Se mot nord, se mot himmelen! Et kveldstureventyr!

Februarkulda småbiter i kinnene, under føttene knirker snøen. Luften kjennes frisk og klar. Fire glade setter poter surrer rundt foran meg. Rundt oss er det stille. Midt i boligfeltet er det stille som i skogen. Hvor er alle menneskene? Innendørs.
Pakket inn i tepper og armkroker foran varme ovner har de latt fredagschips og gullrekka etterfølge fredagstacoen. Ute er vi alene. En tobent, en firbent og et par tusen stjerner. Glitrende små lys på en klar, svart nattehimmel. En smal liten måne som kaster sitt spesielle lys over snødekte fjelltopper.
Og der! Først som en dus liten sky, men ganske snart et skimrende grønt fargespill. En rad, to rader. Som en fjær i vinden danser det grønnegule lyset over himmelen. Nesten som om fjellene selv blåser gullstøv over natthimmelen. Se mot nord! Se mot himmelen!
Snart er det over. Alene igjen. Fire poter, to føtter. Knirkende snø og stillhet.

Reklamer

Andre søndag i advent…

Innimellom snø og is skimtes grønne gresstuster… Sommeren gikk brått til vinter, i kveld kjennes det nesten som om våren er i anmarsj allerede. Plussgrader, smeltende snø og en mild vind som inviterer naboens julepyntede hagegran til en glitrende desember dans. Vi har kommet oss en uke inn i desember og til andre søndag i advent.

061215

Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede
De står og skinner for seg selv og oss som er tilstede
Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede

Adventsvers av Inger Hagerup

I fjor ble det bare til at jeg skrev om gleden første søndagen i advent (link), så da passer det vel at jeg føler opp i år med å skrive noen ord om håp andre søndagen i advent?

Håp kan være så mangt, men uansett hva hver og en av oss har som håp handler det om troen på noe positivt. At det ligger noe forran oss vi kan se frem til. Noen håper på en god juletid, at eksamener skal gå bra og at vi skal få en hvit jul med godt skiføre. I et blogginnlegg om håp ville det vært naturlig å skrive om nyhetsbildet de siste ukene. Om de som har søkt til oss i håpet om en bedre fremtid, om håpet for at verdens ledere skal samles om en ny, bindene klimaavtale eller om at de skal finne løsninger på konflikter uten at flere menneskeliv går tapt… Men her er så mye sagt av så mange allerede at alt jeg ønsker å si er at jeg håper vi snart kan se en annen måte å føre nettdebatter på. Frontene står steile mot hverandre, så opptatt av egne meninger at det blir viktigere å stemple motparten som det ene eller det andre fremfor å høre hva det er motparten egentlige sier. Jeg håper vi alle kan ta ansvar for oss selv og bidra til mer konstruktive debatter der løsninger og muligheter blir viktigere enn å klassifisere eller stemple dem vi er uenige med.

Håp handler om å tro på at ting kan endre seg, at det ligger noe positivt forran oss. Vi nærmer oss slutten av et år og starten på et nytt. Hvilke muligheter ser vi? Hvilke mål har vi? Jeg har de siste årene byttet ut nyttårsforsett med mål for året. Det høres litt mer positivt ut og for meg fungerer det bedre. Målene er jo på mange måter håp for året som kommer. Hva kan jeg få til i år? Hva kan dette året gi meg? Noen ganger blir håp til skuffelse, men da er det viktig å ikke stenge døren for nye håp. Det dukker alltid opp noe nytt 🙂

Noen små tanker om håp en søndagskveld, fra en som håper skiføret snart kommer for å bli vinteren igjennom! 🙂

 

Rondanestien del 1: Oslo- Maridalen

Den første etappen på Rondanestien er en fin dagstur langs Akerselva i Oslo, men fungerer også fint å ta en ettermiddag. Dette er nok Rondanestiens ”snilleste” etappe. Den krever hverken avansert utstyr, god kondis eller erfaring med orientering. Denne etappen er derfor en flott start på turlivet for dem som ikke har vært så mye ute på tur tidligere 🙂

