogen 😉

Med en varm sommer og nå fuktig vær popper det opp sopp hist og her. Selv kan jeg (dessverre) så og si ingenting om sopp. Jeg vet om en del gode matsopper og at rød fluesopp er farlig, men jeg er alt for svak på å kjenne igjen matsoppene i skogen. Har en kamerat som er veldig flink med sopp, får høre om vi ikke kan ta en fellestur en dag. Hadde vært moro å få litt matsopp rett fra naturen. Det smaker tross alt litt bedre enn masseprodusert champignon 😉 Fant en sopp på turen vår i dag. Noen som vet hva slags sopp det er?

Sopp og tre nøtter til askepott

Like etter frokost begynte regnet å sile ned ute, noe det fortsatte med store deler av formiddagen. Det motiverer til innekos og inneaktiviteter. Rykende varm tekopp og litt oppdatering på nettsiden (friluftshund.net for dere som kommer rett til bloggen). Ikke de store tingene i dag, men har laget et nytt banner og begynt med litt mer høstlige farger

Tur til post #41 Rundtjernbakken…

Med første eksamen vel overstått i går var det omsider tid for tur igjen 🙂 Jeg og Rex er jo egentlig en del av denne gjengen som kaller seg «kjentmannsjeger», men det har vært en stund siden vi har vært ute på jakt.  Våre første poster tok vi i fjor sommer og vi har gjenom året som snart har gått rukket å ta 15 poster. Vår første jakt resulterte i 3 poster, men skulle ha resultert i 4 poster om vi hadde vært gode nok jegere. Det var vi ikke. Rundtjernbakken ville ikke la seg finne og vi måtte til slutt kaste inn håndkle etter en hel dag ute og snu snu nesene hjemover…. Siden den gang har vi studert kart og lest beskrivelser på Kjentmannsforumet. Med nyskrevne notater i hånden og godt mot satte vi kurset nok en gang mot Østmarka og Rundtjernsbakken. Kollektivt er en veldig fin måte å komme seg ut i marka på. Buss 76 mot Bøler T stoppet ca 150 meter fra skogen. Herifra gikk turen først på skogsbilvei et lite stykke før vi fant en fin blåsti innover de nyvaskede bergene.   For meg virker det som at glatte berg blandet med bærlyngskog og furu er typisk for Østmarka. Tror vi har gått i lignende terreng samtlige turer vi (eller jeg) har hatt til Østmarka. Jeg liker det. Man må kanskje passe litt på fotfestet, men det gjør skogen åpen og lys. Som dere (kanskje) ser på bildet var det litt regn i lufta i dag. Ble ingen skader, men det var enkelte tilfeller det var greit å følge litt ekstra med på hvor jeg satte bena. Som da vi fant denne utrolig flott utsiktsplassen: Glatt på berget og rett ned bare noen meter forran bålringen. Her er det sikkert veldig fint å sitte i solnedgangen! 🙂 Vandringen gjennom skogen gikk friskt av sted. Rex var svært ivrig og levde godt opp til rasens rykte i dag. Litt hit, litt ditt og så litt hit igjen. Overalt måtte han sniffe. Hvem har gått her? Hvor gikk de hend? Hva kan jeg si til dem? For den tobente var det bare å henge på, konsentrere seg om hvor bena landet og styre sånn ca i riktig retning av dagens turmål. Vi møtte lite folk ute i dag, men ved Solbergvannet gikk vi nesten rett på en dame. Jeg var litt for opptatt av å nyte utsikten… … og naturens nydelighet til å få med meg at andre kom lydløst på stien. Heldigvis oppdaget jeg henne akkurat i tide og situasjonen ble reddet med et «hei» etterfulgt av et smil og «beklager». Hun smilte fint tilbake og så vandret vi videre hver vår vei på stien. Litt bort, litt opp, litt ned, litt bort og litt ned senere kom vi frem til Rundtjern. Her hadde vi jo vært en gang før og spent var jeg på om vi skulle finne frem nå som vi hadde med oss veibeskrivelse. Det var nesten som en liten skattejakt. 100m nord, over en myr, under en gren og opp en bakke. En bratt bakke. Etterhvert som pusten ble tyngre vokste håpet. Noe så bratt må da bety at vi er på vei opp et unnarenn? Iallefall så åpent og annerledes vegetasjonen var der også. Vått og glatt var det, glad er man da får å ha med seg en godt voksen turhund som vet hvordan man skal oppføre seg. Litt andpusten nådde vi toppen av bakken. Ifølge veibeskrivelsen var det nå bare å holde litt mot høyre, men mest rett fram, så skulle vi enten nå posten eller et stup. Vi fant begge deler 😀 Hurra! Burre jubler, Rex leker kul og jeg klapper meg selv på skulderen for at vi endelig fant fram. Den som ikke gir seg uten kamp vinner kampen! 🙂 Takk for utfordringen post 41!  Boken ble stemplet etter retningslinjene før ferden gikk langsmed ryggen ned igjen mot Rundtjern. Morsomst med nye veier, greit å unngå for bratte og glatte bakker når man har med seg hund på tur. På veien nedover mot Rundtjern hørte vi en merkelig lyd. Litt som en and og litt som en elghund i los. En elghund i los på veldig dårlig batteri. Begge undret vi hva lydet kunne være. Svaret skulle vi få ganske snart. Det var nok nærmest anden… En ensom liten Kanadagås. Det virket som om den var litt på leting, kanskje hadde den en make et sted? Eller kanskje en løs hund hadde tatt maken dens? Vi kunne ikke gjøre så mye med noen av delene, men vi kunne beundre den mens vi spiste lunsj. Noe den også ville ha. Sakte og sikkert svømte den seg mot oss. Det synes Rex var veldig spennende. Gåsen var både nysgjerrig og sulten. Det tok litt tid, men den måtte komme nesten helt bort. Brødbitene så jo så gode ut der de plasket i vannskorpen. Hunden derimot, den var skummel. Så fort Rex gjorde en bevegelse snudde fuglen og svømte raskt utover tjernet igjen. Gode instinkter hos både fugl og hund. Lunsjen ble bort og mens vi pakket sekken kom maken gåsen hadde lokket sånn på. Ingen slemme hunder løse her, bare en liten (stor) gås på flyvetur. Gjensynet var antakelig lykkelig, pratsomt var det iallefall:

