Se mot nord, se mot himmelen! Et kveldstureventyr!

Februarkulda småbiter i kinnene, under føttene knirker snøen. Luften kjennes frisk og klar. Fire glade setter poter surrer rundt foran meg. Rundt oss er det stille. Midt i boligfeltet er det stille som i skogen. Hvor er alle menneskene? Innendørs.
Pakket inn i tepper og armkroker foran varme ovner har de latt fredagschips og gullrekka etterfølge fredagstacoen. Ute er vi alene. En tobent, en firbent og et par tusen stjerner. Glitrende små lys på en klar, svart nattehimmel. En smal liten måne som kaster sitt spesielle lys over snødekte fjelltopper.
Og der! Først som en dus liten sky, men ganske snart et skimrende grønt fargespill. En rad, to rader. Som en fjær i vinden danser det grønnegule lyset over himmelen. Nesten som om fjellene selv blåser gullstøv over natthimmelen. Se mot nord! Se mot himmelen!
Snart er det over. Alene igjen. Fire poter, to føtter. Knirkende snø og stillhet.

Reklamer

Velkommen: Friluftslivets år 2015

2014 ligger bak oss og her i huset har den siste tiden av fjoråret for det meste sett slik ut:

040114

Tjappo og Rex nyter juleferien

 

Jeg har slitt med sykdom og latet meg med julefilmer og sofakos. Og så har jeg hatt tid til å tenke litt på det kommende året.

For de av dere som ikke vet det er 2015 «Friluftslivets år». Året er en del av en nasjonal strategi for aktivt friluftsliv og et av hovedmålene for året er at flere skal bli kjent med og delta i friluftslivets mange gleder. Søt musikk i ørene til oss friluftsglade vandrere. Mer om friluftslivets år kan dere finne her: http://www.friluftslivetsar.no/ (en estetisk fin, men litt treg nettside. Forhåpentligvis fordi det er mange besøkende 😉 ).Det vil bli mange ulike arrangementer, åpning av nye merkede turstier, en viktig satsning for å få flere ut, og forhåpentligvis får friluftsorganisasjonene satt fokus på de positive sidene friluftsliv har for folkehelsen og samfunnsøkonomien.

Mange har nok hørt om soppen fra Hardangervidda som viste seg å bli en av de viktigste medisinene ved organtransplantasjon( sabima.no). Naturen har mange flere av disse vidunderene enda uoppdaget, et viktig argument for å ivareta naturen. Men det er ikke disse helseeffektene jeg sikter til når jeg snakker om folkehelse og samfunnsøkonomi. Mot slutten av 2008 ga Nordisk ministerråd ut en rapport som viser hvordan friluftsliv og naturopplevelser virker positivt inn på vår psykiske og fysiske helse. Nærheten til naturen gir oss noe som det kanskje ikke er så lett å sette fingeren på. Den virker positivt inn på sinnet, gir rom for ro, rekreasjon og så vil mange mene at naturen er estetisk vakker.

040115a

Ved Finntjern i Nordmarka

 

Naturen er er for oss i Norge en gratis og lett tilgjengelig ressurs. Selv i de største byene er det ikke langt til parkanlegg eller turområder. Her kan de som vil få gratis aktivitet og trening i det som (helt objektivt sett) må være norges vakreste «treningssenter». Det er kanskje lettere å bli pusha på elixia eller evo, men hva med å få med deg PTen ut? Flere steder i landet tilbys det også utendørs trening med enkle midler.
Bedre fysisk og psykisk helse i befolkningen er et politisk mål som gir mindre sykefravær, flere potensielle arbeidstakere, færre på ulike trygdeordninger og mer penger inn til statskassen. En natur som gir begge deler gratis er god samfunnsøkonomi. Derfor bør naturen ivaretas, vern gjennom allsidig bruk 🙂

Vi ønsker herved Friluftslivets år 2015 hjertlig velkommen!
Måtte du bidra til å få flere ut, flere til å se, oppdage og få et positivt forhold til naturen og et ønske om å ivareta den. Måtte flere få se friluftslivet mangfoldighet og gleder.. Friluftsliv er norsk kultur på sitt beste og mest unike. La oss vekke dem som sover og invitere dem med ut i naturen dette året. Eventuelt kan man jo invitere dem med ut for å sove 13.januar, åpningen av Friluftslivets år med arrangementer over hele landet 🙂