Turkamerater i januarkulde

Turkamerater i januarkulde

Jeg har gått denne turen flere ganger, men Rex har bare vært med en januardag i 2011. Egentlig starter turen ved Operaen, men da vi kom til byen med tog startet vi vår vandring fra Oslo S. Først gikk vi på kryss og tvers gjennom folkemengden inne på Oslo S før vi kom oss ut til Oslo Spektrum/ Grønland. Starten av turen er mye asfalt, folk og trafikk, men ganske snart kommer man inn på de etablerte turstiene langs Akerselva. Fin grusvei og parkfølelse, med både duer, folk og sildrene vann.

Turen fra Operataket opp gjennom byen til oset i Maridalen er på rundt 10 km og turistforeningen har beregnet omtrent 1,5 time på turen. Det synes vi er alt for lite. Ikke fordi ruta er vanskelig eller treg å gå, men fordi det er alt for mye man bør oppleve på veien!

Akerselva har en sentral plass i Oslo, både geografisk og historisk. På folkemunne skiller den mellom østkant og vestkant, mens den antakelig har vært brukt til kraft og industri fra 1200 tallet og nesten helt frem til i dag. Nedre Foss mølle sies å ha vært i kontinuerlig drift fra 1200-tallet og helt frem til 1985! Derfor bør man bruke litt tid langs elva til se og lese om alt som en gang har vært. Enkelte steder underveis er det satt opp skilter med litt informasjon, ellers kan det anbefales å lese seg litt opp på nett i forkant av turen eller kanskje ta med seg en bok på tur? Wikipedia er ikke den perfekte kilden, men det er allikevel en god del å lese her (link), og ikke minst mange lenker til steder å finne mer informasjon. Synes også sidene til miljølære er ganske fine. Les, lær og utforsk 🙂

Som jeg skrev innledningsvis trenger ikke turen all verdens med forkunnskaper, det kan allikevel være lurt å ta med seg et kart man har sett på før turen. Grusstiene langs elva er lette å følge med god skilting mot Maridalen (dårligere mot Rondanestien). Elva er jo meg deg hele tiden. Etter man har kommet seg forbi Grønland er det først i Nydalen det kan bli litt ufordrene. Her forsvinner nemlig elva under bakken en periode, men har du kartet og et våkent blikk med deg bør du finne veien. Skilt finnes nemlig også her om du bare finner det:) Når BI er passert forlates også bybildet med asfalt, duer og høye bygninger ganske så snart.

270415a

Maridalsvannet blir til Akerselva

Man vandrer gjennom parkområder og boligområder på Kjelsås før man omsider når oset der Akerselva renner ut av Maridalsvannet. Her må man velge mellom øst- eller vestsiden av vannet. Vestsiden er der ruta til Rondanestien går, men jeg synes østsiden er finere. Mindre folk, finere vei og flere troll 😉 Begge sider vil gi gode naturopplevelser og etter henholdsvis ca 5km(vest) eller 6km (øst) ankommer dere Hammeren. Herifra går det buss tilbake til byen (Nydalen, linje 54, se ruter.no) en gang i timen.

Korte fakta:
Total lengde på turen: ca 14- 15 km, beregn gjerne 4-5 timer (mye å se underveis)
Kollektivtransport: tog, buss, trikk, t-bane eller seilskute til Operaen. Fra Maridalen buss 51 Nydalen T til Nydalen og T-bane eller busser videre herifra.
Høydepunkt: Strikkede trær og all kulturhistorie man kan finne på veien. Byduer om du spør Rex.
Denne etappen er felles med Jotunheimstien («To stier i en smekk»).

En fin hvilebenk rett etter man har passert oset på østsiden av Maridalsvannet

En fin hvilebenk rett etter man har passert oset på østsiden av Maridalsvannet

Neste etappe vi gikk av Rondanestien var fra Hammeren til Hakadal. Fortellingen om denne turen kommer mot helgen.

