Hviledag på jakt i snøland…

Vi er på jakt denne uka og har i dag valgt å ta oss en hviledag. Vi våknet til vind, tett tåke og snødrev, med stive hunder og varm hytte ble det da et enkelt valg å legge inn en hviledag i dag.

Vi hadde første jaktdag på mandag med strålende høstsol i vakkert landskap. Høstfjellet er og blir noe helt spesielt. Det var en bra dag. 9 timer på tur ca med blanding av rypejakt på fjellet og skogsfugljakt i skogen (overraskelse:-P). Rex var i grunn veldig flink. Sikre stander og grei reising. Han er kanskje litt i overkant forsiktig når han får reisingsordre, men han løser iallefall ikke ut seg selv i år:-)
Når fuglen først flyr løper han noe etter, men han stopper på kommando etter kanskje 10-15 meter. En klar forbedring fra tidligere. Virker som om samarbeidet vårt har fått et nytt, og flott, kapitell:-D
Det ble ingen fugl felt for Rex på mandagen, men i skogen viste han meg en ny egenskap som ble dagens høydepunkt:
Midt i et søk hørte vi en intens, små skarp bjeffing. Helt annerledes enn noe vi har hørt før. Dette kunne da ikke være Rex som har satt seg fast? Helt riktig, det var det ikke. Men intens bjeffing og enda mer intens trestirring viste Rex at han nå også innehar egenskapen som treskjeller. Utrolig morsom oppdagelse. Kanskje blir han skogsfuglhund på sine pensjonistdager? Jeg synes iallefall skogsfugljakt virker morsomt og ble ikke mindre nysgjerrig når Rex viser nye skogspraktiske takter;-)

I går var været noe ganske annet enn høstlig idyll. Tåke, vind og vekselvis sludd/snø/regn ga en kaldere og surere jaktopplevelse. Lite fugl så vi også og de vi så var uten fuglearbeid fra hundene. Enten tok de tomstander, støkket fuglene uten stand (og frisk ettergang) eller stakk etter de rypene vi tobeinte klarte å støkke. Ikke mye å skryte av, eneste er vel at Rex også i går lot seg stoppe underveis i ettergangen. Her har jeg tydeligvis begynt å gjøre noe riktig:-)

image

Rex synes jervenduken er god å ha når været er surt i pausene

Rex syntes jervenduken var god å ha når været var surt i pausene. Etter siste pausen var det nesten umulig å få han ut av den. Måtte løfte han opp i sittende posisjon for å få på arbeidsbekledningen og måtte nærmest velte han ut av duken for å få han med oss videre. Jaktdagen var definitivt over for gamlekrølle. Han fikk rusle fritt hjem de to timene vi hadde ned til hytta og minus noen fugler jeg støkket opp var det lite action på veien hjem.

image

Vel hjemme var det tydelig at været også hadde påvirket hundene. De sloknet øyeblikkelig i det ovnen begynte å knake og vinden fikk flammene til å lage slik koselig blafrelyd:-) Rex kunne aller nådigst spise middagen sin da den ble servert rett under nesa hans. Sliten liten setter ja… På kveldlufteturen var han halt og øm i et håndledd.

I dag var han haltfri, men litt stiv og motvillig så med dårlig vær i tillegg ble det enkelt å velge en hviledag på hytta. Han har så langt purket i hele dag, knapt fått han utenfor døra for å tisse. En hviledag var nok på sin plass både fysisk og psykisk:-)

Håper på bedre vær de to siste dagene til fjells

Reklame

Tilbake til hverdagen…? og beretningen om den første rypa…

Da er vi vel tilbake fra jakt og i teorien tilbake til hverdagen. Det er bare det at vi nå har vært så lenge borte fra den at vi egentlig ikke helt vet hva den er for noe… Forhåpentligvis faller det på plass av seg selv etterhvert som rutiner og vaner kommer på plass. Jeg har etter en sommer til fjells blitt det stikk motsatt av fjellei og allerede nå savner jeg tilbake til naturen. Heldigvis skal vi på tur igjen allerede neste uke 🙂