Oppned i midnattsol, en av mange naturgleder :)

Oppned i midnattsol, en av mange naturgleder 🙂

Adventstiden er her…

Utenfor vinduet mangler både snøen og minusgradene, men inne lyser adventsstaken med sitt første lys. Hjemme har vi alltid brukt Inger Hagerups Adventsvers ved tenning av adventsstaken. Første vers lyder:

Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede

Det står og skinner for seg selv og oss som er tilstede

Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede

Jeg savner snø og minusgrader. November føles mørk hvert eneste år. Dagene bli korte, kroppen har ikke helt skjønt at det er slik vinterstid og man kan fra tid til annen føle seg litt mørk i humøret også. Men selv i den mørkeste natten vil stjernene lyse, akkurat som at hverdagens små gleder lyser opp i November- og adventsmørket.

Det tidlige mørke og de lange kveldene gir rom til å rydde i bildene fra sommerens turer og mimre tilbake til flotte opplevelser. For oss var det egentlig bare en lang tur i år, fra Oslo til Hjerkinn gjennom Nordmarka og Romeriksåsene. Via siviliasjon og grunnlovsfeiring i Eidsvoll til tette Hedmarksskoger. Fra skogene til de mose- og lyngkledde vidder. Til fjells over stein, bekk og opp bratte bakker. Solen var med oss det meste av turen, men vi fikk da oppleve både vind, tåke, regn og ruskevær også. Gode minner fra en fin tur. Den mørke tidens oppfordring til inneliv gir oss muligheten til å glede oss over turen en gang til gjennom bildene.

301114

Sol på en myr i Hedmarksskogene

301114a

Turen nærmer seg slutten. Akkurat kommet ut på nordsiden av Dørålsglupen

Solen står sent opp og går tidlig i seng. Kanskje må man gå til jobb/ skole i mørket og bli der til mørket igjen har kommet, mens solen varmer der ute uten oss. Da blir det en ekstra glede i fridagene der vi kan gå tur og oppleve både dagslys og solnedgang.

301114b

Novemberlys over Krokskogen

November og adventstiden er en tid for å glede seg til det som kommer. Til vinterkulde, snø og ski. Til de skiturene der gradestokken viser ti blå, solen skinner fra en skyfri himmel og snøen har lagt sin myke dyne over landskapet slik at det eneste man hører er skiene som glir og pustingen fra en ivrig hund. Som jeg gleder meg til skiturer blant fabeldyr snøen lager av trærne, hoppende harepuser, nysgjerrige ekorn og spennende dyrespor. Jeg har ventetiden forran meg, men en dag våkner jeg til en hvitkledd verden og kan synge på «det snør, det snør» mens jeg svinser meg ned trappen og pakker sekken for skitur. Med den dansende og syngende Rex rundt bena.

301114c

Vinteridyll 🙂

Adventstiden handler om å vente. Se fremover og glede seg til alt som skal komme. Julaften med familieselskap, god mat og alt for mange (?) julekaker. Til å lese julehefter i go`stolen mens det spraker varmt i ovnen etter en flott dag ute, eller å åpne dagens luke av adventskalenderen. Jeg fant i dag ut at NRK har hele Jul i skomakergata liggende ute på nett, så årets adventstid blir nok en daglig dose julete og Jens Petrus Andersen. Adventsgleder kan man skape seg selv ved å glede seg over øyeblikkene og gjøre de små gledene store. Som en appelsin, et bål, en tekopp, en hund som vil klappes eller en episode av en adventskalender med hunden krøllet sammen på fanget for en kosestund.