Rondanestien: fra storby og asfalt, gjennom dype skoger og kulturlandskap til høye fjell

Sommeren 2014 gjennomførte vi endelig en drøm vi har gått med lenge; Rondanestien. En langtur fra fjorden ved Operaen i Oslo til selveste ”grunnlovsfjellet” Dovre. Passelig nok endte vi med å gå turen i selve jubileumsåret for den norske grunnloven, men det var mer en tilfeldighet enn en plan.

Drømmen og planleggingen av Rondanestien har nemlig vært med oss i mange år.

Sommern  2007  jobbet jeg på Bjørnhollia turisthytte i Rondane. På tunet her står det et stort skilttre med veiansvisninger til turmål i alle himmelretninger. En av dem hadde teksten ”Rondanestien” på seg. Det samme hadde jeg sett på turene i nærområdet til hytta. Nysgjerrigperen i meg våknet; hva var dette for noe? Så fort jeg fikk tilgang på internett tok jeg kontakt med vår alles kjære venn google og fant denne siden: http://rondanestien.turistforeningen.no/ . Her kunne jeg lese om en 460km lang tur fra hjembyen min Oslo og nesten frem til hytta i Trollheimen. Fra et hjemsted til et annet.

250415

Fra et hjem til et annet 🙂 Det nederste bilde har jeg tatt selv, men det øverste har jeg lånt herfra: http://www.travel.com.au/destinations/oslo

Et frø ble sådd og tankene om en langtur begynte ganske snart å spire. Ideen var med meg i mange år, og selv om jeg stadig besøkte nettsiden til turen skulle det ta nærmere fem år før idé ble til handling. Å legge i vei på langtur krever sitt og etter en intens planlegging vinter og vår 2012 var en 28 dagers langtur fra Oslo til hytta planlagt. Alternative rutevalg, steder å få hjelp, muligheter for depot, meny og detaljert pakkeliste ble laget. Trening frem mot turen ble også planlagt i detalj. Det eneste jeg glemte var å gjennomføre alle de planlagte forberedelsene…

14.juli 2012 la vi i vei fra Malungen i Stange. Vi hadde ”lyttet til erfarne fjellfolk” og funnet ut at etappene nærmere Oslo kunne tas som en egen tur. Med friske ben og friskt mot vandet vi lystige av sted mot Tingstadkoia med nesten 25 kilo i sekken og 7 kg i kløven. En etappe på ca 22,5 km lå forran oss. En fin begynnelse, trodde i alle fall den uerfarne langturgåeren. 25kg føles i grunn ikke så tungt når du tar sekken på. Etter 5 km begynner man å kjenne at det kanskje er litt tungt allikevel. Etter 10km begynner du å lure på om det kanskje er litt for tungt, men trøster deg med at kroppen trenger litt tid på å komme i gang med turlivet. Etter 15km er du overbevist om at sekken er tung. Etter 19km begynner du å lure på om 22,5km med 25kg i sekken er en uoverkommelig etappe. Hvordan skal de neste 27 dagene gå?

Etter ca 20km ble det stopp. Fullstendig stopp. I en grøftekant detter jeg sammen og føler meg fullstendig tom.

«Hvordan i alle dager skal jeg klare denne turen om det er så tungt allerde nå? Alle som sa det ble for tøft hadde rett. Dette kommer aldri til å gå. Jeg vil bare legge meg ned her. Gå videre i morgen og bli hentet av pappa.»

 Alt dette raser igjennom hodet mitt mens dagens turfølge mamma prøver å vise sympati og motivere meg for den siste lille biten av dagens etappe. 1,5km igjen, som starter med en bratt oppoverbakke. Uten mamma hadde jeg aldri kommet meg opp den siste biten, jeg hadde lagt meg ned i grøftekanten for natta. Heldigvis hadde mamma både sjokolade og en hjelpende hånd. Sammen fikk vi stablet meg på bena, skritt for skritt kom vi oss opp bakken og frem til kveldens mål; Tingstadkoia. Lykken var stor da vi endelig kunne skimte de mørke tømmerveggene innimellom trærne.Enda hyggeligere var det at det allerede var gjester på hytta som tok oss i mot med et smil, en ferdig oppvarmet hytte og med et vennlig klapp til Rex. Ganske snart lå han sammenkrøllet på liggeunderlaget og purket fornøyd etter en lang dag. For min del ble det en tidlig kveld. Godt med middag (takk for at mamma var med og kunne lage den til meg), enda bedre med søvn og hvile.