Godt med tur, nå er man ladet opp og klar for neste del av eksamensperioden 🙂

Eventyrlig vestlandsskog…

WoW!

I mangel av et bedre norsk ord starter jeg med et overbrukt engelsk ord. Det oppsummerer godt den følelsen jeg har i kroppen etter dagens tur. I dag har jeg og Rex vært på tur i den skogkledde brattlien bak huset vårt her på Voss. Og her ble vi minnet på hvorfor vi en gang startet opp en blogg. For det er turer som i dag alt handler om. De hverdagslige eventyrene som ligger så nært egen dør at man ikke tenker over at de ligger der før man plutselig står midt inni dem.

Vi vandret ut døren og oppover den samme grusveien vi har gått hver eneste dag. Litt bort og mye oppover. Flott fine graner på begge sider av veien, snøkledde topper over og den fagre vossabygda under oss. Jeg gledet meg over varmende solstråler fra en blå himmel da Rex forsvant under en tett grankvist. Med 1.april og en rekonvalent hund ble det til at jeg brått også gavnet under den kvistet. Og på andre siden fant vi en sti. «Hmm, montro hvor den går hend?» tenkte jeg og lot hundenesen føre oss oppover brattlia. Stien ble svakere et stykke, men vi fulgte det som lignet mest på en sti og snart kom vi til noe typisk vestlandsk:

En foss!

