Eventyrlig vestlandsskog…

WoW!

I mangel av et bedre norsk ord starter jeg med et overbrukt engelsk ord. Det oppsummerer godt den følelsen jeg har i kroppen etter dagens tur. I dag har jeg og Rex vært på tur i den skogkledde brattlien bak huset vårt her på Voss. Og her ble vi minnet på hvorfor vi en gang startet opp en blogg. For det er turer som i dag alt handler om. De hverdagslige eventyrene som ligger så nært egen dør at man ikke tenker over at de ligger der før man plutselig står midt inni dem.

Vi vandret ut døren og oppover den samme grusveien vi har gått hver eneste dag. Litt bort og mye oppover. Flott fine graner på begge sider av veien, snøkledde topper over og den fagre vossabygda under oss. Jeg gledet meg over varmende solstråler fra en blå himmel da Rex forsvant under en tett grankvist. Med 1.april og en rekonvalent hund ble det til at jeg brått også gavnet under den kvistet. Og på andre siden fant vi en sti. «Hmm, montro hvor den går hend?» tenkte jeg og lot hundenesen føre oss oppover brattlia. Stien ble svakere et stykke, men vi fulgte det som lignet mest på en sti og snart kom vi til noe typisk vestlandsk:

010414f

En foss!

Riktignok en liten en, men det var iallefall en foss. En litt for lurvete Rex (stylisten hans må visst komme seg på jobb) fikk avkjølt seg selv og slukket tørsten før ferden gikk videre oppover lia. Underveis gikk vi gjennom en åpen grind, antakelig et gammelt skille mellom innmark og utmark som fortsatt er i bruk. Ferden varierte mellom tydelige tråkk, småbekker og ruter i terrenget vi lagde selv der vi syntes det så fint ut å gå. Vi passerte et lite utsiktspunkt, tok til høyre inn i skogen og over en liten snøflekk…

010414a

Gjør ikke stylisten jobben tar jeg den selv sa Rex og tok et forfriskende snøbad

… og der åpenbarte eventyrland seg:

010414b

Tykk, grønn mosedekt bunn, lavdekte trær. Den merkelige og totale stillhet man bare finner langt inni skogen. En gammel røys pakket inn i mosens myke dyne vitner om en annen tid. Å vandre inn i dette skaper en følelse av magi og eventyr. Man blir oppmerksom på helt annet vis. Nesten som man lurer på om det er troll og enhjørninger man ser mellom trærene langt der borte…

010414

«Er det kanskje et eventyrdyr jeg lukter?»

010414e

«Vestlandet siste furu»

Om vi kanskje ikke fant troll og enhjørninger var det likefullt mye forunderlig å se. Som denne gamle og krokete fura. En gang et lite håpefullt frø, så et stolt og sterkt tre før det nå står der avkledd og døende. Det er nok ikke vestlandets siste furu, men det var noe spesielt med denne kroken som sto der så ensom blant alle grantrærene. Som et symbol på noe som ikke lenger er. Et øyeblikk i hverdagens eventyr…. Helt dødt er det nok heller ikke, for dem av oss som har hatt skogøkologi vet at trærene først virkelig kommer til  liv når de dør. Da sopp, biller og andre små skapninger tar bolig i den gamle stammen. Sakte men sikkert blir død til liv og etterhvert blir furua til jord. Kanskje dette det ned et nytt furufrø og gir liv til et nytt tre? Eller så vokser det vel til ei lita gran som håper på å bli stor og sterk som «far sin».

010414d

Om ikke det da knekkes overende hard og brutalt av en sterk vestlandsvind? Denne en gang så ranke og sterke grana måtte tydeligvis bøte med livet under forrige uvær. Naturkreftene er mektige. Se hvordan det har falt og kilt seg fast mellom de andre trærene i skogen på sin vei ned. Bakken nådde grantoppen ikke, men kanskje kommer det noen småkryp også hit og rydder opp?

010414c

Skogens eventyr forteller en annen historie til dem med fire ben og en jaktende nese. Kanskje fant Rex eventyret om den store hjortebukken og hvordan han unnslapp jegerne? Spennende lukter var det iallefall. Måtte overtalelse til for å få Rex med videre på ferden.

Og ferden videre gjennom eventyret gikk som det ofte må gå i et vestlandseventyr; har man først gått opp må man også gå ned.
På en åpen og mosegrønn slette snodde en liten bekk seg forbi oss. Ikke lange veien skulle vi følge den før bruset fra en foss slo mot oss. Bratt nedover lia det gikk med både hund, menneske og vann. Stien hadde vi for lengst vandret oss vekk ifra, så her var det bare å ta  i bruk retningssans og egen vurderingsevne for å finne riktig vei hjem.

Mellom høye grantrær og veltede vindfall gikk turen bratt nedover lia. Å ha en gammel og veldressert turhund var her gull verdt. For her måtte hunden vite når han skulle vente, når han skulle gå og ikke minst at han ikke måtte gå i bena til eieren sin. Halvveis nedi lia fant vi et steingjerde. Dessverre modernisert med piggtrådd. Rex måtte pent tåle å både vente, løftes over og vente litt til. Vi kom begge fra det uten en skramme, men noen burde ta med seg saksa og rydde opp.