280914c

Lykken er en koie i skogen med en myk seng når dagen har vært lang

Dagen etter våknet vi stive, men uthvilte og ved godt mot. Etter en god frokost vandret vi videre på veien mot Rokosjøen der pappa skulle plukke opp mamma, mens jeg og Rex skulle fortsette ferden videre alene mot Svartskogkoia og Hjerkinn. Så langt kom vi aldri. Middagspause ved Rokosjøen endte med at vi nok en gang hørte på erfarne fjellfolk. Når vi var så slitne som vi var etter to dager, hvordan skulle vi da klare 26 dager til? Vi fulgte fjellvettregel nummer åtte: det er ingen skam å snu og ble med i bilen hjem til Oslo. På veien grublet jeg over fjellvettregel nummer en: legg ikke ut på langtur uten trening. Den er faktisk ganske lur… Skuffet og med en bitter ettersmak av nederlag måtte vi innse at forsøk nummer en på Rondanestien feilet.

Men er man en drømmer gir man ikke opp på første forsøk. Jeg tok med meg noen slitsomme og gode erfaringer fra mitt første forsøk. Planleggingen fortsatte. Etappene ble forkortet noe og delt opp, pakkelisten fikk en svært kritisk gjennomgang, teltet ble lagt igjen hjemme og ikke minst; vi fikk lagt inn trening i god tid. Sommeren 2013 var vi (jeg) fortsatt litt skuffet etter fjorårets nederlag og ikke klar for et nytt forsøk. Sommeren 2014 derimot la vi i vei og ved å lære av erfaringene klarte vi å gjennomføre hele turen. Helt alene, bare meg og Rex i 460 km. For en lykke!

301114

Fra turen i 2014

Det er en lang tur, men flott tur i varierende terreng med mye å oppleve underveis. Jeg har funnet frem turdagboka fra skuffen og i ukene fremover vil jeg dele vår tur etappevis. Vi starter med Oslo- Maridalen på mandag, selv om akkurat denne etappen ble gått for flere år siden. Jeg håper vi kan inspirere noen til å ta en langtur selv, kanskje kan våre erfaringer bidra i andres planlegging eller som inspirasjon?

Tilbakeblikk: 6 rarieteter med Rex…

Sliten i hodet etter en lang dag med undervisning og planlegging av mer undervisning, trykket jeg meg inn på arkivet til bloggen. Mest for å se hva jeg en gang hadde skrevet og kanskje finne litt inspirasjon. Fant litt av hvert, men et innlegg syntes jeg var såpass morsomt at jeg vil dele et utdrag av det på nytt.

Vi bodde på denne tiden i kollektiv på Lillehammer med blant annet lapphunden Aiko (herlig fyr, vi savner han). Studentlivets glade dager på levd til det fulle og vi hadde denne dagen vært på skitur. En oppfordring kom fra en annen hundekompis, Hawkeye, om at Rex skulle skrive seks rarieteter om seg selv. Mye passer godt enda. Innlegget er fra 29.november 2007. God lesing 🙂

Så her kommer Rex med sine rarieteter:

1. Rot, finnes det noe bedre?
Jeg elsker rot ( noe som i og for seg er bra, for mer rotete menneske enn Sigrid tror jeg ikke finnes…). Harde permer, dunjakker, tepper (som ligger på feil plass vel og merke. de som nesten er revet ned av sofaen er best, da får jeg akkurat plass til rumpa), cder, bilder, plakater, klær. Alt som ikke egentlig hører hjemme på gulvet er rett og slett formidabelt som liggeplass. Bulkete er fint (da kan man finne et bra sted å hvile hodet på), men så lenge det ikke hører til på gulvet er det bra nok for meg:)