Ha en god adventstid og gled deg over den 🙂

Turglade dager…

På onsdag hadde jeg min aller siste eksamen (hurra!) og da var det rett hjem for å pakke sekk.
Torsdag dro vi av sted og vandret langs Rondanestien fra Maridalen til Hakadal. Vi tok buss 51 fra Nydalen til Hammeren (går en gang i timen). Herifra fulgte vi Skjersjøelva opp til Skjersjødammen. Her kan man velge å følge veien eller en natur- og kultursti opp. For oss ble valget enkelt. Natur- og kulturhistorie er noe jeg synes er spennende. Å lese om hva som en gang har vært, prøve å se for seg hvordan det var da steinrøysen forran oss var en aktiv ferdselvei eller hvordan tømmerstokkene dundret nedover elvestrykene. Historisk tømmer- og skogsdrift fasinerer meg. Sammenlignet med livet jeg lever er det rart å tenke på livet i den gamle tømmerskogen der hestene arbeidet og mennene slet. Fra små tømmerkoier og øks, via tunge drag for arbeidshesten til en fartsfylt elvereis før tømmer på vanndrevet sag ble til plank og annet nyttig. Jeg kan ikke annet enn å la meg fasinere, la fantasien jobbe og prøve å se for meg et liv så fjernt fra det jeg selv lever. Det slitet det må ha vært! Jeg er nok en liten tømmerdriftnerd…

Natur- og kulturminnestien forteller ikke bare om tømmerdrift, men også om ferdselsveier, eierskapsforhold, bo- og arbeidsliv for tidligere tiders markabeboere. For meg beriker de små infoplakatene turen, spesielt i kulturlandskap med tydelige spor av mennesker. Framme ved Skjersjødammen kunne vi avslutte kulturminnevandringen med å lese om Oslos første vannkraftverk som var nettopp her. Rørene som førte vannet byttes for tiden ut, etter over 100 år i drift. Bak dammen ligger Skjersjøen vakkert til:

250514d

Skjersjøen en stille sommerdag

Været har disse dagene, som dere ser, vært strålende. Sol fra nesten skyfri himmel og tidvis på kanten til for varmt. Godt er det da med en norsk natur full av rent, friskt vann for både to- og firbeinte! 🙂 (Men ikke fra Skjersjøen, den tilhører Maridalsvannets nedslagsfelt og er en del av drikkevannskilden i Oslo. Vannet herfra må vi finne i springen hjemme).

Videre fra Skjersjøen gikk turen opp bakken til Fagervann der vi spiste lunsj før vi vandrer nedover til svært kjente trakter på Øyungen. Her har vi vært forbi flere ganger på tur, både til fots og med ski på bena. Skar er et vanlig utgangspunkt for turer i denne delen av marka og ligger bare knappe 2,5 km fra Øyungen langs lettgått skogsbilvei. Rondanestien følger videre langs Øyungen opp mot Liggeren går før den svinger østover til Tømte. Egentlig er det her lagt opp til overnatting på Tømtehyttene, men de tar ikke i mot hund så vandret derfor rett forbi til Finntjern. Etter en litt for varm dag hadde jeg pådratt meg migrene, så det første jeg gjorde var å stikke hodet ned i vannet for å kjøle det ned. Finntjern er litt grunt og grumsete, men til en kattevask fungerer det fint selv om svømmingen blir utsatt til større vann. Det ble ganske snart middag for oss begge. Rex fikk sin vanlige meny, mens jeg spiste pasta diParma med picnic-skinke. Man koker opp pastaen etter pakkens anvisning og har så i oppkuttet skinke mot slutten slik at den blir varm. En fin måte å heve Toro-gryta litt på 🙂

250514b

Rex nyter naturen og filosoferer kanskje over livet?

Og så var det bare å nyte kvelden i naturen… Det letteste  jeg har gjort på lenge. Etter månedsvis med skolearbeid, jobb og praksis var det vidunderlig å bare sitte helt i ro. Gjøre ingenting. Bare fuglekvitter og naturens ro. Se på endene som svømte rundt. Fiskene som hoppet og fiskeren på andre siden av vannet som prøvde å få seg mat. Det fikk han dessverre ikke, men det ga jo meg flere fiske å se på utover kvelden. Jeg leste litt bok, klødde Rex bak øret og tenkte for meg selv der jeg satt mitt i naturen at livet er godt. Heldig er jeg som klarer å ta innover meg den roen, stillheten og opplevelsen naturen gir. Syklistene som suste forbi oss på veien tidligere på kvelden hadde helt sikkert også sin opplevelse av natur, men jeg tror ikke de rekker å kjenne roen og balansen naturen gir når de raser innover. Sykling er utrolig gøy og en flott treningsform, for sinnet derimot tror jeg en stille stubbe å sitte på gir mye større utelling.

