Første hyttebeskrivelse ute: Tingstadkoia :)

Endelig har jeg fått gjort det som har vært planlagt lenge; legge ut beskrivelse av DNT-hytter vi har besøkt. Jeg vet ikke helt om jeg liker måten jeg har gjort det på, men bedre med noe enn ingenting tenkte vi 🙂
Tingstadkoia ble først ut og beskrivelsen finner dere her: http://friluftshund.net/DNTost.php

Vi har besøkt Tingstadkoia to ganger, begge ganger som en del av prosjekt Rondanestien. Første gang vi besøkte koia var i 2012. Da var jeg så sliten ved ankomst at jeg knapt husker noe av hytta, annet enn at den endelig kunne skimtes mellom trærene i den mørke kveldsskogen. Gleden var også stor da vi skimtet hytta så vidt mellom trærene i sommer, men formen var atskillig bedre enn sist. Lettere sekk og mer trening forut for turen hjalp visst…
280914

Da vi besøkte hytta i sommer så hunderommet mest ut som et lagerrom og jeg valgte derfor å la Rex ligge på gulvet rett innenfor døren i hovedrommet. I 2012 var hunderommet et ordentlig rom med seng, vedovn og vindu, så vi regner med at tanken er å få det tilbake til den standarden når oppgraderingen av hovedrommet (deriblant nye senger og madrasser) er fullført. Tingstadkoia er en koselig skogskoie med alle fasiliteter man behøver å tur; vann, vedovn (og ved), et sted å lage mat, et sted å tørke klær og utedo.

280914c

Vinduet til hunderommet kan sees til venstre for døren. Vinduet lengst bort gir lys til hovedrommet på hytta.

Ved ankomst i 2014 var dagen enda lys, solen hadde varmet oss hele veien fra Fløtdamkoia og det gjorde godt å hvile litt i kveldsvarmen utenfor hytta etter 8 timer på tur. Middagen ble spist ute etterfulgt av en tekopp. Livet er godt på tur og Tingstadkoia var et flott sted å bo 🙂

280914b

Rex ville knapt inn og tilbrakte det meste av kvelden utendørs.

280914a

Reklamer

Eventyrlig vestlandsskog…

WoW!

I mangel av et bedre norsk ord starter jeg med et overbrukt engelsk ord. Det oppsummerer godt den følelsen jeg har i kroppen etter dagens tur. I dag har jeg og Rex vært på tur i den skogkledde brattlien bak huset vårt her på Voss. Og her ble vi minnet på hvorfor vi en gang startet opp en blogg. For det er turer som i dag alt handler om. De hverdagslige eventyrene som ligger så nært egen dør at man ikke tenker over at de ligger der før man plutselig står midt inni dem.

Vi vandret ut døren og oppover den samme grusveien vi har gått hver eneste dag. Litt bort og mye oppover. Flott fine graner på begge sider av veien, snøkledde topper over og den fagre vossabygda under oss. Jeg gledet meg over varmende solstråler fra en blå himmel da Rex forsvant under en tett grankvist. Med 1.april og en rekonvalent hund ble det til at jeg brått også gavnet under den kvistet. Og på andre siden fant vi en sti. «Hmm, montro hvor den går hend?» tenkte jeg og lot hundenesen føre oss oppover brattlia. Stien ble svakere et stykke, men vi fulgte det som lignet mest på en sti og snart kom vi til noe typisk vestlandsk:

010414f

En foss!

Riktignok en liten en, men det var iallefall en foss. En litt for lurvete Rex (stylisten hans må visst komme seg på jobb) fikk avkjølt seg selv og slukket tørsten før ferden gikk videre oppover lia. Underveis gikk vi gjennom en åpen grind, antakelig et gammelt skille mellom innmark og utmark som fortsatt er i bruk. Ferden varierte mellom tydelige tråkk, småbekker og ruter i terrenget vi lagde selv der vi syntes det så fint ut å gå. Vi passerte et lite utsiktspunkt, tok til høyre inn i skogen og over en liten snøflekk…

010414a

Gjør ikke stylisten jobben tar jeg den selv sa Rex og tok et forfriskende snøbad

… og der åpenbarte eventyrland seg:

010414b

Tykk, grønn mosedekt bunn, lavdekte trær. Den merkelige og totale stillhet man bare finner langt inni skogen. En gammel røys pakket inn i mosens myke dyne vitner om en annen tid. Å vandre inn i dette skaper en følelse av magi og eventyr. Man blir oppmerksom på helt annet vis. Nesten som man lurer på om det er troll og enhjørninger man ser mellom trærene langt der borte…

010414

«Er det kanskje et eventyrdyr jeg lukter?»