2. Bjeff, bjeff uten å egentlig ha noe å bjeffe for
Hvem har egentlig sagt at man faktisk må ha noe å bjeffe for? Jeg digger bjeffing, helst litt sånn plutselig og overraskende, da rekker ikke Sigrid å reagere før jeg er ferdig. Jeg foretrekker de høye bjeffene (da hører flest mulig at jeg kommer), men bare noen få av gangen (vil jo ikke bli funnet). Sigrid ser ikke ut til å sette så pris på dette, men når hun blir sint bare løper jeg ved siden av henne, ser på henne med store runde øyne (omtrent som «pus in booths» fra shrek) for så å løpe frem og bjeffe litt til når hun ikke lenger er sint. Herlig!

3. Mat er for pyser!
Noen mener at vi hunder absolutt må ha i oss så og så mye av næring hver dag. Jeg derimot tenker som så at et naturlig kosthold må være det beste og ser derfor ingen grunn til å spise hver dag. Vel blir man sulten etter en dag eller to, men da kan man jo heller begynne å spise igjen da. Sigrid prøver å lure meg med de lekreste tilsetninger, men skal man være en heit hannhund kan man ikke spise for mye. Må passe vekta vettu 😉
(Noe jeg har klart formidabelt i høst, ikke tippet 23 kg en eneste gang. YAY!)

4. Kloke hoder veier mye
Hodet mitt er fullt av kunnskap om fugler, spor, nabolagets hendeleser (leser jo avisen flere ganger daglig), tanker og funderinger så da er det godt å hvile det tunge hodet litt nå og da. Er i grunn ikke så nøye hva det er så lenge jeg slipper å holde hodet oppe selv. Bord, vinduskarmer, sko, vedkubber, Aiko, snøballer, mennesker… alt funker, men menneskefang er blant favorittene. De er myke, varme og følger gjerne med en behagelig kløing bak øret.

5. Meditasjon
En hver topputøver vet at et rolig sinn, en kontrollert psyke og tankemessig gjennomgang av handlingene gir de beste resultatene, derfor passer jeg på å meditere flere ganger daglig. Det å bare sitte helt stille i stua f.eks å tømme hodet for tanker hjelper meg å prestere bedre når rypene skal finnes og helst fanges (men det siste går ikke så bra, søren at jeg ikke har vinger… uansett hvor fort jeg løper forsvinner de av sted oppover mot det blå).

6. Vinterlager
Som et ledd i mitt arbeid med å opprettholde et naturlig kosthold tar jeg gladelig imot enhver «snack» fra Sigrid, slik som griseører, tørrfisk, bein ol. for så å lagre dem i buret mitt. På denne måten vet jeg at jeg alltid har et lager i bakhånd om det skulle komme krisetilstander. Eneste problemet er at Aiko også har nese og klarer å rote seg frem til dem. Han blir også, av en eller annen merkelig grunn (jeg gjør jo tross alt bare taktiske grep for fremtiden), fryktelig sinna og bråkete om jeg plukker opp noen av de store lærhudbeina som Kristine har lagt på gulvet i stua. Finders keepers tenker nå jeg, men er ikke sikker på om han er enig… merkelig…

Da de fleste av hundevennene mine ikke er virituelle har jeg ikke så mange å utfordre, men Aiko er på nett så han blir herved utfordret (blogg nedlagt og link tatt vekk i 2015 🙂 )

Peace is respect for others being different…

I dag hadde jeg egentlig tenkt å følge opp innlegget fra forrige uke og skrive om naturglede. Det får bli en annen uke. Etter den siste ukens hendelser ønsker jeg heller å skrive noen tanker jeg fått av dem.