Første del av årets jakt ble for min del en knallsuksess: jeg fikk omsider skutt min første rype! Hurra! Etter flere dager med vekslende regn/ vind og vanskelige arbeidsvilkår for hundene med lite gode situasjoner som resultat ga vi hundene litt pause og gikk litt støkkjakt. Og med det skulle min første rype falle til bakken. Jeg har tidligere prøvd å formidle hvordan det kjennes når bikkja  kaster seg i stand eller fuglen flakser. Det er som en bryter slår seg på og alle sanser skjerpes. Adrenalinet pumpes og man handler på automatikk mer enn tankekraft. Det høres kanskje litt skummelt ut, men det er beste måten å beskrive det på. Som en man kan kalle nybegynner på skytterfronten var det ganske intenst å se sin første rype i hvitøye. Sikte inn med hagla, se at du er på rett sted, trekke av, kjenne rykket i skuldra for så å bli overfalt av den enorme følelsen av oppnåelse når du ser den lille fuglen ligge der på bakken med bena i været. At en liten fugl og litt krutt på så kort tid kan skape så mye følelser hadde jeg egentlig ikke trodd. Jeg antok jo at jeg kom til å følge meg litt glad og fornøyd når første fuglen falt, men den første rypa ble større enn jeg hadde trodd.

For det første pumpet adrenalinet relativt godt i utganspunktet. Vi hadde hatt flere situasjoner der jeg hadde fyrt av skudd, uten treff, hvilket ga både adrenalin og skjerpede sanser. Og så kom muligheten, fuglen var der rett forran meg og det var bare å sikte inn med hagla. Hele situasjonen ble jo ett ekstra hakk mer spennende da Eirik, som gikk litt lengre ned i skogen, fyrte av skudd mot en annen fugl så å si akkurat samtidig som meg. Både pappa og Eirik trodde at han var den eneste som hadde fyrt av skudd, men da pappa så smilet mitt forstod han ganske snart at det var flere enn en som hadde fyrt av haglen sin. Og snart skjønte både hunder og folk at den første Sigrid-rypa hadde falt til bakken. Smilet var rimelig bredt og følelsen av stolthet atskillig større enn jeg hadde trodd. For enkelte lesere vil det kanskje virke litt merkelig å føle glede over å ha drept en fugl. En stakkars, liten uskyldig rypefugl. Men nå er det en gang slik at vi mennesker naturlig er jegere og som en av de med utpreget tilstedeværelse av dette trekket hos oss var det for meg stort å få min første fangst med haglen. Rex er jo allerede en dreven jeger og drømmen er jo at samarbeidet vårt på sikt kan gi mat til bordet. Så langt har vi bare gjort det på hver vår kant. Men han hadde ingen problemer med å dele gleden med meg over min første rype. Han tok gjerne litt av æren for fuglen også han, og hadde neppe takket nei om han hadde blitt spurt om han ville smake… he he… Det må sies at da jeg så rypa ligge der med beina i været ble jeg intet mindre en småstolt av meg selv og følte seieren over det første byttet. Utrolig morro. Følelsen og adrenaliet er egentlig ubeskrivelig. Det blir litt som å oppnå noe du har drømt om lenge, men aldri klart. Litt som en blanding av loopen og de første leksene på skolen levert til læreren med maksimalt av stjerner tilbake i margen 🙂

Og det må vel innrømmes at pappa var småstolt han også. Han sendte iallefall meldinger til mange på lista med bilde av jegerdatteren med sin første fugl:)

Vi returnerte fra fjellet på fredagen mot Norge grunnet mye regn og vind, ikke særlig trivelige forhold. Vi fikk totalt med oss 3 slitne hunder, 5 ryper og en tiur hjem fra jakta. Tiuren var det Tjappo som fant til pappa. Vi så han jobbet med noe og plutselig kom en meget stolt setter bærende på en skadeskutt tiur. I slike situasjoner ser man fordelen av å ha en god apportør og ikke minst en hund som kan finne fuglen igjen. Denne stakkars tiuren var ganske tynn og hadde nok levd med skaden sin noen dager da Tjappo fant han. Tror han ble lykkelig for å slippe lidelsene lenger… Skadeskyting er ikke noe hyggelig, men skjer dessverre.

