De siste skritt er gått…

Overskriften på dette innlegget høres kanskje dramatisk ut, heldigvis er det svært lite dramatikk å melde i dag. Det vi derimot kan melde om er stolthet over egen innsats. Som skrevet tidligere har jeg og Rex i sommer vandret fra Oslo- Hjerkinn langs Rondanestien. Grunnet dårlig merking sammenblandet med litt dårlig kartlesing manglet vi ca 3-4 km for at vi kunne si oss helt ferdig med turen. De siste kilometrene har vi gått i dag, delvis langs vei og delvis i skogen. I regnvær. Jeg må innrømme at det i grunn føltes litt meningsløst å labbe der langs asfalten. Samtidig var det jo absolutt ikke meningsløst. De siste stegene vi gikk i dag gjorde at vi virkelig har fullført de 460 kilometrene vi begynte på i mai. Nå skal de siste datoene skrives inn før registreringskortene sendes inn og vi forhåpentligvis får beviset for god innsats i posten 🙂
Et av våre store mål er dermed nådd 🙂

Takk for turen Rex, nok en gang har du vært en formidabel turkamerat! 🙂

221014

Våt turhund ser noe spennende i skogen

På sopptur…

Endelig har også jeg kommet meg i ut i skogen på soppsanking. Jeg er så heldig at jeg har en soppekspert i vennekretsen og i forrige uke kom vi oss ut på tur i skogen. Sopptur er en litt stille aktivitet der man går sakte fremover mens man leter intenst på bakken. For en fuglehund er det regelrett litt kjedelig og meningsløst, så Rex ble igjen hjemme. Som representant for avdeling «hund» hadde jeg derfor med meg Burre:

211014

Burre omfavner en… slimsopp?

Vi var ute et par timer og fatt en del ulik sopp. Mye traktkantarell som ble med hjem, men også en del sopp som hverken burde spises eller fristet å spise…

211014d

Disse soppene var i kategorien «må ikke spises». Jeg har tidvis hukommelse som en gullfisk, men jeg husker at de ble kategorisert som giftige. Fine farger mot den grønne mosen derimot, det hadde de 🙂

211014c

Når sopp har begynt å spise sopp… da er det best å la naturen ta seg av soppen selv… Litt spesielt, men samtidig litt vakkert 🙂

Min gode venn Marckus bestod soppsakkyndigeksamen nå i høst og kan virkelig sine saker. Soppfunn som ikke var åpenbare (imotsetning til f.eks kantarellen) ble nøye studert og vurdert før de enten ble igjen i skogen eller kom med i kurven hjem.

211014a

Marckus på jobb. Akkurat her var det et større parti med Traktkantarell 🙂

Akkurat i det vi vurderte hvor vi skulle ta lunsjrasten begynte det så vidt å dryppe noen dråper ned fra himmelen. Da valgte vi å returnere til bilen med fangsten. Et godt valg, vi rakk så vidt å komme oss inn i bilen med sopp og sekker før det høljet ned utenfor. Da var det bare å avslutte dagens jakt for heller å ta med fangsten hjem.

211014e

Masse deilig traktkantarell. Disse ble forvellet og deretter fryst ned for å spares til senere. Juletilbehøret er sikret 🙂

Det meste av soppen ble behandlet og spart til en senere anledning, men etter en småvåt og fin dag i skogen måtte vi så klart smake på fangsten. Soppsuppe ble dagens middag:

211014b

Nam, nam!

Oppskriften er enkel:

Forvell en passende mengde sopp (bruk den soppen du har i kurven, blanding er bra).
Samtidig smørstekes rotgrønnsaker etter ønske til de blir blanke i en kjele.
Hell kraften som kommer ut av soppen over i kjelen (men sørg for at all sopp blir forvellet).
La grønnsaker og kraft surre noe før melk/rømme/ fløte og krydder tilsettes etter smak. Salt og pepper er klassikere men ulike urter, litt chili og kanskje en dæsj vin(/eddik) kan også være godt. La det hele småkoke til smak og konsistens er som ønsket. Tilsett sukkerertene helt mot slutten (de smaker best litt småcrunchy).

Brødet var ikke mer avansert enn en pinnebrøddeig som ble stekt i ovnen siden regnet tok lunsjpausen vår. Kjevles ut til passe tykkelse og stekes på 150- 175 grader midt i ovnen til det er gyllent. Smør platen med olje, krydre gjerne brødet og snu det underveis dersom den ene siden blir raskere stekt enn den andre.