250514a

Morgenstund ved Finntjern

Etter en flott natt ved Finntjern blant mygg, fuglekvitter og orreleiker ( det var flere i skogene rundt oss) var det tid for frokost. Pannekaker med smør. Sukkeret hadde visst blitt igjen hjemme. Når man sover ute sommerstid våkner man ganske tidlig, derfor har man god tid og kan nyte både utsikt, hundekos og tekopp før sekken pakkes for ferden videre. Med avgang klokken ni hadde de allerede blitt varmt nok for shorts og t-skjorte, men ikke varmere enn at det var behagelig å vandre. Fra Finntjern går man gjennom variert terreng. Fra typisk Nordmark- granskog, gjennom hogstflater fulle av unge løv- og bartrær til man et lite stykke etter Fløyta kommer inn over Gruvåsen og etterhvert Karlshaug naturreservat. Her endrer naturen karakter. Først til lyng- og furuskog før det i selve naturreservatet nesten ser ut som om man er på vei mot fjellet og tregrensen med myrer, røsslyng og steinheller. Lunsjen inntok vi ved Hyttetjern før vi fikk en rask og enkel vei nedover til Hakadal. Herifra kunne vi ta toget hjem, glade og fornøyde etter et døgn i naturen. Måtte det snart bli flere av dem tenkte vi.

Og det ble det! I dag har vi vært på tur til Enebakk med Arya og Aina. Ferden gikk til kjentmannspost 48 syd på Andersrudåsen. Det skrytes av utsikten over Bindingsvann. For oss klarte den ikke helt å veie opp for det stoore industriområdet på andre siden av vannet. I rett vinkel kan man nyte utsiket over vannet uforstyrret, men industrien bråker likefullt i bakgrunnen. Vi valgte en annen rute enn den beskrevet i kjentmanssheftet og fikk derfor en real utfordring for samarbeid og fysikk i dag. Gikk til «NATO-tårnet» og derfra på kompasskurs og orienteringsevne rett gjennom skogen. Opp og ned i ulendt terreng før vi en topp for tidlig nesten satt fast. Her var det stupbratte sider, hvordan komme oss ned i dalen og over på riktig høyedrag? Vi måtte først trekke nesten til enden av ryggen vi gikk på før vi brukte alt vi hadde av fjellgeitgener til å klatre oss ned bratte sider. Godt med hund som har vært med før og vet både hva vent, hopp og løfting betyr. Etter lunsj på toppen slo vi ny kompasskurs mot en høyspentledning og fulgte den gjennom nye kuperte utfordringer tilbake til veien. Posten er mer verdt disse utfordringene enn utsikten. Gøy å få utfordret fjellgeita i seg selv og orienteringsevnene litt. Flink hund har jeg og! 🙂

250514

Skogstrollet Rex etter å ha rullet og kost seg i lyngen

 

Eventyrlig vestlandsskog…

WoW!

I mangel av et bedre norsk ord starter jeg med et overbrukt engelsk ord. Det oppsummerer godt den følelsen jeg har i kroppen etter dagens tur. I dag har jeg og Rex vært på tur i den skogkledde brattlien bak huset vårt her på Voss. Og her ble vi minnet på hvorfor vi en gang startet opp en blogg. For det er turer som i dag alt handler om. De hverdagslige eventyrene som ligger så nært egen dør at man ikke tenker over at de ligger der før man plutselig står midt inni dem.

Vi vandret ut døren og oppover den samme grusveien vi har gått hver eneste dag. Litt bort og mye oppover. Flott fine graner på begge sider av veien, snøkledde topper over og den fagre vossabygda under oss. Jeg gledet meg over varmende solstråler fra en blå himmel da Rex forsvant under en tett grankvist. Med 1.april og en rekonvalent hund ble det til at jeg brått også gavnet under den kvistet. Og på andre siden fant vi en sti. «Hmm, montro hvor den går hend?» tenkte jeg og lot hundenesen føre oss oppover brattlia. Stien ble svakere et stykke, men vi fulgte det som lignet mest på en sti og snart kom vi til noe typisk vestlandsk:

010414f

En foss!