010414e

«Vestlandet siste furu»

Om vi kanskje ikke fant troll og enhjørninger var det likefullt mye forunderlig å se. Som denne gamle og krokete fura. En gang et lite håpefullt frø, så et stolt og sterkt tre før det nå står der avkledd og døende. Det er nok ikke vestlandets siste furu, men det var noe spesielt med denne kroken som sto der så ensom blant alle grantrærene. Som et symbol på noe som ikke lenger er. Et øyeblikk i hverdagens eventyr…. Helt dødt er det nok heller ikke, for dem av oss som har hatt skogøkologi vet at trærene først virkelig kommer til  liv når de dør. Da sopp, biller og andre små skapninger tar bolig i den gamle stammen. Sakte men sikkert blir død til liv og etterhvert blir furua til jord. Kanskje dette det ned et nytt furufrø og gir liv til et nytt tre? Eller så vokser det vel til ei lita gran som håper på å bli stor og sterk som «far sin».

010414d

Om ikke det da knekkes overende hard og brutalt av en sterk vestlandsvind? Denne en gang så ranke og sterke grana måtte tydeligvis bøte med livet under forrige uvær. Naturkreftene er mektige. Se hvordan det har falt og kilt seg fast mellom de andre trærene i skogen på sin vei ned. Bakken nådde grantoppen ikke, men kanskje kommer det noen småkryp også hit og rydder opp?

010414c

Skogens eventyr forteller en annen historie til dem med fire ben og en jaktende nese. Kanskje fant Rex eventyret om den store hjortebukken og hvordan han unnslapp jegerne? Spennende lukter var det iallefall. Måtte overtalelse til for å få Rex med videre på ferden.

Og ferden videre gjennom eventyret gikk som det ofte må gå i et vestlandseventyr; har man først gått opp må man også gå ned.
På en åpen og mosegrønn slette snodde en liten bekk seg forbi oss. Ikke lange veien skulle vi følge den før bruset fra en foss slo mot oss. Bratt nedover lia det gikk med både hund, menneske og vann. Stien hadde vi for lengst vandret oss vekk ifra, så her var det bare å ta  i bruk retningssans og egen vurderingsevne for å finne riktig vei hjem.

Mellom høye grantrær og veltede vindfall gikk turen bratt nedover lia. Å ha en gammel og veldressert turhund var her gull verdt. For her måtte hunden vite når han skulle vente, når han skulle gå og ikke minst at han ikke måtte gå i bena til eieren sin. Halvveis nedi lia fant vi et steingjerde. Dessverre modernisert med piggtrådd. Rex måtte pent tåle å både vente, løftes over og vente litt til. Vi kom begge fra det uten en skramme, men noen burde ta med seg saksa og rydde opp.

Straks etter gjerdet fant vi igjen stien og snart vandret vi gjennom den samme åpne grinda som i starten av eventyret. Et litt annet veivalg herfra og ned til grusveien. Snipp, snapp snute så var vestlandseventyret ute!

Og den første stien bak grankvisten? Den passerte vi på veien ned, fortsatt usynlig for den som ikke eventyret søker 🙂

 

Endelig sesongens første skitur !

Da vi la oss i natt lavet snøen ned og hadde allerede rukket å dekke bakken med en tykk, hvit dyne.

Derfor våknet vi med et stort smil/ logrende hale klare for å glede oss over at vinteren endelig var her. Så skuffet kan man bli… Ute hadde den fine dynen sunket sammen, fra tak og trær dryppet det bløtt av smeltende snø 😦 Skal aldri vinteren komme å gi oss skiforhold? Yr.no ble besøkt og vi kunne juble over at det i Marka enda var snø. Ikke mildvær og sludd som her nede i byen. Hurra! 🙂

141213a

Snøkledde, fine Markatrær 🙂

Rex fikk lufte seg en liten tur i hagen før vi begge kastet i oss frokost. Å finne igjen skiene var en jobb i seg selv, godt pappa hadde blitt overtalt og klar for å være med på tur. Grusski ble funnet frem, seler og hunder pakket i bilen før vi kjørte av sted mot Marka for årets første skitur (og det er vel litt ironisk at vi kjører bil til skituren mens vi klager på mildværet. Bil, synder nummer en for varmere vær…).