Første hyttebeskrivelse ute: Tingstadkoia :)

Endelig har jeg fått gjort det som har vært planlagt lenge; legge ut beskrivelse av DNT-hytter vi har besøkt. Jeg vet ikke helt om jeg liker måten jeg har gjort det på, men bedre med noe enn ingenting tenkte vi 🙂
Tingstadkoia ble først ut og beskrivelsen finner dere her: http://friluftshund.net/DNTost.php

Vi har besøkt Tingstadkoia to ganger, begge ganger som en del av prosjekt Rondanestien. Første gang vi besøkte koia var i 2012. Da var jeg så sliten ved ankomst at jeg knapt husker noe av hytta, annet enn at den endelig kunne skimtes mellom trærene i den mørke kveldsskogen. Gleden var også stor da vi skimtet hytta så vidt mellom trærene i sommer, men formen var atskillig bedre enn sist. Lettere sekk og mer trening forut for turen hjalp visst…
280914

Da vi besøkte hytta i sommer så hunderommet mest ut som et lagerrom og jeg valgte derfor å la Rex ligge på gulvet rett innenfor døren i hovedrommet. I 2012 var hunderommet et ordentlig rom med seng, vedovn og vindu, så vi regner med at tanken er å få det tilbake til den standarden når oppgraderingen av hovedrommet (deriblant nye senger og madrasser) er fullført. Tingstadkoia er en koselig skogskoie med alle fasiliteter man behøver å tur; vann, vedovn (og ved), et sted å lage mat, et sted å tørke klær og utedo.

280914c

Vinduet til hunderommet kan sees til venstre for døren. Vinduet lengst bort gir lys til hovedrommet på hytta.

Ved ankomst i 2014 var dagen enda lys, solen hadde varmet oss hele veien fra Fløtdamkoia og det gjorde godt å hvile litt i kveldsvarmen utenfor hytta etter 8 timer på tur. Middagen ble spist ute etterfulgt av en tekopp. Livet er godt på tur og Tingstadkoia var et flott sted å bo 🙂

280914b

Rex ville knapt inn og tilbrakte det meste av kvelden utendørs.

280914a

Høstlig…

I dag våknet vi til grå himmel og 14 grader (endelig litt kjøligere!). Ute var det vått  både på bakken og på bladene, tydelig at det har regnet i natt. Rex går nå på fire ben og er så godt som haltfri. Det blir nok «båndtvang» noen dager til, men han kan iallefall begynne å surre fritt. Noe han på morgenturen utnyttet til å lese gatas siste nytt. Rundt her vi bor er det mange hunder og blant dem flere hannhunder. Alle som har hatt en hannhund vet hvor viktig det er for den å skvette over der andre har skvettet før, her er Rex intet unntak. Den faste runden vår har flere faste hjørner som alltid må skvettes på, både av Rex og alle de andre hannhundene som passerer forbi. Her diskuteres det nok intenst hvem som egentlig eier dette området. Sannsynligvis en endeløs debatt…

Kongen av lokalskogen ;)

Kongen av lokalskogen 😉

Med en varm sommer og nå fuktig vær popper det opp sopp hist og her. Selv kan jeg (dessverre) så og si ingenting om sopp. Jeg vet om en del gode matsopper og at rød fluesopp er farlig, men jeg er alt for svak på å kjenne igjen matsoppene i skogen. Har en kamerat som er veldig flink med sopp, får høre om vi ikke kan ta en fellestur en dag. Hadde vært moro å få litt matsopp rett fra naturen. Det smaker tross alt litt bedre enn masseprodusert champignon 😉 Fant en sopp på turen vår i dag. Noen som vet hva slags sopp det er?

Sopp og tre nøtter til askepott

Sopp og tre nøtter til askepott

Like etter frokost begynte regnet å sile ned ute, noe det fortsatte med store deler av formiddagen. Det motiverer til innekos og inneaktiviteter. Rykende varm tekopp og litt oppdatering på nettsiden (friluftshund.net for dere som kommer rett til bloggen). Ikke de store tingene i dag, men har laget et nytt banner og begynt med litt mer høstlige farger

Et feiltråkk som endret planene…

Nå skulle vi egentlig vært langt inne i svenske fjell på leting etter ryper og skogsfugl. Istedenfor sitter vi her i byen, jeg forran en PC-skjerm og Rexern ligger med bena i været på plassen sin. Hvorfor er ikke friluftshund på jakt?