Helgen tilbrakte jeg hjemme med opprydding i alt mulig rart rot som har samlet seg hjemme gjennom 25 år før vi (jeg og Rex, men transporthjelp fra mamma) flyttet til Ås igjen på søndagen. Denne uken har stort sett gått med til utpakking og rydding her hjemme blandet med forsøk på å forstå gis og skape seg en hverdagsrutine igjen. Rare greier det siste der, vet liksom ikke helt hvordan «hverdagen» ser ut… Takk og lov bærer det til skogs igjen neste helg, da er det klart for del 2 av Jotunheimstien og det ser lovende ut for at vi får med oss flere enn oss selv.

Konkret om i dag kan jeg si at vi har trent litt lydighet i form av sitt, dekk og gå fot (med og uten line). Rex haltet flere dager under jakta og har derfor båndtvang/ tadetroligtvang til han har fått vært på besøk til mer kyndige folk….

Andejakt og regnvær

Nå er det vel egentlig slik at man helst ikke bør skryte av at man gjør ulovlige (eller halvulovlige, alt ettersom hvem som skal bedømme) ting, men jeg vil alikevel fortelle om dagens lille andejakt da vi syntes det var gøy.

Lillehammer har i hele dag vært usatt for det mange vil kalle drittvær, eller som oss her på friluftshund.net kaller det; koseseg-vær. Av meterologene kalt nedbør og av den gjengse nordmann: regnvær. Det har øst ned så og si i hele dag og den planlagte sommeravslutningen med frhiluftsgruppa ble avlyst. Derfor måtte jeg og Rex ta til takke med hverandres selskap og gå på tur. Personlig synes jeg egentlig det er litt deilig  gå tur i regnvær. For det første er dette en av de naturfenomene som gjør at jeg føler meg ekstra levende og til stede i naturen, videre gir det en selv litt ekstra cred av å gå ut når alle andre sitter inne og til slutt er det jo himla bra å komme inn igjen og med god samvittighet kunne ta seg en kopp varm kakao og noe godt å tygge på. Det er noe med innekosen når det regner ute som blir helt spesiell:)

Regnvær frister ikke akkurat til de lengste turene, så vi gikk bare opp i skogen for en luftetur i en times tid. Jeg fikk trent litt bakkeintervall ( 5 stk, eller var det 6?) og Rex fikk snust litt både her og der. Så lenge vi er på tur bryr han seg ikke stort om regnværet. På slutten av turen går vi over en gressplen som er populær blant russ og lokalbefolkning for grilling og sommerhygge og her fant vi dagens stakkars lille offer. Alene på tur (ok, det var noen trost der også) vandret Donald av sted og det tok ikke mange sekundene før han hadde blitt fanget opp av nesen og blikket til en jaktlysten fuglehund. En stående fuglehund, vanligvis brukt på dyr av hønsefamilien. I dag skjønte jeg hvorfor settere og andre stående fuglehunder ikke er vanlig verktøy på andejakt (ved siden av det faktum at andejakt ofte drives i vannet…). Ender trykker nemlig ikke, hvilket vil si at den stakkars setteren som har lyst til å «sette» fuglen aldri får gjort dette og må bare krype og krype… og krype… Etter at hr. And hadde vagget seg av sted på tvers av hele gressplenen som er på størrelse med en halv fotballbane skjønte han at den svarte kjøteren ble han ikke kvitt og fant det for godt å fly sin vei. Rex satte seg omtrent i samme sekund som jeg sa «sitt» og alt i alt var det en vellykket andejakt i mine øyne:) Hunden fikk sett fugl, han ventet og sto stille når jeg ba om det og han satte seg når Anton fløy sin vei. Med tanke på at denne gressplenen er såpass aktivt i bruk av mennesker til vanlig tok vi sjangsen på å la Rex leke med denne fuglen. Men, vi vet det er båndtvang og det skal ikke bli en vane. Tross regnvær er det jo egentlig vår og viltet skal få fred i tiden fremover, av og til faller man bare for fristelsen.

Nå skal jeg drikke kakao mens jeg funderer på hvordan en hundetørketrommel kan fungere. Hadde vært utrolig kjekt når bikkja er så gjennomvåt at det renner av han:P