Rondanestien del 1: Oslo- Maridalen

Den første etappen på Rondanestien er en fin dagstur langs Akerselva i Oslo, men fungerer også fint å ta en ettermiddag. Dette er nok Rondanestiens ”snilleste” etappe. Den krever hverken avansert utstyr, god kondis eller erfaring med orientering. Denne etappen er derfor en flott start på turlivet for dem som ikke har vært så mye ute på tur tidligere 🙂

Turkamerater i januarkulde

Turkamerater i januarkulde

Jeg har gått denne turen flere ganger, men Rex har bare vært med en januardag i 2011. Egentlig starter turen ved Operaen, men da vi kom til byen med tog startet vi vår vandring fra Oslo S. Først gikk vi på kryss og tvers gjennom folkemengden inne på Oslo S før vi kom oss ut til Oslo Spektrum/ Grønland. Starten av turen er mye asfalt, folk og trafikk, men ganske snart kommer man inn på de etablerte turstiene langs Akerselva. Fin grusvei og parkfølelse, med både duer, folk og sildrene vann.

Turen fra Operataket opp gjennom byen til oset i Maridalen er på rundt 10 km og turistforeningen har beregnet omtrent 1,5 time på turen. Det synes vi er alt for lite. Ikke fordi ruta er vanskelig eller treg å gå, men fordi det er alt for mye man bør oppleve på veien!

Akerselva har en sentral plass i Oslo, både geografisk og historisk. På folkemunne skiller den mellom østkant og vestkant, mens den antakelig har vært brukt til kraft og industri fra 1200 tallet og nesten helt frem til i dag. Nedre Foss mølle sies å ha vært i kontinuerlig drift fra 1200-tallet og helt frem til 1985! Derfor bør man bruke litt tid langs elva til se og lese om alt som en gang har vært. Enkelte steder underveis er det satt opp skilter med litt informasjon, ellers kan det anbefales å lese seg litt opp på nett i forkant av turen eller kanskje ta med seg en bok på tur? Wikipedia er ikke den perfekte kilden, men det er allikevel en god del å lese her (link), og ikke minst mange lenker til steder å finne mer informasjon. Synes også sidene til miljølære er ganske fine. Les, lær og utforsk 🙂

Som jeg skrev innledningsvis trenger ikke turen all verdens med forkunnskaper, det kan allikevel være lurt å ta med seg et kart man har sett på før turen. Grusstiene langs elva er lette å følge med god skilting mot Maridalen (dårligere mot Rondanestien). Elva er jo meg deg hele tiden. Etter man har kommet seg forbi Grønland er det først i Nydalen det kan bli litt ufordrene. Her forsvinner nemlig elva under bakken en periode, men har du kartet og et våkent blikk med deg bør du finne veien. Skilt finnes nemlig også her om du bare finner det:) Når BI er passert forlates også bybildet med asfalt, duer og høye bygninger ganske så snart.

270415a

Maridalsvannet blir til Akerselva

Man vandrer gjennom parkområder og boligområder på Kjelsås før man omsider når oset der Akerselva renner ut av Maridalsvannet. Her må man velge mellom øst- eller vestsiden av vannet. Vestsiden er der ruta til Rondanestien går, men jeg synes østsiden er finere. Mindre folk, finere vei og flere troll 😉 Begge sider vil gi gode naturopplevelser og etter henholdsvis ca 5km(vest) eller 6km (øst) ankommer dere Hammeren. Herifra går det buss tilbake til byen (Nydalen, linje 54, se ruter.no) en gang i timen.

Korte fakta:
Total lengde på turen: ca 14- 15 km, beregn gjerne 4-5 timer (mye å se underveis)
Kollektivtransport: tog, buss, trikk, t-bane eller seilskute til Operaen. Fra Maridalen buss 51 Nydalen T til Nydalen og T-bane eller busser videre herifra.
Høydepunkt: Strikkede trær og all kulturhistorie man kan finne på veien. Byduer om du spør Rex.
Denne etappen er felles med Jotunheimstien («To stier i en smekk»).

En fin hvilebenk rett etter man har passert oset på østsiden av Maridalsvannet

En fin hvilebenk rett etter man har passert oset på østsiden av Maridalsvannet

Neste etappe vi gikk av Rondanestien var fra Hammeren til Hakadal. Fortellingen om denne turen kommer mot helgen.