Turen gikk til Romeriksåsene og det ble ca 6-7 km på preparert skogsbilvei. Var nok snø til at vi ikke gikk igjennom, men noen steder kjente jeg at det smålugget så grusskiene var nok et godt valg. De gode gamle grusskiene. Så oppskrapet under at de snart kan kategoriseres som smørefrie. Årets første skitur krevd alikevel litt smørning, noe vi måtte innom den lokale sportsbutikken for å kjøpe… Slik går det når det er sesongens første tur, noe måtte jo glemmes. Vi glemte også potefett og potesokker, spade i tilfelle vi skulle sette oss fast og ikke minst; vinterklipp av setterpels!

Det siste skulle straffe seg å glemme da Rex mot slutten av turen spilte ut «kladder!»- kortet for alt det var verdt. Jeg mistenker at han egentlig bare var litt ute av form, for så mye som han satte seg ned for å fjerne knapt eksisterende kladder i dag har han aldri gjort før. Er visst ikke bare den tobeinte som trenger litt trening for å få tilbake skiformen… 😉
Uansett dårlig form var vi begge enige i at det var utrolig herlig å komme seg ut i snøkledd skog med et drag av kulde i kinnene og ski på beina (mine, ikke Rex sine). Herlig for den firbeinte å få løpt fra seg litt og herlig for den tobeinte å få brukt skimusklene igjen! 🙂

141213

Starten av turen; full fres innover med trekkvillig hund…

141213b

… mot slutten av turen: «kan vi ta pause nå?»

Fine jobbdager…

Jeg jobber for tiden på en friluftskole og denne uken har vi båluke. Betalt for en uke med bålkos, kan man få bedre jobb?

Dagen starter med å lage i stand for dagen med bæring og kløyving av ved, spikking av småflis og riving av never så alt er klart til bålet skal tennes opp med elevene.

image

Så kommer de og da vandrer vi en liten tur gjennom skogen og undrer oss over alt vi ser. Fra krokete gamle trær til nysjerrige fugler og glade hunder som er på tur.

image

Vel framme ved «leiren» fyres bålet opp mens vi holder en aldri så liten bålskole. Så spikkes det grillpinner og grilles mat, som f.eks pinnebrød. Og sånn går nå dagene… Herlige utedager:-)

Ganske fint å sitte i skogen. Høre på bålet som knitrer og brenner, oppdage fuglene som skvatrer og flyr. Kjenne på roen og stillheten mens byen kan høres langt der borte i det fjerne. Den milde brisen så rasler med bladene på trærene. Og barna som undres og fasineres av natur, bål og varme. Som ser gleden i å skape noe med kniv og sag.

I dag har vi hatt besøk av svartspetten, nøtteskriker og skjæra. Det er bare å sitte i ro en liten stund, så kommer de for å undersøke hva vi gjør her i skogen

24 herlige timer i marka…

Denne helgen har jeg og Rex tilbrakt på Mellomkollen i Nordmarka, en kjapp og bratt gange opp fra Maridalen.
Vi har vært postmannskap på Marka24, en konkurranse der deltagerne iløpet av 24 timer skal samle flest mulig poster og poeng fra de 24 postene som er plassert rundt omkring i Marka før de returnerer til startpunktet for konkurransen; Sognsvann.

