I dag hadde jeg egentlig tenkt å følge opp innlegget fra forrige uke og skrive om naturglede. Det får bli en annen uke. Etter den siste ukens hendelser ønsker jeg heller å skrive noen tanker jeg fått av dem.
Å ty til vold og drap når noen krenker en eller gjøre noe man selv mener er respektløst er ikke løsningen på konflikter. I et demokratisk og fredfylt europa finnes det andre og bedre løsninger på konflikter. Jeg har valgt å bruke et sitat fra en «yogi-te» som tittelen på dagens innlegg fordi jeg synes dette er relevante ord til den siste uken. Men hva ligger egentlig i det å ha respekt for at andre er annerledes?
I Norge har vi det meste vi trenger. Det er så klart ting å plukke på her også, men sett med globale øyne er Norge et godt land å bo der få lider reell nød. Vi har en velfungerende velferdsstat der de som ønsker det kan få den hjelpen de trenger. Etter at vi fant oljen har vi blitt rike, velstående og materielt sett har vi det svært bra. Som en del av moderniseringen i Norge har religion fått en stadig mindre plass i hverdagen til de aller fleste nordmenn. Mange går fortsatt i kirken ved juletider, men resten av året er det de færreste av oss som finner veien til kirken når klokkene ringer landet over på søndagene. Som en konsekvens av dette tror jeg mange av oss ikke kan, eller har mulighet til, å forstå eller sette seg inn hva det å ha en tro eller en religion. Siden vi ikke har noe forhold til det selv blir det vanskelig for oss å forholde oss til hva det egentlig er. Derfor blir det også vanskelig å forstå hvordan noen kan la seg provosere eller krenke av noe så «uskyldig» som en satirisk og morsom tegning. Problemet er at for de med en tro og et forhold til religion er ikke denne tegningen morsom. Den bryter med hva man utifra eget ståsted synes er ok. En slik tegning vil ikke oppfattes som humor, men som blasfemi (eller gudsbespottelse/ nedsettende tale om det hellige).
Det har i etterkant av terroren i Paris vært snakket mye om at de som er religiøse «må tåle at det lages karikaturer». Jeg er delvis enig i dette. Uansett religion, politisk ståsted eller kulturell bakgrunn må man som en del av et demokratisk samfunn (som i stor grad også er et velfungerende og godt samfunn) tåle at andre kommer med ytringer en selv ikke støtter eller synes noe om. Ytringsfriheten er en unik og viktig rett for et åpent samfunn. Men med rettigheter kommer også ansvar. Ansvar for å tenke igjennom hva man ytrer. For skal alt ytres bare fordi det er mulig? Jeg synes takhøyden for ytringer i det offentlige rom bør være høy, men samtidig respektfull. Kanskje ser ikke du eller jeg problemet med en vitsetegning, men om den krenker og sårer andre må vi da trykke den? Det som for en er humor kan for andre oppfattes som krenkelser. Dette gjelder ikke bare vitsetegninger men dukker også opp i debatter om minoriteter, rasisme, likestilling og mobbing. Hva en part synes er humor kan den andre parten oppfatte som det stikk motsatte. Radioresepsjonen fikk en kronikk rettet mot seg etter at de lagde humor av Down syndrom (se her). Det noen syntes var morsomt, fant andre sårende. Ytringsfriheten er noe vi må kjempe for og stå opp for, samtidig må vi bruke den med vett og respekt. Det som er humor for deg kan være blasfemi eller mobbing for andre. Tenk derfor igjennom ytringen før du kommer med den. Kanskje er den ikke så viktig som du først tenkte selv?
«Peace is respect for others being different»
For å beholde et fredlig samfunn må vi respektere hverandre, vise toleranse og forståelse for ulike meninger. Vold må ikke møtes med vold og vold er ikke løsningen på en konflikt. Voltaire (fransk filosof) blir ofte sitert på «jeg er helt uenig med deg, men jeg vil kjempe til døden for din rett til å si det du sier». Et godt sitat for respekten, eller kanskje mest toleransen, som ligger til grunn for et åpent, demokratisk og inkluderende samfunn med full ytringsfrihet. Vi må ha takhøyde for at de meningene vi selv synes er «håpløse» blir ytret. Så får vi heller imøtekomme dem med vårt eget syn i en åpen dialog.
Hverdagens små og store eventyr 