Andre søndag i advent…

Innimellom snø og is skimtes grønne gresstuster… Sommeren gikk brått til vinter, i kveld kjennes det nesten som om våren er i anmarsj allerede. Plussgrader, smeltende snø og en mild vind som inviterer naboens julepyntede hagegran til en glitrende desember dans. Vi har kommet oss en uke inn i desember og til andre søndag i advent.

061215

Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede
De står og skinner for seg selv og oss som er tilstede
Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede

Adventsvers av Inger Hagerup

I fjor ble det bare til at jeg skrev om gleden første søndagen i advent (link), så da passer det vel at jeg føler opp i år med å skrive noen ord om håp andre søndagen i advent?

Håp kan være så mangt, men uansett hva hver og en av oss har som håp handler det om troen på noe positivt. At det ligger noe forran oss vi kan se frem til. Noen håper på en god juletid, at eksamener skal gå bra og at vi skal få en hvit jul med godt skiføre. I et blogginnlegg om håp ville det vært naturlig å skrive om nyhetsbildet de siste ukene. Om de som har søkt til oss i håpet om en bedre fremtid, om håpet for at verdens ledere skal samles om en ny, bindene klimaavtale eller om at de skal finne løsninger på konflikter uten at flere menneskeliv går tapt… Men her er så mye sagt av så mange allerede at alt jeg ønsker å si er at jeg håper vi snart kan se en annen måte å føre nettdebatter på. Frontene står steile mot hverandre, så opptatt av egne meninger at det blir viktigere å stemple motparten som det ene eller det andre fremfor å høre hva det er motparten egentlige sier. Jeg håper vi alle kan ta ansvar for oss selv og bidra til mer konstruktive debatter der løsninger og muligheter blir viktigere enn å klassifisere eller stemple dem vi er uenige med.

Håp handler om å tro på at ting kan endre seg, at det ligger noe positivt forran oss. Vi nærmer oss slutten av et år og starten på et nytt. Hvilke muligheter ser vi? Hvilke mål har vi? Jeg har de siste årene byttet ut nyttårsforsett med mål for året. Det høres litt mer positivt ut og for meg fungerer det bedre. Målene er jo på mange måter håp for året som kommer. Hva kan jeg få til i år? Hva kan dette året gi meg? Noen ganger blir håp til skuffelse, men da er det viktig å ikke stenge døren for nye håp. Det dukker alltid opp noe nytt 🙂

Noen små tanker om håp en søndagskveld, fra en som håper skiføret snart kommer for å bli vinteren igjennom! 🙂

 

Reklamer

Tilbakeblikk: 6 rarieteter med Rex…

Sliten i hodet etter en lang dag med undervisning og planlegging av mer undervisning, trykket jeg meg inn på arkivet til bloggen. Mest for å se hva jeg en gang hadde skrevet og kanskje finne litt inspirasjon. Fant litt av hvert, men et innlegg syntes jeg var såpass morsomt at jeg vil dele et utdrag av det på nytt.

Vi bodde på denne tiden i kollektiv på Lillehammer med blant annet lapphunden Aiko (herlig fyr, vi savner han). Studentlivets glade dager på levd til det fulle og vi hadde denne dagen vært på skitur. En oppfordring kom fra en annen hundekompis, Hawkeye, om at Rex skulle skrive seks rarieteter om seg selv. Mye passer godt enda. Innlegget er fra 29.november 2007. God lesing 🙂

Så her kommer Rex med sine rarieteter:

1. Rot, finnes det noe bedre?
Jeg elsker rot ( noe som i og for seg er bra, for mer rotete menneske enn Sigrid tror jeg ikke finnes…). Harde permer, dunjakker, tepper (som ligger på feil plass vel og merke. de som nesten er revet ned av sofaen er best, da får jeg akkurat plass til rumpa), cder, bilder, plakater, klær. Alt som ikke egentlig hører hjemme på gulvet er rett og slett formidabelt som liggeplass. Bulkete er fint (da kan man finne et bra sted å hvile hodet på), men så lenge det ikke hører til på gulvet er det bra nok for meg:)

2. Bjeff, bjeff uten å egentlig ha noe å bjeffe for
Hvem har egentlig sagt at man faktisk må ha noe å bjeffe for? Jeg digger bjeffing, helst litt sånn plutselig og overraskende, da rekker ikke Sigrid å reagere før jeg er ferdig. Jeg foretrekker de høye bjeffene (da hører flest mulig at jeg kommer), men bare noen få av gangen (vil jo ikke bli funnet). Sigrid ser ikke ut til å sette så pris på dette, men når hun blir sint bare løper jeg ved siden av henne, ser på henne med store runde øyne (omtrent som «pus in booths» fra shrek) for så å løpe frem og bjeffe litt til når hun ikke lenger er sint. Herlig!