Reklamer

Rondanestien: fra storby og asfalt, gjennom dype skoger og kulturlandskap til høye fjell

Sommeren 2014 gjennomførte vi endelig en drøm vi har gått med lenge; Rondanestien. En langtur fra fjorden ved Operaen i Oslo til selveste ”grunnlovsfjellet” Dovre. Passelig nok endte vi med å gå turen i selve jubileumsåret for den norske grunnloven, men det var mer en tilfeldighet enn en plan.

Drømmen og planleggingen av Rondanestien har nemlig vært med oss i mange år.

Sommern  2007  jobbet jeg på Bjørnhollia turisthytte i Rondane. På tunet her står det et stort skilttre med veiansvisninger til turmål i alle himmelretninger. En av dem hadde teksten ”Rondanestien” på seg. Det samme hadde jeg sett på turene i nærområdet til hytta. Nysgjerrigperen i meg våknet; hva var dette for noe? Så fort jeg fikk tilgang på internett tok jeg kontakt med vår alles kjære venn google og fant denne siden: http://rondanestien.turistforeningen.no/ . Her kunne jeg lese om en 460km lang tur fra hjembyen min Oslo og nesten frem til hytta i Trollheimen. Fra et hjemsted til et annet.

250415

Fra et hjem til et annet 🙂 Det nederste bilde har jeg tatt selv, men det øverste har jeg lånt herfra: http://www.travel.com.au/destinations/oslo

Et frø ble sådd og tankene om en langtur begynte ganske snart å spire. Ideen var med meg i mange år, og selv om jeg stadig besøkte nettsiden til turen skulle det ta nærmere fem år før idé ble til handling. Å legge i vei på langtur krever sitt og etter en intens planlegging vinter og vår 2012 var en 28 dagers langtur fra Oslo til hytta planlagt. Alternative rutevalg, steder å få hjelp, muligheter for depot, meny og detaljert pakkeliste ble laget. Trening frem mot turen ble også planlagt i detalj. Det eneste jeg glemte var å gjennomføre alle de planlagte forberedelsene…

14.juli 2012 la vi i vei fra Malungen i Stange. Vi hadde ”lyttet til erfarne fjellfolk” og funnet ut at etappene nærmere Oslo kunne tas som en egen tur. Med friske ben og friskt mot vandet vi lystige av sted mot Tingstadkoia med nesten 25 kilo i sekken og 7 kg i kløven. En etappe på ca 22,5 km lå forran oss. En fin begynnelse, trodde i alle fall den uerfarne langturgåeren. 25kg føles i grunn ikke så tungt når du tar sekken på. Etter 5 km begynner man å kjenne at det kanskje er litt tungt allikevel. Etter 10km begynner du å lure på om det kanskje er litt for tungt, men trøster deg med at kroppen trenger litt tid på å komme i gang med turlivet. Etter 15km er du overbevist om at sekken er tung. Etter 19km begynner du å lure på om 22,5km med 25kg i sekken er en uoverkommelig etappe. Hvordan skal de neste 27 dagene gå?

Etter ca 20km ble det stopp. Fullstendig stopp. I en grøftekant detter jeg sammen og føler meg fullstendig tom.

«Hvordan i alle dager skal jeg klare denne turen om det er så tungt allerde nå? Alle som sa det ble for tøft hadde rett. Dette kommer aldri til å gå. Jeg vil bare legge meg ned her. Gå videre i morgen og bli hentet av pappa.»

 Alt dette raser igjennom hodet mitt mens dagens turfølge mamma prøver å vise sympati og motivere meg for den siste lille biten av dagens etappe. 1,5km igjen, som starter med en bratt oppoverbakke. Uten mamma hadde jeg aldri kommet meg opp den siste biten, jeg hadde lagt meg ned i grøftekanten for natta. Heldigvis hadde mamma både sjokolade og en hjelpende hånd. Sammen fikk vi stablet meg på bena, skritt for skritt kom vi oss opp bakken og frem til kveldens mål; Tingstadkoia. Lykken var stor da vi endelig kunne skimte de mørke tømmerveggene innimellom trærne.Enda hyggeligere var det at det allerede var gjester på hytta som tok oss i mot med et smil, en ferdig oppvarmet hytte og med et vennlig klapp til Rex. Ganske snart lå han sammenkrøllet på liggeunderlaget og purket fornøyd etter en lang dag. For min del ble det en tidlig kveld. Godt med middag (takk for at mamma var med og kunne lage den til meg), enda bedre med søvn og hvile.