Som postmannskap var jobben vår å hilse folk velkommen til posten, motivere  deltagerne videre og hjelpe til om noen lurte på noe.
Vi kom opp til Mellomkollen i strålende (eller skal jeg si stekende…) sol lørdagmorgen. Starten var klokken 11.30 for «hardhausene» og da skulle ideellt alt være klart på posten. Beach-flagg måtte opp, posten henges på egnet sted (og skrus på, elektronisk og fint det her 😉 ) og leiren etableres.  Vi brukte vel 45 minutter lengre tid enn vi trodde vi skulle bruke… Kan vel trygt si såpass at masterskriving forran en PC-skjerm bak et skrivebord ikke akkurat bidrar til å trene opp turformen… Godt masteren er levert og sommeren kan brukes til å gjenfinne den 😉

Takket være god hjelp fra medbærerne mine (mamma og pappa med hunder) var posten klar 11.25 og vi kunne lene oss tilbake og nyte tilværelsen på det som måtte være en av de herligste postene å være vaktmannskap på! 🙂

Beachflagg, post, sol, blå himmel og Nordmarkas skoger

Beachflagg, post, sol, blå himmel og Nordmarkas skoger

Rex av Mellomkollen

Rex av Mellomkollen

De neste 24 timene var en lang og avslappende tur tilbake til det stedet i verden vi trives aller best: naturen 🙂
Solen fortsatte å skinne hele lørdagen, så mens vi ventet på besøk var det intet annet å gjøre enn å nyte frisk luft, varmende sol, flott utsikt, fugler, natur og stillhet. Perfekt avkobling og opplading for kropp og sjel etter noen stressende mastermåneder  🙂

marka24b

Rex nyter livet som postmannskap

marka24c

Herr maur

Første besøk kom rundt klokken 14;  to hardhauser med sprinterben som så vidt rakk å si hei før de spant videre i drømmen om seier. Ca ti minutter senere kom dagens første vinnere; en far og en sønn som hadde satt kursen rett mot oss for å vinne Vikingflagget. En ekstrapremie til første bestiger av Mellomkollen blant familie-, tur- og hundedeltagerne; et par vikingstøvler til hver deltager på laget.  Far og sønn var så klart veldig fornøyde og glade for at de klarte å komme først, men de tok ikke lange seiershvilen hos oss før de bar med seg flagget stolt videre for å finne nye poster og flere poeng 🙂
Like glade ble nok dessverre ikke den familien som kom inn som nummer to. De vant iallefall dagens innsats; den ene sønnen løp av seg både sko og sokk over myra for å komme først til flagget. Gjorde litt vondt for meg som postmannskap å måtte meddele at flagget allerede var funnet… Litt skuffet, men fortsatt med godt mot vandret de videre etter en liten lunsjpause.  Utover ettermiddagen hadde vi jevn flyt av deltagere fra alle klasser frem til mørket senket seg. Innimellom besøkende fikk vi utforsket litt av naturen rundt, der vi blant annet fant den krabaten her som hadde funnet seg en ambisiøs middag:

Utenom et lite nyrykk i 21-tiden var det stille og rolig utover kvelden. Dette ga oss anledning til å nyte en bedre friluftsmiddag, lese litt boka, gjøre klar presenningen for natten når ryktene begynte å svirre om realt regnvær utover natten og ellers bare nyte timene ute videre. Det ble noen timers filosofiering og hundekos utover den lune junikvelden…

For å være klar til eventuelle besøk utover kveldenog natten la vi oss ganske tidlig. Det kom en og annen deltagergruppe utover natten, men noe storinnrykk ble det aldri. At himmelens sluser åpnet seg for fullt i 2-3 tiden kan nok kanskje ha hatt en viss innvirkning der… Måtte flytte litt på posten i nattemørket da regnet gjorde det vanskelig for deltagerne å finne den der den først var plassert.  På morgenkvisten fikk vi besøk av en far og en sønn som så vidt rakk å få registrert seg på posten før himmelen åpnet seg nok en gang. De satte stor pris på å få låne litt plass under presenningen vår for en liten pause før siste økt inn mot mål. Etter at disse gikk hadde vi bare noen få besøkende til og etter klokken 6- 7 kom det vel i grunn ingen. 11.30 var posten pakket ned og vi kunne takke for oss etter et fantastisk døgn i naturen! 😀

Det masterfrie liv er godt! Gleder meg til sommeren som kommer, må få til mer uteliv og naturopplevelser. Er jo det beste livet som er dette utelivet! 🙂

marka24e

Presenningen var god å ha når det regnet som værst…

marka24d

Et litt alternativt valg av tursko…

marka24f

Rex morgenfilosoferer etter at regnet har gitt seg