Fordi vi rett før helgen fikk et feiltråkk som førte til at planene måtte endres. Jeg var ute på beitene her med Rex og trente på innkalling. Han hadde flere fine innkallinger, så på siste skulle jeg la han gå litt lenger ut. Plutselig piper han til. Først skjønner jeg ikke helt hvorfor, men da han snur og kommer innover mot meg skjønner jeg det fort. Noe har skjedd med ene frambeinet. Han halter først sterkt (mens han fortsatt prøver å løpe meg i møte, flink inkallingshund), men det utvikler seg raskt til en trebent hund. Prøver å hvile litt før vi vender nesene hjemover. Det hjelper ikke. Til slutt må jeg bære Rex ut fra beite vi trente på da han nektet å gå på det ulendte jordet. På veien utenfor er det litt lettere å gå, men han vil fortsatt bare bruke tre ben. Undersøkelsene «i felt» viser ingen tydelige årsaker, men han ømmer seg noe da jeg bøyer opp håndleddet på høyre framben. Vi tusler, hviler og bærer litt om hverandre til vi omsider er hjemme. Han blir litt bedre utover kvelden, men noen klar diagnose får vi aldri. Eldrene hund + ulendt terreng + uheldig feiltråkk= sannsynlig årsak. Diagnosen er antakelig en strekk eller noe i den kategorien. Medisinen ble Rimadyl og ro.

090914

Glad og flink inkallingshund, før feiltråkket 🙂

Dagen etter er det avreisedag og Rex halter fortsatt. Uten hundepasser og med spennende utfordringer servert kvelden før for meg blir det til at årets jaktuke blir avlyst for vår del. Skitt jakt til de andre. Måtte Tello få sin første rype 🙂 

I sympati (?) med Rex klarte jeg selv å tråkke over på den foten som fikk en strekk i sommer på lørdagens kveldstur. Det har vært en rolig helg…

 

Lurt trill rundt…

Det finnes vel enda noen som tviler, men jeg er av dem som tror på at jorden er en trillrund kule som tyngekraften er ansvarlig for at vi ikke detter av. Det er basiskunnskap at jorden snurrer rundt og rundt hver eneste dag. I det siste har den nok snurret litt for fort. Iallefall har den snurret fort nok til å lure oss trill rundt her på friluftshund.net. 

I forrige innlegg skrev jeg om endringen i luften og tydelige tegn på at vi nærmet oss kaldere tider. Hurra for høsten tenkte vi. Mørke kvelder og kjøligere dager. Tiden der bålkosen får en ekstra dimensjon av kos. Tellus hadde visst andre planer. De siste to dagene har solen stekt fra nesten skyfri himmel og termometeret har kommet skremmende nært 30 grader. I skrivende stund er det enda 17,5 grad ute. Kanskje var vi litt tidlig ute med å ønske høsten velkommen? Sommeren ville visst ikke forlate oss helt enda. Det er jo litt hyggelig. Noen dager ekstra med grillkos, rene labber etter tur og late dager i solens varmende stråler.

Late, varme soldager- her ved Tjappo

Late, varme soldager- her ved Tjappo

 

 

Frihet! Hurra- hilsen Rex :)

Etter en lang, flott og varm sommer våknet vi i dag opp til noe annet. Det er fortsatt varmt ute, men skyene har samlet seg, luften er litt skarpere og det er noe med vinden og regndråpene som er annerledes. Det ser kanskje ut som det samme været som vi hadde forrige uke, men noe i luften forteller oss at vi er på vei mot kaldere tider. Kveldene har forlengst mørknet sammenlignet med sommernettenes endeløse lys.

Dagens tur gikk på sommerbeitene som kuene nå har reist hjem fra. Rex snuste litt hit og litt dit, mens jeg vandret i egne tanker. Da slo det meg plutselig; vi har passert 20. august! Med andre ord er båndtvangen over og den firbeinte kunne omsider få anledning til å strekke fritt på bena. Først skjønte ikke helt Rex at han var løs, men ganske snart våknet han til liv og beitene ble rundet raskere enn man fikk sagt «fri». Jeg hadde ikke med kamera i dag, men dette bildet jeg tok under en fototur i sommer er ganske beskrivende for dagen:

310814

Every great journey starts with the first step… and end with the last…

I sommer har jeg og Rex vært på vandring. Langvandring. Vi startet i slutten av mai/ starten av juni med kortere etapper i nærområdene her hjemme før vi 5.juli tok tog til Hamar og deretter buss til Tobru (ca midt mellom Elverum og Hamar langs riksvei3).