3. Mat er for pyser!
Noen mener at vi hunder absolutt må ha i oss så og så mye av næring hver dag. Jeg derimot tenker som så at et naturlig kosthold må være det beste og ser derfor ingen grunn til å spise hver dag. Vel blir man sulten etter en dag eller to, men da kan man jo heller begynne å spise igjen da. Sigrid prøver å lure meg med de lekreste tilsetninger, men skal man være en heit hannhund kan man ikke spise for mye. Må passe vekta vettu 😉
(Noe jeg har klart formidabelt i høst, ikke tippet 23 kg en eneste gang. YAY!)

4. Kloke hoder veier mye
Hodet mitt er fullt av kunnskap om fugler, spor, nabolagets hendeleser (leser jo avisen flere ganger daglig), tanker og funderinger så da er det godt å hvile det tunge hodet litt nå og da. Er i grunn ikke så nøye hva det er så lenge jeg slipper å holde hodet oppe selv. Bord, vinduskarmer, sko, vedkubber, Aiko, snøballer, mennesker… alt funker, men menneskefang er blant favorittene. De er myke, varme og følger gjerne med en behagelig kløing bak øret.

5. Meditasjon
En hver topputøver vet at et rolig sinn, en kontrollert psyke og tankemessig gjennomgang av handlingene gir de beste resultatene, derfor passer jeg på å meditere flere ganger daglig. Det å bare sitte helt stille i stua f.eks å tømme hodet for tanker hjelper meg å prestere bedre når rypene skal finnes og helst fanges (men det siste går ikke så bra, søren at jeg ikke har vinger… uansett hvor fort jeg løper forsvinner de av sted oppover mot det blå).

6. Vinterlager
Som et ledd i mitt arbeid med å opprettholde et naturlig kosthold tar jeg gladelig imot enhver «snack» fra Sigrid, slik som griseører, tørrfisk, bein ol. for så å lagre dem i buret mitt. På denne måten vet jeg at jeg alltid har et lager i bakhånd om det skulle komme krisetilstander. Eneste problemet er at Aiko også har nese og klarer å rote seg frem til dem. Han blir også, av en eller annen merkelig grunn (jeg gjør jo tross alt bare taktiske grep for fremtiden), fryktelig sinna og bråkete om jeg plukker opp noen av de store lærhudbeina som Kristine har lagt på gulvet i stua. Finders keepers tenker nå jeg, men er ikke sikker på om han er enig… merkelig…

Da de fleste av hundevennene mine ikke er virituelle har jeg ikke så mange å utfordre, men Aiko er på nett så han blir herved utfordret (blogg nedlagt og link tatt vekk i 2015 🙂 )

Lurt trill rundt…

Det finnes vel enda noen som tviler, men jeg er av dem som tror på at jorden er en trillrund kule som tyngekraften er ansvarlig for at vi ikke detter av. Det er basiskunnskap at jorden snurrer rundt og rundt hver eneste dag. I det siste har den nok snurret litt for fort. Iallefall har den snurret fort nok til å lure oss trill rundt her på friluftshund.net. 

I forrige innlegg skrev jeg om endringen i luften og tydelige tegn på at vi nærmet oss kaldere tider. Hurra for høsten tenkte vi. Mørke kvelder og kjøligere dager. Tiden der bålkosen får en ekstra dimensjon av kos. Tellus hadde visst andre planer. De siste to dagene har solen stekt fra nesten skyfri himmel og termometeret har kommet skremmende nært 30 grader. I skrivende stund er det enda 17,5 grad ute. Kanskje var vi litt tidlig ute med å ønske høsten velkommen? Sommeren ville visst ikke forlate oss helt enda. Det er jo litt hyggelig. Noen dager ekstra med grillkos, rene labber etter tur og late dager i solens varmende stråler.

Late, varme soldager- her ved Tjappo

Late, varme soldager- her ved Tjappo

 

 

Første minusgrad observert…

Da vi våknet imorges var det noe eget med lufta som kom inn vinduet. Den var litt skarpere, litt friskere og en snikende forventning ble skapt. Var det kanskje kaldt ute? Kan vi snart skimte snøen i det fjerne?

Det var plussgrader da vi sto opp i dag, hele to stykker til og med, men i natt bikket omsider gradestokken ned til -0,9 her hos oss også. Drømmen om vinterkulde er innen rekkevidde! 😉
Ikke at vi egentlig skal stresse så alt for mye, er ikke uvanlig at snøen lar vente på seg helt frem mot jul i Oslo. Kanskje til og med over jul, men jeg gir aldri opp håpet om masse snø og gode skiforhold!

Oppkvikkede og glade over lovende nattetemperaturer slang vi (jeg) i dag på oss joggeskoene og pushet kondisjonen litt. Trenger sin trim den også skal vi være klare for lange skiturer til vinteren. Løp ca 30 min med variert fartslek i terrenget. Pusten fungerte bra, men mot slutten ble jeg plutselig helt tom for energi i kroppen. Mulig jeg hadde gått litt lenge uten mat. Godt å komme seg ut å kjenne på den friske lufta iallefall. Høstløping er fin aktivitet mens man venter på vinteren. Rex var som vanlig en flott løpehund. Trakk for det meste helt jevnt og holdt godt tempo. Om det bare hadde vært slik på ski også 😉