Riktignok en liten en, men det var iallefall en foss. En litt for lurvete Rex (stylisten hans må visst komme seg på jobb) fikk avkjølt seg selv og slukket tørsten før ferden gikk videre oppover lia. Underveis gikk vi gjennom en åpen grind, antakelig et gammelt skille mellom innmark og utmark som fortsatt er i bruk. Ferden varierte mellom tydelige tråkk, småbekker og ruter i terrenget vi lagde selv der vi syntes det så fint ut å gå. Vi passerte et lite utsiktspunkt, tok til høyre inn i skogen og over en liten snøflekk…

010414a

Gjør ikke stylisten jobben tar jeg den selv sa Rex og tok et forfriskende snøbad

… og der åpenbarte eventyrland seg:

010414b

Tykk, grønn mosedekt bunn, lavdekte trær. Den merkelige og totale stillhet man bare finner langt inni skogen. En gammel røys pakket inn i mosens myke dyne vitner om en annen tid. Å vandre inn i dette skaper en følelse av magi og eventyr. Man blir oppmerksom på helt annet vis. Nesten som man lurer på om det er troll og enhjørninger man ser mellom trærene langt der borte…

010414

«Er det kanskje et eventyrdyr jeg lukter?»

010414e

«Vestlandet siste furu»

Om vi kanskje ikke fant troll og enhjørninger var det likefullt mye forunderlig å se. Som denne gamle og krokete fura. En gang et lite håpefullt frø, så et stolt og sterkt tre før det nå står der avkledd og døende. Det er nok ikke vestlandets siste furu, men det var noe spesielt med denne kroken som sto der så ensom blant alle grantrærene. Som et symbol på noe som ikke lenger er. Et øyeblikk i hverdagens eventyr…. Helt dødt er det nok heller ikke, for dem av oss som har hatt skogøkologi vet at trærene først virkelig kommer til  liv når de dør. Da sopp, biller og andre små skapninger tar bolig i den gamle stammen. Sakte men sikkert blir død til liv og etterhvert blir furua til jord. Kanskje dette det ned et nytt furufrø og gir liv til et nytt tre? Eller så vokser det vel til ei lita gran som håper på å bli stor og sterk som «far sin».

010414d

Om ikke det da knekkes overende hard og brutalt av en sterk vestlandsvind? Denne en gang så ranke og sterke grana måtte tydeligvis bøte med livet under forrige uvær. Naturkreftene er mektige. Se hvordan det har falt og kilt seg fast mellom de andre trærene i skogen på sin vei ned. Bakken nådde grantoppen ikke, men kanskje kommer det noen småkryp også hit og rydder opp?

010414c

Skogens eventyr forteller en annen historie til dem med fire ben og en jaktende nese. Kanskje fant Rex eventyret om den store hjortebukken og hvordan han unnslapp jegerne? Spennende lukter var det iallefall. Måtte overtalelse til for å få Rex med videre på ferden.

Og ferden videre gjennom eventyret gikk som det ofte må gå i et vestlandseventyr; har man først gått opp må man også gå ned.
På en åpen og mosegrønn slette snodde en liten bekk seg forbi oss. Ikke lange veien skulle vi følge den før bruset fra en foss slo mot oss. Bratt nedover lia det gikk med både hund, menneske og vann. Stien hadde vi for lengst vandret oss vekk ifra, så her var det bare å ta  i bruk retningssans og egen vurderingsevne for å finne riktig vei hjem.

Mellom høye grantrær og veltede vindfall gikk turen bratt nedover lia. Å ha en gammel og veldressert turhund var her gull verdt. For her måtte hunden vite når han skulle vente, når han skulle gå og ikke minst at han ikke måtte gå i bena til eieren sin. Halvveis nedi lia fant vi et steingjerde. Dessverre modernisert med piggtrådd. Rex måtte pent tåle å både vente, løftes over og vente litt til. Vi kom begge fra det uten en skramme, men noen burde ta med seg saksa og rydde opp.