Å ty til vold og drap når noen krenker en eller gjøre noe man selv mener er respektløst er ikke løsningen på konflikter. I et demokratisk og fredfylt europa finnes det andre og bedre løsninger på konflikter. Jeg har valgt å bruke et sitat fra en «yogi-te» som tittelen på dagens innlegg fordi jeg synes dette er relevante ord til den siste uken. Men hva ligger egentlig i det å ha respekt for at andre er annerledes?
I Norge har vi det meste vi trenger. Det er så klart ting å plukke på her også, men sett med globale øyne er Norge et godt land å bo der få lider reell nød. Vi har en velfungerende velferdsstat der de som ønsker det kan få den hjelpen de trenger. Etter at vi fant oljen har vi blitt rike, velstående og materielt sett har vi det svært bra. Som en del av moderniseringen i Norge har religion fått en stadig mindre plass i hverdagen til de aller fleste nordmenn. Mange går fortsatt i kirken ved juletider, men resten av året er det de færreste av oss som finner veien til kirken når klokkene ringer landet over på søndagene. Som en konsekvens av dette tror jeg mange av oss ikke kan, eller har mulighet til, å forstå eller sette seg inn hva det å ha en tro eller en religion. Siden vi ikke har noe forhold til det selv blir det vanskelig for oss å forholde oss til hva det egentlig er. Derfor blir det også vanskelig å forstå hvordan noen kan la seg provosere eller krenke av noe så «uskyldig» som en satirisk og morsom tegning. Problemet er at for de med en tro og et forhold til religion er ikke denne tegningen morsom. Den bryter med hva man utifra eget ståsted synes er ok. En slik tegning vil ikke oppfattes som humor, men som blasfemi (eller gudsbespottelse/ nedsettende tale om det hellige).

Det har i etterkant av terroren i Paris vært snakket mye om at de som er religiøse «må tåle at det lages karikaturer». Jeg er delvis enig i dette. Uansett religion, politisk ståsted eller kulturell bakgrunn må man som en del av et demokratisk samfunn (som i stor grad også er et velfungerende og godt samfunn) tåle at andre kommer med ytringer en selv ikke støtter eller synes noe om. Ytringsfriheten er en unik og viktig rett for et åpent samfunn. Men med rettigheter kommer også ansvar. Ansvar for å tenke igjennom hva man ytrer. For skal alt ytres bare fordi det er mulig? Jeg synes takhøyden for ytringer i det offentlige rom bør være høy, men samtidig respektfull. Kanskje ser ikke du eller jeg problemet med en vitsetegning, men om den krenker og sårer andre må vi da trykke den? Det som for en er humor kan for andre oppfattes som krenkelser. Dette gjelder ikke bare vitsetegninger men dukker også opp i  debatter om minoriteter, rasisme, likestilling og mobbing. Hva en part synes er humor kan den andre parten oppfatte som det stikk motsatte. Radioresepsjonen fikk en kronikk rettet mot seg etter at de lagde humor av Down syndrom (se her). Det noen syntes var morsomt, fant andre sårende. Ytringsfriheten er noe vi må kjempe for og stå opp for, samtidig må vi bruke den med vett og respekt. Det som er humor for deg kan være blasfemi  eller mobbing for andre. Tenk derfor igjennom ytringen før du kommer med den. Kanskje er den ikke så viktig som du først tenkte selv?

«Peace is respect for others being different»

For å beholde et fredlig samfunn må vi respektere hverandre, vise toleranse og forståelse for ulike meninger. Vold må ikke møtes med vold og vold er ikke løsningen på en konflikt. Voltaire (fransk filosof) blir ofte sitert på «jeg er helt uenig med deg, men jeg vil kjempe til døden for din rett til å si det du sier».  Et godt sitat for respekten, eller kanskje mest toleransen, som ligger til grunn for et åpent, demokratisk og inkluderende samfunn med full ytringsfrihet. Vi må ha takhøyde for at de meningene vi selv synes er «håpløse» blir ytret. Så får vi heller imøtekomme dem med vårt eget syn i en åpen dialog.