280914c

Lykken er en koie i skogen med en myk seng når dagen har vært lang

Dagen etter våknet vi stive, men uthvilte og ved godt mot. Etter en god frokost vandret vi videre på veien mot Rokosjøen der pappa skulle plukke opp mamma, mens jeg og Rex skulle fortsette ferden videre alene mot Svartskogkoia og Hjerkinn. Så langt kom vi aldri. Middagspause ved Rokosjøen endte med at vi nok en gang hørte på erfarne fjellfolk. Når vi var så slitne som vi var etter to dager, hvordan skulle vi da klare 26 dager til? Vi fulgte fjellvettregel nummer åtte: det er ingen skam å snu og ble med i bilen hjem til Oslo. På veien grublet jeg over fjellvettregel nummer en: legg ikke ut på langtur uten trening. Den er faktisk ganske lur… Skuffet og med en bitter ettersmak av nederlag måtte vi innse at forsøk nummer en på Rondanestien feilet.

Men er man en drømmer gir man ikke opp på første forsøk. Jeg tok med meg noen slitsomme og gode erfaringer fra mitt første forsøk. Planleggingen fortsatte. Etappene ble forkortet noe og delt opp, pakkelisten fikk en svært kritisk gjennomgang, teltet ble lagt igjen hjemme og ikke minst; vi fikk lagt inn trening i god tid. Sommeren 2013 var vi (jeg) fortsatt litt skuffet etter fjorårets nederlag og ikke klar for et nytt forsøk. Sommeren 2014 derimot la vi i vei og ved å lære av erfaringene klarte vi å gjennomføre hele turen. Helt alene, bare meg og Rex i 460 km. For en lykke!

301114

Fra turen i 2014

Det er en lang tur, men flott tur i varierende terreng med mye å oppleve underveis. Jeg har funnet frem turdagboka fra skuffen og i ukene fremover vil jeg dele vår tur etappevis. Vi starter med Oslo- Maridalen på mandag, selv om akkurat denne etappen ble gått for flere år siden. Jeg håper vi kan inspirere noen til å ta en langtur selv, kanskje kan våre erfaringer bidra i andres planlegging eller som inspirasjon?

Første hyttebeskrivelse ute: Tingstadkoia :)

Endelig har jeg fått gjort det som har vært planlagt lenge; legge ut beskrivelse av DNT-hytter vi har besøkt. Jeg vet ikke helt om jeg liker måten jeg har gjort det på, men bedre med noe enn ingenting tenkte vi 🙂
Tingstadkoia ble først ut og beskrivelsen finner dere her: http://friluftshund.net/DNTost.php

Vi har besøkt Tingstadkoia to ganger, begge ganger som en del av prosjekt Rondanestien. Første gang vi besøkte koia var i 2012. Da var jeg så sliten ved ankomst at jeg knapt husker noe av hytta, annet enn at den endelig kunne skimtes mellom trærene i den mørke kveldsskogen. Gleden var også stor da vi skimtet hytta så vidt mellom trærene i sommer, men formen var atskillig bedre enn sist. Lettere sekk og mer trening forut for turen hjalp visst…
280914

Da vi besøkte hytta i sommer så hunderommet mest ut som et lagerrom og jeg valgte derfor å la Rex ligge på gulvet rett innenfor døren i hovedrommet. I 2012 var hunderommet et ordentlig rom med seng, vedovn og vindu, så vi regner med at tanken er å få det tilbake til den standarden når oppgraderingen av hovedrommet (deriblant nye senger og madrasser) er fullført. Tingstadkoia er en koselig skogskoie med alle fasiliteter man behøver å tur; vann, vedovn (og ved), et sted å lage mat, et sted å tørke klær og utedo.

280914c

Vinduet til hunderommet kan sees til venstre for døren. Vinduet lengst bort gir lys til hovedrommet på hytta.