Straks etter gjerdet fant vi igjen stien og snart vandret vi gjennom den samme åpne grinda som i starten av eventyret. Et litt annet veivalg herfra og ned til grusveien. Snipp, snapp snute så var vestlandseventyret ute!

Og den første stien bak grankvisten? Den passerte vi på veien ned, fortsatt usynlig for den som ikke eventyret søker 🙂

 

Reklamer

Endelig sesongens første skitur !

Da vi la oss i natt lavet snøen ned og hadde allerede rukket å dekke bakken med en tykk, hvit dyne.

Derfor våknet vi med et stort smil/ logrende hale klare for å glede oss over at vinteren endelig var her. Så skuffet kan man bli… Ute hadde den fine dynen sunket sammen, fra tak og trær dryppet det bløtt av smeltende snø 😦 Skal aldri vinteren komme å gi oss skiforhold? Yr.no ble besøkt og vi kunne juble over at det i Marka enda var snø. Ikke mildvær og sludd som her nede i byen. Hurra! 🙂

141213a

Snøkledde, fine Markatrær 🙂

Rex fikk lufte seg en liten tur i hagen før vi begge kastet i oss frokost. Å finne igjen skiene var en jobb i seg selv, godt pappa hadde blitt overtalt og klar for å være med på tur. Grusski ble funnet frem, seler og hunder pakket i bilen før vi kjørte av sted mot Marka for årets første skitur (og det er vel litt ironisk at vi kjører bil til skituren mens vi klager på mildværet. Bil, synder nummer en for varmere vær…).

Turen gikk til Romeriksåsene og det ble ca 6-7 km på preparert skogsbilvei. Var nok snø til at vi ikke gikk igjennom, men noen steder kjente jeg at det smålugget så grusskiene var nok et godt valg. De gode gamle grusskiene. Så oppskrapet under at de snart kan kategoriseres som smørefrie. Årets første skitur krevd alikevel litt smørning, noe vi måtte innom den lokale sportsbutikken for å kjøpe… Slik går det når det er sesongens første tur, noe måtte jo glemmes. Vi glemte også potefett og potesokker, spade i tilfelle vi skulle sette oss fast og ikke minst; vinterklipp av setterpels!

Det siste skulle straffe seg å glemme da Rex mot slutten av turen spilte ut «kladder!»- kortet for alt det var verdt. Jeg mistenker at han egentlig bare var litt ute av form, for så mye som han satte seg ned for å fjerne knapt eksisterende kladder i dag har han aldri gjort før. Er visst ikke bare den tobeinte som trenger litt trening for å få tilbake skiformen… 😉
Uansett dårlig form var vi begge enige i at det var utrolig herlig å komme seg ut i snøkledd skog med et drag av kulde i kinnene og ski på beina (mine, ikke Rex sine). Herlig for den firbeinte å få løpt fra seg litt og herlig for den tobeinte å få brukt skimusklene igjen! 🙂

141213

Starten av turen; full fres innover med trekkvillig hund…

141213b

… mot slutten av turen: «kan vi ta pause nå?»

Northuginspirert treningstur…

Til jubel fra tribunen (og NRK kommentatorene) kastet Petter Northug seg over målstreken til gull på 15km i dag. Nok en gang viser Norge at det er vi som er født med ski på beina! Hurra! 🙂

Ute skinte solen og i det Petter krysset mållinjen begynte skiene i gangen å rope på meg. Inspirert av langrennsgutta innsats i dag (og ikke minst jentenes i går!) tok jeg på meg skiklærene, plystret på Rex og av sted vi vandret. Bort i skiløypa, ut i solen og 50 herlige minutter på ski! 🙂

Føret var ganske hardt og tidvis isete etter flere dager med sol og varme, så det var litt vanskelige smøreforhold. Jeg valgte rød silver smøring, men spørs om ikke klister hadde vært dagens triks? Antakelig hadde det ikke utgjort noen forskjell, for Rex løp så fort i starten at all smøringen var sikkert vekke i første sving 😉

Full speed og jeg kunne bare stake litt for å holde farten oppe… Men så kom det en oppoverbakke og da ble så klart snusing og tissing viktigere enn trekking… Late hund! 😛
På flatene og i nedoverbakkene (der han ikke fikk «bak»-kommando) trakk han kjempebra. Full fart og stort sett var han flink til å holde seg på rett side av skiløypa 🙂

Hardt føre ga god anledning for meg til å øve meg på skøyting. Noe som i dag ble en liten utfordring. Brukte markaskiene i dag. Lettere og raskere, men absolutt uvant når hele vinteren har blitt tilbrakt på tyngre, stålkantbesatte fjellski… Og ikke minst; 10- 15 cm kortere ski. Hvem hadde trodd at 10- 15 cm skulle ha så mye å si? Plutselig ble rytmen og teknikken en helt annen. Særdeles uvant, flere ganger jeg hekta og nesten gikk på trynet. Heldigvis kom jeg helskinnet fra det og med så mange store muskelgrupper i bruk som det blir når man skøyter ble det en real treningsøkt ut av denne flotte skituren.

Nå sover Rex på sofaen (selvfølgelig med beina i været), mens jeg funderer på hva dagens middag skal bli.