Med fullastet sekk og kløv, friske bein og et eventyr forran oss startet vi vandringen nordover. Gjennom mørke hedmarksskoger opp til Hedmarksvidda og over denne videre mot Ringsakerfjellet, fjelltraktene rundt Øyer mot Ringebu, Venabu og gjennom Rodane. Blant stein, lyng, lav, heilo og sau. Hele veien frem til Hjerkinn. Etter 17 dager på tur, nær 250 kilometer med vandring nådde vi målet etter tidsplanen 21.august: Hjerkinn togstasjon. År med drømming og planlegging var over. Vi har fullført Rondanestien (nesten, det mangler 4 km i Nannestad fortsatt), fra Oslo til Hjerkinn.

130814

Fornøyde vandrere vel framme ved endestasjonen 🙂

Det siste steget ble tatt inn i en ventende mors klem, med far som hoffotograf. Snart ble champagnen sprettet og det ble skålt for en vel gjennomført ekspedisjon. Den firbeinte gikk rett over på potestell. Hunder er hunder.

130814a

Hjertelig velkomst av to- og firbeint 🙂

130814b

Skål og hurra for vel gjennomført tur! 🙂

Tusen takk for turen Rex!

130814c

Etter endt langtur var Rex rask med å finne hvile i skyggen av meg 🙂

Vi forsvinner til fjells for en uke til nå, men håper å kunne bringe glimt og gleder fra turen inn på siden utover høsten. Vi har besøkt mange hundevennlige hytter underveis som fortjener hederlig omtale på siden. Det kommer utover høsten. God tur så lenge! 🙂

Turglade dager…

På onsdag hadde jeg min aller siste eksamen (hurra!) og da var det rett hjem for å pakke sekk.
Torsdag dro vi av sted og vandret langs Rondanestien fra Maridalen til Hakadal. Vi tok buss 51 fra Nydalen til Hammeren (går en gang i timen). Herifra fulgte vi Skjersjøelva opp til Skjersjødammen. Her kan man velge å følge veien eller en natur- og kultursti opp. For oss ble valget enkelt. Natur- og kulturhistorie er noe jeg synes er spennende. Å lese om hva som en gang har vært, prøve å se for seg hvordan det var da steinrøysen forran oss var en aktiv ferdselvei eller hvordan tømmerstokkene dundret nedover elvestrykene. Historisk tømmer- og skogsdrift fasinerer meg. Sammenlignet med livet jeg lever er det rart å tenke på livet i den gamle tømmerskogen der hestene arbeidet og mennene slet. Fra små tømmerkoier og øks, via tunge drag for arbeidshesten til en fartsfylt elvereis før tømmer på vanndrevet sag ble til plank og annet nyttig. Jeg kan ikke annet enn å la meg fasinere, la fantasien jobbe og prøve å se for meg et liv så fjernt fra det jeg selv lever. Det slitet det må ha vært! Jeg er nok en liten tømmerdriftnerd…

Natur- og kulturminnestien forteller ikke bare om tømmerdrift, men også om ferdselsveier, eierskapsforhold, bo- og arbeidsliv for tidligere tiders markabeboere. For meg beriker de små infoplakatene turen, spesielt i kulturlandskap med tydelige spor av mennesker. Framme ved Skjersjødammen kunne vi avslutte kulturminnevandringen med å lese om Oslos første vannkraftverk som var nettopp her. Rørene som førte vannet byttes for tiden ut, etter over 100 år i drift. Bak dammen ligger Skjersjøen vakkert til:

250514d

Skjersjøen en stille sommerdag

Været har disse dagene, som dere ser, vært strålende. Sol fra nesten skyfri himmel og tidvis på kanten til for varmt. Godt er det da med en norsk natur full av rent, friskt vann for både to- og firbeinte! 🙂 (Men ikke fra Skjersjøen, den tilhører Maridalsvannets nedslagsfelt og er en del av drikkevannskilden i Oslo. Vannet herfra må vi finne i springen hjemme).

Videre fra Skjersjøen gikk turen opp bakken til Fagervann der vi spiste lunsj før vi vandrer nedover til svært kjente trakter på Øyungen. Her har vi vært forbi flere ganger på tur, både til fots og med ski på bena. Skar er et vanlig utgangspunkt for turer i denne delen av marka og ligger bare knappe 2,5 km fra Øyungen langs lettgått skogsbilvei. Rondanestien følger videre langs Øyungen opp mot Liggeren går før den svinger østover til Tømte. Egentlig er det her lagt opp til overnatting på Tømtehyttene, men de tar ikke i mot hund så vandret derfor rett forbi til Finntjern. Etter en litt for varm dag hadde jeg pådratt meg migrene, så det første jeg gjorde var å stikke hodet ned i vannet for å kjøle det ned. Finntjern er litt grunt og grumsete, men til en kattevask fungerer det fint selv om svømmingen blir utsatt til større vann. Det ble ganske snart middag for oss begge. Rex fikk sin vanlige meny, mens jeg spiste pasta diParma med picnic-skinke. Man koker opp pastaen etter pakkens anvisning og har så i oppkuttet skinke mot slutten slik at den blir varm. En fin måte å heve Toro-gryta litt på 🙂

250514b

Rex nyter naturen og filosoferer kanskje over livet?