Ved ankomst i 2014 var dagen enda lys, solen hadde varmet oss hele veien fra Fløtdamkoia og det gjorde godt å hvile litt i kveldsvarmen utenfor hytta etter 8 timer på tur. Middagen ble spist ute etterfulgt av en tekopp. Livet er godt på tur og Tingstadkoia var et flott sted å bo 🙂

280914b

Rex ville knapt inn og tilbrakte det meste av kvelden utendørs.

280914a

Every great journey starts with the first step… and end with the last…

I sommer har jeg og Rex vært på vandring. Langvandring. Vi startet i slutten av mai/ starten av juni med kortere etapper i nærområdene her hjemme før vi 5.juli tok tog til Hamar og deretter buss til Tobru (ca midt mellom Elverum og Hamar langs riksvei3).

Med fullastet sekk og kløv, friske bein og et eventyr forran oss startet vi vandringen nordover. Gjennom mørke hedmarksskoger opp til Hedmarksvidda og over denne videre mot Ringsakerfjellet, fjelltraktene rundt Øyer mot Ringebu, Venabu og gjennom Rodane. Blant stein, lyng, lav, heilo og sau. Hele veien frem til Hjerkinn. Etter 17 dager på tur, nær 250 kilometer med vandring nådde vi målet etter tidsplanen 21.august: Hjerkinn togstasjon. År med drømming og planlegging var over. Vi har fullført Rondanestien (nesten, det mangler 4 km i Nannestad fortsatt), fra Oslo til Hjerkinn.

130814

Fornøyde vandrere vel framme ved endestasjonen 🙂

Det siste steget ble tatt inn i en ventende mors klem, med far som hoffotograf. Snart ble champagnen sprettet og det ble skålt for en vel gjennomført ekspedisjon. Den firbeinte gikk rett over på potestell. Hunder er hunder.

130814a

Hjertelig velkomst av to- og firbeint 🙂

130814b

Skål og hurra for vel gjennomført tur! 🙂

Tusen takk for turen Rex!

130814c

Etter endt langtur var Rex rask med å finne hvile i skyggen av meg 🙂

Vi forsvinner til fjells for en uke til nå, men håper å kunne bringe glimt og gleder fra turen inn på siden utover høsten. Vi har besøkt mange hundevennlige hytter underveis som fortjener hederlig omtale på siden. Det kommer utover høsten. God tur så lenge! 🙂

Turglade dager…

På onsdag hadde jeg min aller siste eksamen (hurra!) og da var det rett hjem for å pakke sekk.
Torsdag dro vi av sted og vandret langs Rondanestien fra Maridalen til Hakadal. Vi tok buss 51 fra Nydalen til Hammeren (går en gang i timen). Herifra fulgte vi Skjersjøelva opp til Skjersjødammen. Her kan man velge å følge veien eller en natur- og kultursti opp. For oss ble valget enkelt. Natur- og kulturhistorie er noe jeg synes er spennende. Å lese om hva som en gang har vært, prøve å se for seg hvordan det var da steinrøysen forran oss var en aktiv ferdselvei eller hvordan tømmerstokkene dundret nedover elvestrykene. Historisk tømmer- og skogsdrift fasinerer meg. Sammenlignet med livet jeg lever er det rart å tenke på livet i den gamle tømmerskogen der hestene arbeidet og mennene slet. Fra små tømmerkoier og øks, via tunge drag for arbeidshesten til en fartsfylt elvereis før tømmer på vanndrevet sag ble til plank og annet nyttig. Jeg kan ikke annet enn å la meg fasinere, la fantasien jobbe og prøve å se for meg et liv så fjernt fra det jeg selv lever. Det slitet det må ha vært! Jeg er nok en liten tømmerdriftnerd…

Natur- og kulturminnestien forteller ikke bare om tømmerdrift, men også om ferdselsveier, eierskapsforhold, bo- og arbeidsliv for tidligere tiders markabeboere. For meg beriker de små infoplakatene turen, spesielt i kulturlandskap med tydelige spor av mennesker. Framme ved Skjersjødammen kunne vi avslutte kulturminnevandringen med å lese om Oslos første vannkraftverk som var nettopp her. Rørene som førte vannet byttes for tiden ut, etter over 100 år i drift. Bak dammen ligger Skjersjøen vakkert til:

250514d

Skjersjøen en stille sommerdag

Været har disse dagene, som dere ser, vært strålende. Sol fra nesten skyfri himmel og tidvis på kanten til for varmt. Godt er det da med en norsk natur full av rent, friskt vann for både to- og firbeinte! 🙂 (Men ikke fra Skjersjøen, den tilhører Maridalsvannets nedslagsfelt og er en del av drikkevannskilden i Oslo. Vannet herfra må vi finne i springen hjemme).

