Sikre vårtegn…

Det ligger enda snø i marka, men der har vi (dessverre) ikke vært på lenge. Her nede i «lavlandet» derimot er våren i gang for fullt. Hver eneste dag blir morgenturen vår forskjønnet med våryr sang. Fuglene kvitrer i vei. Et sikkert tegn på at våren er her.

Andre sikre vårtegn er at den fuglen her har ankommet i store flokker:

Image

Dette er da en ringdue, ikke en bydue, og trekker vekk fra kalde nord vinterstid. Nå er den tilbake for fullt, på dagens tur telte jeg iallefall 10 stykk. Som eier av en fuglehund med stor sans for flaksende ting med fjær gikk det litt tregt over beitemarkene i dag:

Image

Duestand i bånd er nemlig et annet sikkert vårtegn. Og som den eldre og erfarne herremannen Rex er vet han at å høre på meg er dumt. For da flyr nemlig duene før han har kommet inntil. Jeg vet at duene flyr uansett og at det ikke er jakttid. Derfor prøver jeg alltid å få med meg Rex, men det er ikke alltid han hører etter. Spesielt ikke når vårens første duer er i nesa… I dag vant han og jeg lot han få snike så tregt han bare ville. Betalingen var at jeg kunne ta en hel haug av bilder. Ikke at det er så enkelt når man samtidig skal ha en hånd på båndet og se etter hva annet enn duer som kan dukke opp på veien vår. Begge bildene viser iallefall Rex i duestand. Det er en litt rar ting det der med å løfte framlabben slik. Det er jo slik de «skal» se ut på elegante bilder, men etter dagens studering av Rex tror jeg egentlig det hele bare er en del av en fryslek. Det snikes fremover mot byttet (her ringduen) og ved det minste tegn til å bli oppdaget: *frys* og med det full stans i tilfeldig posisjon før man litt senere kan snike videre.

Image

Rex kan jobben sin godt og kom helt frem til gjerdet før duene fløy opp (fra veien utenfor gjerdet). De fløy bare opp i nærmeste tre, men det var langt nok til at jeg fikk med meg Rex videre på en finfin tur i flott vårsol og mild vårbris. Herlige vår. Man kan virkelig kjenne på kroppen hvordan alt våkner til liv igjen etter vinterdvalen. Solen tiner og varmer, men i skyggene er det enda kjølig. Friskt, yrende og vakkert 🙂

Et siste sikkert vårtegn fant vi mot slutten av turen:

Image

Klynge på klynge med vakker blåveis. Blåveisen liker seg i kalkrike områder, sprer seg sakte og blir borte for alltid om man drar den opp med roten. Alikevel er den ikke fredet som mange tror, men den er jo ganske vakker der den står naturlig er den ikke? Om man vil ta med vårskjønnheten innendørs avslutter jeg dagens blogg med et sitat fra barneskolen:

«Tre blåveis er også en bukett»

 

Reklamer