Straks etter gjerdet fant vi igjen stien og snart vandret vi gjennom den samme åpne grinda som i starten av eventyret. Et litt annet veivalg herfra og ned til grusveien. Snipp, snapp snute så var vestlandseventyret ute!

Og den første stien bak grankvisten? Den passerte vi på veien ned, fortsatt usynlig for den som ikke eventyret søker 🙂

 

Endelig sesongens første skitur !

Da vi la oss i natt lavet snøen ned og hadde allerede rukket å dekke bakken med en tykk, hvit dyne.

Derfor våknet vi med et stort smil/ logrende hale klare for å glede oss over at vinteren endelig var her. Så skuffet kan man bli… Ute hadde den fine dynen sunket sammen, fra tak og trær dryppet det bløtt av smeltende snø 😦 Skal aldri vinteren komme å gi oss skiforhold? Yr.no ble besøkt og vi kunne juble over at det i Marka enda var snø. Ikke mildvær og sludd som her nede i byen. Hurra! 🙂

141213a

Snøkledde, fine Markatrær 🙂

Rex fikk lufte seg en liten tur i hagen før vi begge kastet i oss frokost. Å finne igjen skiene var en jobb i seg selv, godt pappa hadde blitt overtalt og klar for å være med på tur. Grusski ble funnet frem, seler og hunder pakket i bilen før vi kjørte av sted mot Marka for årets første skitur (og det er vel litt ironisk at vi kjører bil til skituren mens vi klager på mildværet. Bil, synder nummer en for varmere vær…).

Turen gikk til Romeriksåsene og det ble ca 6-7 km på preparert skogsbilvei. Var nok snø til at vi ikke gikk igjennom, men noen steder kjente jeg at det smålugget så grusskiene var nok et godt valg. De gode gamle grusskiene. Så oppskrapet under at de snart kan kategoriseres som smørefrie. Årets første skitur krevd alikevel litt smørning, noe vi måtte innom den lokale sportsbutikken for å kjøpe… Slik går det når det er sesongens første tur, noe måtte jo glemmes. Vi glemte også potefett og potesokker, spade i tilfelle vi skulle sette oss fast og ikke minst; vinterklipp av setterpels!

Det siste skulle straffe seg å glemme da Rex mot slutten av turen spilte ut «kladder!»- kortet for alt det var verdt. Jeg mistenker at han egentlig bare var litt ute av form, for så mye som han satte seg ned for å fjerne knapt eksisterende kladder i dag har han aldri gjort før. Er visst ikke bare den tobeinte som trenger litt trening for å få tilbake skiformen… 😉
Uansett dårlig form var vi begge enige i at det var utrolig herlig å komme seg ut i snøkledd skog med et drag av kulde i kinnene og ski på beina (mine, ikke Rex sine). Herlig for den firbeinte å få løpt fra seg litt og herlig for den tobeinte å få brukt skimusklene igjen! 🙂

141213

Starten av turen; full fres innover med trekkvillig hund…

141213b

… mot slutten av turen: «kan vi ta pause nå?»

24 herlige timer i marka…

Denne helgen har jeg og Rex tilbrakt på Mellomkollen i Nordmarka, en kjapp og bratt gange opp fra Maridalen.
Vi har vært postmannskap på Marka24, en konkurranse der deltagerne iløpet av 24 timer skal samle flest mulig poster og poeng fra de 24 postene som er plassert rundt omkring i Marka før de returnerer til startpunktet for konkurransen; Sognsvann.