Riktignok en liten en, men det var iallefall en foss. En litt for lurvete Rex (stylisten hans må visst komme seg på jobb) fikk avkjølt seg selv og slukket tørsten før ferden gikk videre oppover lia. Underveis gikk vi gjennom en åpen grind, antakelig et gammelt skille mellom innmark og utmark som fortsatt er i bruk. Ferden varierte mellom tydelige tråkk, småbekker og ruter i terrenget vi lagde selv der vi syntes det så fint ut å gå. Vi passerte et lite utsiktspunkt, tok til høyre inn i skogen og over en liten snøflekk…

Gjør ikke stylisten jobben tar jeg den selv sa Rex og tok et forfriskende snøbad

… og der åpenbarte eventyrland seg:

Tykk, grønn mosedekt bunn, lavdekte trær. Den merkelige og totale stillhet man bare finner langt inni skogen. En gammel røys pakket inn i mosens myke dyne vitner om en annen tid. Å vandre inn i dette skaper en følelse av magi og eventyr. Man blir oppmerksom på helt annet vis. Nesten som man lurer på om det er troll og enhjørninger man ser mellom trærene langt der borte…

«Er det kanskje et eventyrdyr jeg lukter?»

«Vestlandet siste furu»

Om vi kanskje ikke fant troll og enhjørninger var det likefullt mye forunderlig å se. Som denne gamle og krokete fura. En gang et lite håpefullt frø, så et stolt og sterkt tre før det nå står der avkledd og døende. Det er nok ikke vestlandets siste furu, men det var noe spesielt med denne kroken som sto der så ensom blant alle grantrærene. Som et symbol på noe som ikke lenger er. Et øyeblikk i hverdagens eventyr…. Helt dødt er det nok heller ikke, for dem av oss som har hatt skogøkologi vet at trærene først virkelig kommer til  liv når de dør. Da sopp, biller og andre små skapninger tar bolig i den gamle stammen. Sakte men sikkert blir død til liv og etterhvert blir furua til jord. Kanskje dette det ned et nytt furufrø og gir liv til et nytt tre? Eller så vokser det vel til ei lita gran som håper på å bli stor og sterk som «far sin».

Om ikke det da knekkes overende hard og brutalt av en sterk vestlandsvind? Denne en gang så ranke og sterke grana måtte tydeligvis bøte med livet under forrige uvær. Naturkreftene er mektige. Se hvordan det har falt og kilt seg fast mellom de andre trærene i skogen på sin vei ned. Bakken nådde grantoppen ikke, men kanskje kommer det noen småkryp også hit og rydder opp?

Skogens eventyr forteller en annen historie til dem med fire ben og en jaktende nese. Kanskje fant Rex eventyret om den store hjortebukken og hvordan han unnslapp jegerne? Spennende lukter var det iallefall. Måtte overtalelse til for å få Rex med videre på ferden.

Og ferden videre gjennom eventyret gikk som det ofte må gå i et vestlandseventyr; har man først gått opp må man også gå ned.
På en åpen og mosegrønn slette snodde en liten bekk seg forbi oss. Ikke lange veien skulle vi følge den før bruset fra en foss slo mot oss. Bratt nedover lia det gikk med både hund, menneske og vann. Stien hadde vi for lengst vandret oss vekk ifra, så her var det bare å ta  i bruk retningssans og egen vurderingsevne for å finne riktig vei hjem.

Mellom høye grantrær og veltede vindfall gikk turen bratt nedover lia. Å ha en gammel og veldressert turhund var her gull verdt. For her måtte hunden vite når han skulle vente, når han skulle gå og ikke minst at han ikke måtte gå i bena til eieren sin. Halvveis nedi lia fant vi et steingjerde. Dessverre modernisert med piggtrådd. Rex måtte pent tåle å både vente, løftes over og vente litt til. Vi kom begge fra det uten en skramme, men noen burde ta med seg saksa og rydde opp.

Straks etter gjerdet fant vi igjen stien og snart vandret vi gjennom den samme åpne grinda som i starten av eventyret. Et litt annet veivalg herfra og ned til grusveien. Snipp, snapp snute så var vestlandseventyret ute!

Og den første stien bak grankvisten? Den passerte vi på veien ned, fortsatt usynlig for den som ikke eventyret søker 🙂