Videre fra Skjersjøen gikk turen opp bakken til Fagervann der vi spiste lunsj før vi vandrer nedover til svært kjente trakter på Øyungen. Her har vi vært forbi flere ganger på tur, både til fots og med ski på bena. Skar er et vanlig utgangspunkt for turer i denne delen av marka og ligger bare knappe 2,5 km fra Øyungen langs lettgått skogsbilvei. Rondanestien følger videre langs Øyungen opp mot Liggeren går før den svinger østover til Tømte. Egentlig er det her lagt opp til overnatting på Tømtehyttene, men de tar ikke i mot hund så vandret derfor rett forbi til Finntjern. Etter en litt for varm dag hadde jeg pådratt meg migrene, så det første jeg gjorde var å stikke hodet ned i vannet for å kjøle det ned. Finntjern er litt grunt og grumsete, men til en kattevask fungerer det fint selv om svømmingen blir utsatt til større vann. Det ble ganske snart middag for oss begge. Rex fikk sin vanlige meny, mens jeg spiste pasta diParma med picnic-skinke. Man koker opp pastaen etter pakkens anvisning og har så i oppkuttet skinke mot slutten slik at den blir varm. En fin måte å heve Toro-gryta litt på 🙂

250514b

Rex nyter naturen og filosoferer kanskje over livet?

Og så var det bare å nyte kvelden i naturen… Det letteste  jeg har gjort på lenge. Etter månedsvis med skolearbeid, jobb og praksis var det vidunderlig å bare sitte helt i ro. Gjøre ingenting. Bare fuglekvitter og naturens ro. Se på endene som svømte rundt. Fiskene som hoppet og fiskeren på andre siden av vannet som prøvde å få seg mat. Det fikk han dessverre ikke, men det ga jo meg flere fiske å se på utover kvelden. Jeg leste litt bok, klødde Rex bak øret og tenkte for meg selv der jeg satt mitt i naturen at livet er godt. Heldig er jeg som klarer å ta innover meg den roen, stillheten og opplevelsen naturen gir. Syklistene som suste forbi oss på veien tidligere på kvelden hadde helt sikkert også sin opplevelse av natur, men jeg tror ikke de rekker å kjenne roen og balansen naturen gir når de raser innover. Sykling er utrolig gøy og en flott treningsform, for sinnet derimot tror jeg en stille stubbe å sitte på gir mye større utelling.

250514a

Morgenstund ved Finntjern

Etter en flott natt ved Finntjern blant mygg, fuglekvitter og orreleiker ( det var flere i skogene rundt oss) var det tid for frokost. Pannekaker med smør. Sukkeret hadde visst blitt igjen hjemme. Når man sover ute sommerstid våkner man ganske tidlig, derfor har man god tid og kan nyte både utsikt, hundekos og tekopp før sekken pakkes for ferden videre. Med avgang klokken ni hadde de allerede blitt varmt nok for shorts og t-skjorte, men ikke varmere enn at det var behagelig å vandre. Fra Finntjern går man gjennom variert terreng. Fra typisk Nordmark- granskog, gjennom hogstflater fulle av unge løv- og bartrær til man et lite stykke etter Fløyta kommer inn over Gruvåsen og etterhvert Karlshaug naturreservat. Her endrer naturen karakter. Først til lyng- og furuskog før det i selve naturreservatet nesten ser ut som om man er på vei mot fjellet og tregrensen med myrer, røsslyng og steinheller. Lunsjen inntok vi ved Hyttetjern før vi fikk en rask og enkel vei nedover til Hakadal. Herifra kunne vi ta toget hjem, glade og fornøyde etter et døgn i naturen. Måtte det snart bli flere av dem tenkte vi.