Som postmannskap var jobben vår å hilse folk velkommen til posten, motivere  deltagerne videre og hjelpe til om noen lurte på noe.
Vi kom opp til Mellomkollen i strålende (eller skal jeg si stekende…) sol lørdagmorgen. Starten var klokken 11.30 for «hardhausene» og da skulle ideellt alt være klart på posten. Beach-flagg måtte opp, posten henges på egnet sted (og skrus på, elektronisk og fint det her 😉 ) og leiren etableres.  Vi brukte vel 45 minutter lengre tid enn vi trodde vi skulle bruke… Kan vel trygt si såpass at masterskriving forran en PC-skjerm bak et skrivebord ikke akkurat bidrar til å trene opp turformen… Godt masteren er levert og sommeren kan brukes til å gjenfinne den 😉

Takket være god hjelp fra medbærerne mine (mamma og pappa med hunder) var posten klar 11.25 og vi kunne lene oss tilbake og nyte tilværelsen på det som måtte være en av de herligste postene å være vaktmannskap på! 🙂

Beachflagg, post, sol, blå himmel og Nordmarkas skoger

Beachflagg, post, sol, blå himmel og Nordmarkas skoger

Rex av Mellomkollen

Rex av Mellomkollen

De neste 24 timene var en lang og avslappende tur tilbake til det stedet i verden vi trives aller best: naturen 🙂
Solen fortsatte å skinne hele lørdagen, så mens vi ventet på besøk var det intet annet å gjøre enn å nyte frisk luft, varmende sol, flott utsikt, fugler, natur og stillhet. Perfekt avkobling og opplading for kropp og sjel etter noen stressende mastermåneder  🙂

marka24b

Rex nyter livet som postmannskap

marka24c

Herr maur

Første besøk kom rundt klokken 14;  to hardhauser med sprinterben som så vidt rakk å si hei før de spant videre i drømmen om seier. Ca ti minutter senere kom dagens første vinnere; en far og en sønn som hadde satt kursen rett mot oss for å vinne Vikingflagget. En ekstrapremie til første bestiger av Mellomkollen blant familie-, tur- og hundedeltagerne; et par vikingstøvler til hver deltager på laget.  Far og sønn var så klart veldig fornøyde og glade for at de klarte å komme først, men de tok ikke lange seiershvilen hos oss før de bar med seg flagget stolt videre for å finne nye poster og flere poeng 🙂
Like glade ble nok dessverre ikke den familien som kom inn som nummer to. De vant iallefall dagens innsats; den ene sønnen løp av seg både sko og sokk over myra for å komme først til flagget. Gjorde litt vondt for meg som postmannskap å måtte meddele at flagget allerede var funnet… Litt skuffet, men fortsatt med godt mot vandret de videre etter en liten lunsjpause.  Utover ettermiddagen hadde vi jevn flyt av deltagere fra alle klasser frem til mørket senket seg. Innimellom besøkende fikk vi utforsket litt av naturen rundt, der vi blant annet fant den krabaten her som hadde funnet seg en ambisiøs middag:

Utenom et lite nyrykk i 21-tiden var det stille og rolig utover kvelden. Dette ga oss anledning til å nyte en bedre friluftsmiddag, lese litt boka, gjøre klar presenningen for natten når ryktene begynte å svirre om realt regnvær utover natten og ellers bare nyte timene ute videre. Det ble noen timers filosofiering og hundekos utover den lune junikvelden…

For å være klar til eventuelle besøk utover kveldenog natten la vi oss ganske tidlig. Det kom en og annen deltagergruppe utover natten, men noe storinnrykk ble det aldri. At himmelens sluser åpnet seg for fullt i 2-3 tiden kan nok kanskje ha hatt en viss innvirkning der… Måtte flytte litt på posten i nattemørket da regnet gjorde det vanskelig for deltagerne å finne den der den først var plassert.  På morgenkvisten fikk vi besøk av en far og en sønn som så vidt rakk å få registrert seg på posten før himmelen åpnet seg nok en gang. De satte stor pris på å få låne litt plass under presenningen vår for en liten pause før siste økt inn mot mål. Etter at disse gikk hadde vi bare noen få besøkende til og etter klokken 6- 7 kom det vel i grunn ingen. 11.30 var posten pakket ned og vi kunne takke for oss etter et fantastisk døgn i naturen! 😀

Det masterfrie liv er godt! Gleder meg til sommeren som kommer, må få til mer uteliv og naturopplevelser. Er jo det beste livet som er dette utelivet! 🙂

marka24e

Presenningen var god å ha når det regnet som værst…

marka24d

Et litt alternativt valg av tursko…

marka24f

Rex morgenfilosoferer etter at regnet har gitt seg