Og så var det bare å nyte kvelden i naturen… Det letteste  jeg har gjort på lenge. Etter månedsvis med skolearbeid, jobb og praksis var det vidunderlig å bare sitte helt i ro. Gjøre ingenting. Bare fuglekvitter og naturens ro. Se på endene som svømte rundt. Fiskene som hoppet og fiskeren på andre siden av vannet som prøvde å få seg mat. Det fikk han dessverre ikke, men det ga jo meg flere fiske å se på utover kvelden. Jeg leste litt bok, klødde Rex bak øret og tenkte for meg selv der jeg satt mitt i naturen at livet er godt. Heldig er jeg som klarer å ta innover meg den roen, stillheten og opplevelsen naturen gir. Syklistene som suste forbi oss på veien tidligere på kvelden hadde helt sikkert også sin opplevelse av natur, men jeg tror ikke de rekker å kjenne roen og balansen naturen gir når de raser innover. Sykling er utrolig gøy og en flott treningsform, for sinnet derimot tror jeg en stille stubbe å sitte på gir mye større utelling.

250514a

Morgenstund ved Finntjern

Etter en flott natt ved Finntjern blant mygg, fuglekvitter og orreleiker ( det var flere i skogene rundt oss) var det tid for frokost. Pannekaker med smør. Sukkeret hadde visst blitt igjen hjemme. Når man sover ute sommerstid våkner man ganske tidlig, derfor har man god tid og kan nyte både utsikt, hundekos og tekopp før sekken pakkes for ferden videre. Med avgang klokken ni hadde de allerede blitt varmt nok for shorts og t-skjorte, men ikke varmere enn at det var behagelig å vandre. Fra Finntjern går man gjennom variert terreng. Fra typisk Nordmark- granskog, gjennom hogstflater fulle av unge løv- og bartrær til man et lite stykke etter Fløyta kommer inn over Gruvåsen og etterhvert Karlshaug naturreservat. Her endrer naturen karakter. Først til lyng- og furuskog før det i selve naturreservatet nesten ser ut som om man er på vei mot fjellet og tregrensen med myrer, røsslyng og steinheller. Lunsjen inntok vi ved Hyttetjern før vi fikk en rask og enkel vei nedover til Hakadal. Herifra kunne vi ta toget hjem, glade og fornøyde etter et døgn i naturen. Måtte det snart bli flere av dem tenkte vi.

Og det ble det! I dag har vi vært på tur til Enebakk med Arya og Aina. Ferden gikk til kjentmannspost 48 syd på Andersrudåsen. Det skrytes av utsikten over Bindingsvann. For oss klarte den ikke helt å veie opp for det stoore industriområdet på andre siden av vannet. I rett vinkel kan man nyte utsiket over vannet uforstyrret, men industrien bråker likefullt i bakgrunnen. Vi valgte en annen rute enn den beskrevet i kjentmanssheftet og fikk derfor en real utfordring for samarbeid og fysikk i dag. Gikk til «NATO-tårnet» og derfra på kompasskurs og orienteringsevne rett gjennom skogen. Opp og ned i ulendt terreng før vi en topp for tidlig nesten satt fast. Her var det stupbratte sider, hvordan komme oss ned i dalen og over på riktig høyedrag? Vi måtte først trekke nesten til enden av ryggen vi gikk på før vi brukte alt vi hadde av fjellgeitgener til å klatre oss ned bratte sider. Godt med hund som har vært med før og vet både hva vent, hopp og løfting betyr. Etter lunsj på toppen slo vi ny kompasskurs mot en høyspentledning og fulgte den gjennom nye kuperte utfordringer tilbake til veien. Posten er mer verdt disse utfordringene enn utsikten. Gøy å få utfordret fjellgeita i seg selv og orienteringsevnene litt. Flink hund har jeg og! 🙂

250514

Skogstrollet Rex etter å ha rullet og kost seg i lyngen