Og det ble det! I dag har vi vært på tur til Enebakk med Arya og Aina. Ferden gikk til kjentmannspost 48 syd på Andersrudåsen. Det skrytes av utsikten over Bindingsvann. For oss klarte den ikke helt å veie opp for det stoore industriområdet på andre siden av vannet. I rett vinkel kan man nyte utsiket over vannet uforstyrret, men industrien bråker likefullt i bakgrunnen. Vi valgte en annen rute enn den beskrevet i kjentmanssheftet og fikk derfor en real utfordring for samarbeid og fysikk i dag. Gikk til «NATO-tårnet» og derfra på kompasskurs og orienteringsevne rett gjennom skogen. Opp og ned i ulendt terreng før vi en topp for tidlig nesten satt fast. Her var det stupbratte sider, hvordan komme oss ned i dalen og over på riktig høyedrag? Vi måtte først trekke nesten til enden av ryggen vi gikk på før vi brukte alt vi hadde av fjellgeitgener til å klatre oss ned bratte sider. Godt med hund som har vært med før og vet både hva vent, hopp og løfting betyr. Etter lunsj på toppen slo vi ny kompasskurs mot en høyspentledning og fulgte den gjennom nye kuperte utfordringer tilbake til veien. Posten er mer verdt disse utfordringene enn utsikten. Gøy å få utfordret fjellgeita i seg selv og orienteringsevnene litt. Flink hund har jeg og! 🙂

250514

Skogstrollet Rex etter å ha rullet og kost seg i lyngen

 

Sekken er pakket, værmeldingen dårlig og vi er klare for tur…

Siden sommerNorge tydeligvis ikke har planer om å tilby så mye annet enn regn trosser vi vær og værmelding for litt naturopplevelse.

Sekken er pakket og endte på 22 kg, kløven endte på 7kg og i morgen tidlig reiser vi avsted for å begynne vandringen nordover mot Rondane og Hjerkinn. Målet er å gå Rondanestien fra litt nord for Eidsvoll og videre. 18 dager er satt av, så får vi se hvordan det går.

Håper på sporadisk blogging underveis.

 

God sommer!

En tåkelagt tur gjennom Skarvheimen…

Uten verdens beste turkamerat (Rex) startet jeg vandringen fra Haugastøl innover Skarvheimen mandag formiddag sammen med verdens nest beste turkamerater: Carita og Føyke. Opprinnelig plan var å gå fra Haugastøl gjennom Skarvheimen og ned Aurlandsdalen . Kombinasjonen av litt ugjennomtenkt pakking (=tunge sekker) og dårlig vært førte til at vi droppet siste del av turen og avsluttet den heller med ett hyggelig opphold på Geitrygghytta der vi ble hilst velkommen av denne gjengen:

Dag en ble gjennomført i relativt fint vær, utover dag to grånet det på og vi måtte til slutt slå leir fordi tåken lå så tett at vi ikke så veien videre. Store snømengder gjorde også sitt for å vanskeliggjøre orienteringen. På dag tre (onsdag) våknet vi til like tett tåke som vi hadde lagt oss i og lå en time eller to i teltet etter frokost mens vi håpet på lettere vær. Det fikk vi ikke i nevneverdig grad, men nok til at vi fant veien videre fra leirplassen. Hele onsdagen gikk vi i tåkeland. Det er mystisk og litt fint de første to timene, etter det blir man i grunn ganske lei av å kun se 60- 150 meter. Alt landskap blir likt og man kunne jo nesten egentlig stått stille og opplevd det samme… Heldigvis ble det noe lettere tåke enkelte steder som ga oss ett glimt av noe jeg tror er en veldig flott fjellheim og andre ganger tettet tåken seg slik at vi fikk brynet oss litt ekstra på orienteringen. Men for det meste var det grått og ensformig vandring, ser man bort fra litt opp og ned på varierende underlag. Gleden var derfor stor når vi begynte  å finne kjennemerker som vitnet om at vi nærmet oss Geitrygghytta. Her fikk vi en flott kveld, god middag og jeg sov som ett lite barn hele natten. Carita derimot måtte dessverre bruke halve natten på å gi selskap til Føyke som ikke syntes tilværelsen i vedskjulet var spesielt kul. Uling hele natten lang, men vi var visst de eneste som hadde hørt det….

Fullstendig turreferat fra turen kommer etterhvert på nettsiden, i mellomtiden får dere ett lite tåkebilde: